Nå har jeg ikke hatt nettilgang siden i går formiddag, og det er altså ikke bra. Ikke i det hele tatt. Men vi kjørte altså av sted fra Lillehammer sånn utpå formiddagen. Det ble en flott tur i nydelig høstvær. Når man kjører ganske langt, så hender det at været skifter, og vi fikk noen få regndråper, men aller mest sol.
Etter Lillehammer kommer Gudbrandsdalen, og det er noe av det vakreste landskapet jeg vet om. I fjor på denne tiden var vi i Moseldalen, men ærlig talt: Det er da like flott her!
Det er noe med den vide fruktbare dalen som appellerer til meg. Elva som meandrerer i bunnen og de vekselsvis slake og bratte dalsidene med fantastiske bondegårder. Her vet man å ta vare på gamle tradisjoner.
Ett sted stoppet vi ved en forlatt gård, og der var det mye spennende å se, men jeg tror jeg venter med å lage en post om det til jeg kommer hjem igjen.
Og over alt gikk det får-i-kål og fenalår på beite. Store, lekre lammesteker som bare venter på å havne i en fryseboks nær meg.
Og så bar det opp til fjells der sauene akkurat returnerte fra. Fortsatt så vi noen små flokker med sauer der oppe på Dovrefjell, men de blir nok snart anmodet om å gjøre de andre selskap nede i dalen. Kanskje dette er de mest intelligente dyra, de som vet hva som venter hvis de vender tilbake frivillig.
Da vi kjørte over fjellet fortalte Thv om hvordan det hadde vært da han som ung gutt var med sin far på rensdyrjakt og rypejakt på Dovre. Men det er lenge, lenge siden.
Planen var å spise lunsj på Dovregubbens Hall, men der var det stengt. I stedet gikk vi en liten tur og så på Andfinds bru fra 1825. Denne brua kan jeg huske at vi alltid stanset ved da jeg var lita jente og vi kjørte nordover til Vesterålen i sommerferien.
Dovrefjell er raskt passert, – og på vei ned minnet de store fokkfangerne oss om den årstiden som snart står for døren.
Brrr, – jeg fryser bare jeg tenker på det.
Livet leker 