Monthly Archives: oktober 2007

Det er’kje greit å vera foggel i dag

Skolen vår ligger i skogkanten, og i skogen lever skogens dyr. Vi ser ikke så mye til dem. Bare ekorn og fugler vimser rundt hushjørnene i håp om å plukke opp noen leftovers fra matpakker som ikke falt i smak. Noen ubudne gjester flytter også inn. En hel musefamilie overvinter i kriker og kroker inne på skolen. Vi ser dem når vi er her på kveldstid og det er stille, – men det er en annen historie.

out.jpg

For noen år siden laget en gruppe lærerstudenter et fuglematerbur. Poenget var at det skulle kunne fylles fra innsiden av et innoverslående vindu. Ute skulle det beskytte fuglene fra å bli spist av katter eller andre sultne dyr.

innenfra.jpg

Her om dagen satte vi det opp. Det passet glimrende utenfor det ene vinduet vårt. Jeg fylte på med epler, talgballer, solsikkefrø og brødsmuler. Fuglene lot seg ikke be to ganger. Allerede første dagen var det fullt i buret.

eple1.jpg kugel.jpg pippegakkemat.jpg kongel.jpg

Foreløpig er det mest kjøttmeiser vi ser, men håpet er at det også skal komme andre fugler på brettet. Ekorn er faktisk også velkommen, men jeg er ikke helt sikker på om det kommer inn gjennom gitteret. Vi får vente å se.

pip3.jpg pip2.jpg pip1.jpg ful3.jpg

Hyggelig underholdning er det i hvert fall, særlig for de elevene som har vinduet rett foran seg. Jeg ser nok at blikket glir bort fra tavla med Ibsen og over på fugleburet der det koker av liv.

mot.jpg

Himmelsk tentamen og kabelhelvete

Når tredve, 30,  elever skal ha ha tentamen samtidig, og alle skal skrive på pc, så sier det seg selv at det må starte med kaos. Jeg kan ikke en gang kalle det et organisert kaos. Det er bare kaos. Ungene springer mellom biblioteket og klasserommet og låner maskiner, noen rigger opp sine egne og midt oppe i det hele virrer jeg rundt, svett og varm mens jeg forsøker å finne et stikk til hver og en av de tredve kontaktene. Når alt er på plass er gulvet dekket av kabler og stikk, og man må være forsiktig med hvor man går.

kabel.jpg

Det er flere ulike pc-er i omløp, noen gamle og noen nye. De som vil får lov til å ta med egen pc i dag. Så skrives det i Word, Writer og Word Pad i ett og samme klasserom.

pc7.jpg pc3.jpg pc2.jpg pc1.jpg

Når alt er på plass senker roen seg over rommet. Alle skriver i lynende fart, og det eneste som høres er klapringen fra noen av de gamle tastaturene. Stakkar den som ikke er vant til å bruke pc hjemme også. Treningen de får på skolen er ikke nok til å få opp et høyt nok tempo. Fingrene flyr over tastaturet, ordlistene åpnes og av og til høres tunge sukk. Det er trangt i rommet, og jeg gadd se de voksne som ville akseptere sånne arbeidsforhold. Her skal det produseres åndsverk i dag, – og karakteren de får er med på å avgjøre om de kommer inn på akkurat den linja de drømmer om på videregående skole neste år. For noen er det viktigere enn for andre. De vil inne på Media- og kommunikasjon, Musikk, dans, drama eller en av de andre linjene der det er hard konkurranse om plassene.

oversikt1.jpg

Det er norsk i dag, og vi er ganske liberale med hvordan de bruker tiden. Det er lov å ta seg en tur i kantina for å spise lunsj, og dobesøk og lufteturer foretas uten tilsyn. Vi skal ikke gå mange årene tilbake før elevene ble fulgt ut i små grupper. Så kom den prosessorienterte skrivingen, og det ble vanlig å samarbeide. I år skal det ikke gis respons til eksamen, men vi har innsett etter hvert at det ikke spiller noen som helst rolle om forfatterne slår av en prat på gangen, og skulle de kunne gi hverandre et råd som øker kvaliteten på teksten, så er det bare av det gode.

