Daily Archives: 05.10.07

Et skjørt minne

Et dystert emne hos Madame fikk meg til å tenke på noe som skjedde meg for mange, mange år siden da jeg var ung og fersk i lærerfaget. En av mine elever hadde opplevd en stor tragedie, og så mistet hun helt livsmotet. I stedet for å stå opp om morgenen, ble hun liggende i sengen, og hun ville verken spise eller stelle seg. Aller helst ville hun dø, men hun visste ikke helt hvordan.

Da det hadde gått et par dager, ringte hennes fortvilede mor til meg og fortalte at datteren ønsket å ta livet sitt. Hvor alvorlig det var, kan ingen vite i ettertid, – men det var sterkt nok for denne femtenåringen der og da.

I dag ville jeg trolig ringt til psykiatrisk helsesøser eller overlatt saken til noen mer profesjonelle. Men den gangen visste jeg lite om hjelpeapparatet, så jeg dro hjem til familien, og der møtte jeg ei blek lita jente som lå tørr og forgrått på samme tid. Hun så elendig ut, og det første hun sa, var at hun aldri i verden kom til å stå opp mer.

Hva skulle jeg si? Hva skulle jeg gjøre?

Jeg ante ikke verken hva jeg skulle si eller gjøre, – og når jeg ser det i bakspeilet nå så mange år etterpå, så ser jeg jo at det slett ikke var jeg som skulle vært der for å hjelpe henne. Jeg kunne ingen ting om dette, og sett i den store sammenhengen var jeg ikke gamle jenta selv heller. Dessuten var jeg så fersk, at jeg ennå ikke hadde opplevd at en elev valgte å avslutte livet sitt.

Uten å føle at jeg hadde noen valg, satte jeg meg ned og sa det jeg selv følte og mente. Jeg blir svett når jeg tenker på det nå etterpå. Tenk om det hadde gått galt! Jeg fortalte henne, som sant er, at ingen i det lange løp kunne hindre henne eller noen andre i å ta sitt eget liv, men at mange mennesker ville bli ganske fortvilet om hun døde. Så fortalte jeg henne om hvor utrolig kort og mikroskopisk og bitte,bitte lite livet vårt er, – mens døden er uendelig og evig og for alltid og ugjenkallelig.

Jeg husker at jeg minnet henne om at hvis hun ønsket å dø, så ville det ønsket bli oppfylt før eller senere uansett, enten hun ville eller ikke. Hva med å ta med seg den nanotiden hun hadde fått tildelt her på jorden? Hva med å sjekke ut hva som ville komme til å skje om hun levde en stundt til?

Til tross for hennes fortvilelse og sorg, så hadde vi en fin stund der på sengekanten. Før jeg gikk, sa jeg at jeg kom til å sitte utenfor i bilen min klokken åtte neste morgen, og at jeg regnet med at hun kom ut og ble med på skolen.

Det gjorde hun, – den dagen, og den neste og den neste. Senere klarte hun seg fint.

Det har gått over 20 år siden dette hendte, og jeg har møtt henne et par ganger etterpå. Hun lever og blomstrer, og hun har innrettet livet sitt mer spennende enn de fleste andre. Når vi ser hverandre blir vi merkelig berørte begge to, – og vi får vann i øynene.