Det var deilig å se Henrik igjen. Han var jo den samme som da han dro for to måneder siden, men to måneder er to måneder. For oss var det viktigst å se at han har funnet seg til rette med byen, skolen og sine to samboere, – og det har han. Han er superfornøyd med Trondheim, og lærerne og undervisningen fungerer bra, selv om han synes det er noe overkommersielt og fabrikkmessig med dette privatgymnaset. Vi var på besøk der, og det luktet ikke akkurat skole i de lekre, nye lokalene midt i byen, men så er han jo kun der for å kvalifisere seg.
Den første natten sov vi på hybelen hans. Og så bar det ut i byen. Selv om vi var på besøk, så skulle gutten på skolen, og vi gikk på sight seeing, først langs elven. Været var nydelig og utsikten flott. Og langt der oppe kunne vi se spirene på NTNU,- Norges Tekniske og Naturvitenskapelige Universitet, – Henriks mål for puggingen dette året.
Da vi kom til den gamle bybroen, svingte vi opp til venstre for å komme til Nidarosdomen.
Selv om vi har vært der flere ganger før, har Nidarosdomen en tiltrekningskraft. Vi må se den igjen og igjen.
Eksteriøret på kirken er nødvendigvis det samme, og vi ble nesten skjeve i nakken av å kikke opp på alle statuene. Det er mye flott å se, – og mye interessant. Ett sted så vi merker etter et kors som var blitt fjernet. Jeg lurer på hvordan det så ut. Antagelig var det flott siden det ikke henger der lenger.
Vi var selvfølgelig inne i kirken også. Den er praktfull og man kommer i en sånn mild og rolig stemning av å gå der inne. Likevel var det ikke interiøret som var vårt prosjekt denne gangen. Det er det som er det fine med å komme tilbake til steder mange ganger. Man kan konsentrere seg om nye ting hver gang, og så kan det selvfølgelige få ligge. Da vi var i St Paul’s i London ble vi veldig fasinert av alle signaturene og årstallene som var risset inn i veggene i den gamle kirken. Det gir et fantastisk historiens sus å tenke på at små korgutter har stått i skjul og risset inn navnet sitt, eller navnet til en søt pike, – og at dette skjedde for mange hundre år siden. Henrik hadde lagt merke til noen sånne gamle tagginger inne i Nidarosdomen også, og han måtte la fingrene gli over dem og tenke på dem som en gang sto der og risset et ulovlig navnetrekk inn i stenveggen. Men inne i kirken er det ikke lovlig å fotografere, så vi ville lete ute. Vi gikk rundt hele kirken og saumfor stenveggene, og vi behøvde ikke lete lenge. Det var mengder av insrkipsjoner. Riktig nok ikke så gamle som dem inne i kirken, men spennende nok for det. Og man må gå helt inntil vegge for å oppdage dem.
Noen av inskripsjonene er vakre og sirlig utført. Andre er bare skrapet inn, – fort og gæli! Der hvor hele navnet er skrevet inn sammen med et årstall, skulle det være mulig å finne ut hvem denne personen var. Egentlig er det merkelig at de skrev inn hele navnet. Det er jo ikke akkurat en vel ansett aktivitet å skrive navnet sitt inn på et kulturminne sånn som dette. En dåre skriver sitt navn alle vegne, heter det.
Mens vi vandret rundt kirken forsøkte vi å finne den døra der Marthe og hennes venner fotograferte hverandre da de for et par år siden gikk pilgrimsleden fra Hamar til Trondheim. Nå som vi har kjørt turen, har vi snakket mye om hvor vanvittig langt de gikk. En liten gruppe tenåringer vandret fra Hamar til Nidarosdomen med stor og tung oppakning, gjennom dal og over fjell. De levde så godt de kunne på middelaldervis og tok seg unektelig godt ut der de kom i sine flotte selvsydde drakter. De var rett og slett et imponerende skue, og ikke minst er vi imponerte over strekningen de tilbakela. Flinke ungen min!
Klebersten er et mykt materiale, og det er det som gjør at det er så lett å risse navnet sitt inn i stenen. Men det gjør også at det forvitrer lett. Forfallet er synlig over alt, og flere steder har murer blitt reparert og skulpturer kopiert.
Den myke stenen gjør at skulpturer og ornamenter ser ut som om de er skåret i smør. Hadde vi spurt dem som en gang laget dem, kunne de nok fortalt en ganske annen historie.
Etter at vi var forsynt med klebersten og gamle tagginger, ruslet vi bort til kunstindustrimuseet. Vi hadde ikke så god tid, så vi holdt oss for det meste i draktavdelingen. Dessverre var jeg ustø på hånden i går, og det er synd. De viste nemlig det ypperste av selskapstøy fra 1950 og 1960-årene, og alle de store designerne var representert. Noen av selskapskjolene fra tidlig 1950-tall var et syn for guder, men da de kom fram på skjermen min var de blitt lodne i kantene alle sammen. Noen få bilder fikk jeg likevel, blant annet av en Chaneldrakt.
Så var det tid for å møte Henrik på skolen. Resten av dagen ble brukt til å nihygge oss med ham. Han fikk velge middag, og det ble en diger biff på et steakhouse. Så skulle det handles elektronikk og fryseren skulle fylles med proteiner. Ungen har oppdaget at hans kjære kjøttvarer er dyr kost. Nå fikk vi lurt både biffer og kjøttdeig ned i kurven.
Før vi ga oss, ville han vise oss NTNU. Han har vært der flere ganger allerede, og det er tydelig at han gleder seg. Akkurat som universitetet i Oslo, er dette også et digert universitetsområde. I likehet med resten av familien har Henrik lett for å falle for det gamle og tradisjonsrike, og han syntes den gamle hovedbygningen var rene Hogwart. Men det var også flotte, nye bygninger på området, og det er forhåpentligvis her han skal tilbringe tid neste år.
Etter en lang og innholdsrik dag lot vi de unge være for seg selv, og så dro vi til hotellet vårt. Vi hadde bestilt et økonomirom som kostet betydelig mindre enn det på Lillehammer. Likevel holdt det en bedre standard, og det lå midt i sentrum. Rommet var nydelig og badet lekkert – med badekar. Henrik savner å ha badekar, så om noen minutter når han starter sine to fritimer, kommer han hit til hotellet for å snike seg til et varmt karbad.
Så skal det klemmes og kysses før vi kjører sørover igjen. Neste gang vi ser hverandre er det jul.
Livet leker 