eple.jpg

Selv om de kan gå i kantina, har de fleste med seg litt mat og drikke. Tentamen har alltid vært dagen for godteri, men jeg synes det har avtatt noe de senere årene. Kanskje skyldes det at disse ungene lever i en overflod, og får alt det de vil hele tiden. Kanskje har det også å gjøre med det store fokuset det er på kosthold om dagen. Jeg ser like mye frukt som jeg ser sjokolade i dag.

godtstort.jpg godt3.jpg godt1.jpg

Jeg husker mine egne tentamensdager. Norsk var et av mine yndlingsfag, men det var stressende å skulle skrive på kommando. Sånn er det for elevene nå også. Men det verste den gangen var tidspresset. Teksten skulle kladdes, så skulle den rettes og utvides. Noen ganger ble det sånt kaos på arket at jeg måtte kladde en gang til. Innføringa ble foretatt med ett øye på klokka, ett på arket og hjertet i halsen. Norsktentamen med tekstbehandling er rene himmelrike mot hvordan det var for bare få år siden.

e.jpg

Og hva er så min oppgave på en sånn dag? Jeg vagler meg til på en høy barkrakk, så har jeg oversikten over hordene. Innimellom er det noen som må ha litt trøst. De vet ikke hva de skal skrive, og så må jeg sette dem i gang. Jeg går også en trøsterunde eller tre i løpet av dagen. Det er viktig at de som aldri ber om noe også får et lite vennlig klapp på skulderen. Jeg må bare passe på å styre unna alle tilbudene om å smake på det de har i posene. Kanskje faller jeg for fristelsen en gang eller to.

tast6.jpg tast5.jpg tast2.jpg tast1.jpg

I avisene kan vi stadig lese at elevenes datakunnskaper overgår lærernes. Det er ikke min erfaring. Den nye bokstaven spiser opp den neste jeg skriver! Hva skal jeg gjøre? Hvordan får jeg større bokstaver? Det er stadig noen som roper på hjelp. Noen er selvfølgelig mer enn kompetente, men de fleste ligger på et middelmådig nivå, og det er også nok. Jeg hjelper til så godt jeg kan, men jeg er heller ingen superbruker. Noen ganger må jeg ringe til den dataansvarlige læreren, så kommer han og hjelper oss.

tast4.jpg tast31.jpg

Innimellom sniker jeg meg til å rette noen prøver eller gi respons på noen tekster. Så sparer jeg den ettermiddagstiden. En mailsjekk eller to blir det også tid til. Det er faktisk ganske hyggelig å sitte sånn sammen med elevene på tentamen. Det er helt stille, og alle arbeider. Det er mer enn man kan si om en vanlig skoledag. Og rett som det er kommer en modig elev med en tørrvittig kommentar om ett eller annet, – så får vi løst opp alvoret med litt latter.

bak.jpg

Love, love, love

Om kveldene synger vi Tornerose, Bæ, bæ, lille lam og Hjulene på bussen. Hun virker ganske fornøyd når vi gjør det, men det er mulig hun later som for å være snill mot meg.

I dag fikk vi nemlig se og høre en ny M. Hun sang rock, og det uten akkompanjement. Stemmen var høy, og det ble sunget med stor innlevelse på engelsk. Riktig nok forsto jeg at det var engelsk mest ut fra språklydene, ikke ordene. Bare ett ord gikk igjen flere ganger, og det kjente jeg: Love, love, love.

love2.jpg

Hun har mye stemme, M, og etter hvert sluttet hun å være sjenert. Fotarbeidet kom på plass, kroppen var med og hun ga seg hen til musikken. Den flotte mikrofonen hjalp selvfølgelig også på volumet.

Love, love, love!

love.jpg

Forandring?

Jeg trodde jeg visste hva jeg ville med livet mitt, med resten av livet mitt. Jeg trodde jeg ville ha det som jeg har det nå. Jeg var overbevist om at jeg ville jobbe så lenge som mulig, gjerne lenger enn min mor som gikk av med pensjon i en alder av 70 år. Jeg trodde jeg ville bo her, midt i byen i et hus med hage. Jeg trodde jeg ville fortsette å være midt i flokken med mye sosialt liv og et høyt tempo.

I det siste har jeg begynt å lure. Nye tanker har poppet opp i hodet mitt, uventede tanker. Jeg har forandret meg, – i hvert fall på noen områder. Noen ganger sniker tanken på at det kanskje kunne være fint å ikke jobbe hver dag seg inn. Kanskje det er fint å ha dagen til egen disposisjon. Kanskje det ikke ville føles så tomt som jeg har trodd. I vår besøkte vi noen venner som mer eller mindre har emigrert til sitt nykjøpte torp i Sverige. Det åpnet også opp for noen nye tanker. I godt voksen alder drikker de melk av en kartong med utenlandsk skrift på, går turer i nytt terreng, blir kjent i nye byer og får nye venner. Det går an å skape store forandringer i livet sitt, og med forandringer kommer ny dynamikk inn i livet. Kanskje kunne vi bo et annet sted. Tanken på stillheten på landet virker for aller første gang i livet fristende, – veldig, veldig fristende. På det området har det også skjedd noe med meg. Jeg trives best hjemme, og det har blitt en vane at jeg gjør som i går: Stikker av fra en hyggelig fest lenge før noen andre har tenkt tanken. Jeg kan ta meg i å drømme om en tilværelse uten gamle sosiale forpliktelser, kanskje med nye bekjentskaper rundt bordet, og med en hønseflokk i bakhagen.

Jeg vet så alt for godt at det ikke alltid er nødvendig å lete etter forandringer i livet. I hvert fall ikke når man er over den første ungdommen. Forandringer kan komme raskt og dramatisk og absolutt uten at man ønsker det, og det er også noe jeg har begynt å tenke på. Det er ikke sikkert alt det som er så trygt og deilig nå skal få lov til å vare livet ut.

Ennå har jeg ikke begynt å pakke, og kanskje gjør jeg det aldri. Det er bare inne i hodet mitt forandringene skjer. Det siste jeg vil akkurat nå er å forandre livet mitt, men en gang vil kanskje den prosessen som foreløpig bare er i hodet forflytte seg til resten av livet, og da kanskje, muligens… 

Som skapt for Halloween

Skolen vår er bygd inn i naturen. Inne er det som om veggene er bygd rundt skogen, og vi vandrer mellom trær og store fjellblokker. Til og med en flott dam har vi fått. Når kvelden kommer og det blir mørkt, da er det lett å skape stemning der inne, særlig nå om høsten.

fjell.jpg spiders.jpg edderkopp.jpg

Men også om dagen er det hyggelig. På biblioteket brenner levende lys, sukkertøy er satt fram og sofaen står bare og venter på at det skal bli friminutt.

sofa1.jpg bib1.jpg bib2.jpg

I kveld skulle det være lærerfest, og plutselig var ikke skolen skole, – men en spennende grotte. Over alt var det tent lys, og når de speiler seg i vannet eller lyser opp de store granittblokkene, så blir det en helt spesiell stemning. Denne bygningen er som skapt for en halloweenfest.

dammenstort.jpg

Noen av kollegene hadde virkelig lagt sin sjel i å gjøre det hyggelig for alle oss andre. Det var lys over alt, spindelvev i plantene, ballonger, skjeletter og edderkopper.

a1.jpg a2.jpg skjelett.jpg ballong.jpg

Når vi jobber sammen hver dag hele året, så er det fint å kunne møtes i ro og mak av og til. Men er vi lærere, så er vi lærere. Før vi fikk sette oss til bords skulle det lekes. Og siden det var halloweenfest, så handlet det om å lage fine kostymer.

mumien.jpg sorthvitt.jpg

Og så var det mat og drikke og dans og prat.

mat.jpg

Det er ikke rosenrødt

Skoledagene varierer veldig i intensitet. Noen dager har jeg mange timer i klasserommet, og da går jeg på høyt gir. Ungene skal ha sitt, og det er rom for lite annet. Sånne dager er jeg ofte høyt oppe. Det er meningsfylt, og adrenalinet er på et nivå som gir mye energi, en energi som ofte varer dagen ut. Andre dager har jeg få timer i klasserommet, og da er det rom for alt det andre i lærerjobben. Torsdag er en sånn dag. Etter to timer med unger er resten av dagen min. Det er deilig, men det er så utrolig mye som skal gjøres, og jeg synes jeg rekker så utrolig lite. Da klokka var fire hadde jeg vært deltager på to møter, vurdert en vanskelig elevsak, funnet fram og trykket opp tentamensoppgaver, veiledet en student, lett huset rundt etter skjøteledninger, spist lunsj, skrevet ferdig planen for studentenes praksis, drukket to kopper te, produsert oppgaver til neste ukes norsktimer, formulert evalueringskriterier for et av temaene vi jobber med, hatt en hyggelig prat med en kollega, ryddet i bunken på skrivebordet mitt, vurdert Utdanningsdirektoratets eksempeloppgave til årets eksamen. Til slutt orket jeg ikke mer, vel vitende om at det går an å gjøre litt hjemme fra sofaen når kvelden har roet seg.

Litt før klokka fire dro jeg hjem for å spise middag, – men jeg vet at det var arbeid nok igjen til at jeg kunne ha vært der til i morgen og i overimorgen. Sånn er jobben vår. Arbeidet går i ring, og det går aldri an å si: Se så, – nå er jeg ferdig. Vi blir ikke ferdige. Jeg elsker jobben min, men noen dager synes jeg at den spiser meg opp.

I dag er en sånn dag, en dag da jeg føler at jeg ikke strekker til.

Og det så sånn ut utenfor vinduet på skolen også.  

mist.jpg

Villanden 1884 – 2007

I går kom Ivo de Figuereido ut med andre bind i sin Ibsenbiografi, og jeg kan glede meg. Elevene mine kommer neppe til å lese biografien, i hvert fall ikke på mange, mange år.

Men Ibsen gleder de seg over. Av og til blir Henrik Ibsen trukket fram som det kjedeligste som finnes i norskfaget. Så feil kan man ta. Vi som underviser i norsk er smertelig klar over alt som ikke fenger unge mennesker i dag. Ibsen er ikke en av dem.

I fjor leste og så vi Et dukkehjem. Ingen tvil om at det fenget, men elever i niende klasse leser stykket på en helt annen måte enn de fleste voksne. Godt for Nora at hun aldri kom inn i klasserommet vårt den timen da vi diskuterte hvorfor Nora gikk. De var ikke nådige, ungene. De fleste mente hun var egoistisk, og de hadde liten forståelse for at hun forlot sine tre små barn. I den oppsetningen vi så, var det Lise Fjeldstad som spilte Nora, – og hun tolker rollen på en ganske erotisk måte. Ho prostituerer seg for mannen sin for å få penger og alt det andre ho vil! mente noen av elevene.

lisef.jpg

Og i år er det Villanden. Vi har pratet, vi har lest utdrag og vi har sett en gammel filmatisering fra 1963. Det viktigste øyeblikket var det første møtet, – da vi hadde snakket og lest oss gjennom handlingen, og vi kom til scenen der Hjalmar Ekdal skyver Hedvig fra seg og nekter å se henne for sine øyne. Da var det noen blanke øyne i klasserommet, og da skuddet falt var det nok noen som rant over. En far eller stefar som svikter sin fjorten år gamle datter, – dessverre en alt for velkjent historie for flere elever i 2007. Det ble et ganske emosjonelt øyeblikk.

Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du livsgleden fra det med det samme, – sier doktor Relling, og for oss voksne er det kjernen i Villanden. For elevene ble forholdet mellom faren og Hedvig det viktigste.

ande.jpg

Filmen var gammel, litt overspilt, med dårlig lyd og i svart hvitt. Likevel fulgte de med og lot seg engasjere, mange av dem, – langt fra alle. Selve teksten og det første møtet gjorde nok størst inntrykk.

film.jpg

Det er en underlig opplevelse å se film med elevene. De får beskjed om å finne en god og avslappet sittestilling, og noen sitter jo ikke godt før de ligger.

ligge.jpg

Når man er sånn nær hverandre i et par timer, så gjelder det også å utnytte tiden til litt sensualitetstrening. Det holdes hender og koses både her og der.

kile1.jpg kile2.jpg

Men stille sitter de.

Hadde jeg vært veldig, veldig rik, – så skulle jeg gitt Liv Ullmann alle de pengene hun trenger for å lage en ny innspilling av Et dukkehjem. Ja, om hun ville, skulle hun fått nok til å spille inn Villanden også.

Les en poetisk kommentar

Marthe har kommentert på posten her under, Den hellige Josef av Jorden, og den må dere lese. Hun har nemlig trykket Nordahl Griegs dikt om Josef, og det er aldeles nydelig.

Den hellige Josef av Jorden

Barndomshjemmet mitt ligger midt i skjæringpunktet mellom tre av kirkene i byen: Domkirken, Metodistkirken og Den katolske kirke. Hver søndag drønnet kirkeklokkene fra tre kanter, den ene sterkere enn den andre – og dem vi hørte aller best var klokkene i Domkirken, for den lå nærmest. Det er nesten rart at jeg altid har bevart min trygge ikke-tro så omringet som jeg var av kristentro.

brun.jpg

Lyden jeg likte aller best var lyden fra Den katolske, St Birgitta-kirken. Den lå veldig nær huset vårt, og den vesle tømmerkirken var det første jeg så utenfor vinduet når jeg kom ut på kjøkkenet om morgenen. Den gangen var den brunbeiset, og jeg syntes den lignet ei fjellhytte.

Da jeg var barn kunne jeg alle messetidene utenat, for den skjøre lyden fra den lille klokka fortalte oss når det var tid for gudstjeneste. Vi brukte klokkeklangen til å orientere oss i tiden,  -når vi skulle hjem om kvelden, når det var nesten natt osv.

Tok vi et titt bort mot kirken mens klokka ringte,  kunne vi også se nonnene som svevde et par centimeter over asfalten. Da jeg var liten var det mange av dem, – en hel liten hær av sortkledde, små søyler som beveget seg raskt og lydløst mot kirkedøren. Senere ble det færre og færre av dem.

43.jpg 52.jpg

langtvindustort.jpg

71.jpg 13.jpg

Den katolske kirken ble bygget på slutten av 1890-tallet for den katolske menigheten i Fredrikstad. Pappas bestefar var faktisk med på å bygge den. I dag er kirken malt i en sterk rødfarge med hvite endestykker. Så strengt som det er med fargevalg på bygninger som er en del av kulturarven vår, så synes jeg det er rart at de nye eierne, Sjømannsforeningen, har fått lov til å forandre fargen på kirken.

kirkenstort.jpg

De fleste nonnene hadde sitt arbeide på sykehuset, – St Josephs hospital, som lå tett inntil kirken. I min tid lå i hvert fall sykehuset tett inntil kirken, men når man vet hvilken del av sykehuset som er den eldste, og hvilken som er den nyeste, så ser man at det nok har vært noe mellom kirken og hospitalet, en eldre bygning, men det var før min tid.

kirkesykehus.jpg

At sykehuset het St Josephs hospital føltes veldig naturlig for meg. Det er ikke mange menn som Josef i verdenshistorien, – en ung forlovet mann som vet at hans kjære er gravid, selv om han ikke har kjent henne. Likevel gifter han seg med henne og tar omsorg for barnet. Flott kar, Josef, – og gjenkjennelig for meg. Min far er også en ekte Josef.

Da jeg var liten og gikk forbi sykehuset, måtte jeg alltid kikke opp på Josef med det lille Jesusbarnet på armen. Han sto og passet på meg der oppe, rett over vinduet der jeg ble født. Jeg håper han får beholde sin plass der oppe på sykehusveggen. Han har mye å lære oss om omsorg.

josef.jpg

Jeg husker mange av søstrene, og hadde jeg møtt dem i dag, så ville vi nok hilst på hverandre. Likevel har navnene gått tapt, – med ett unntak. Søster Marcia kan vi navnet på. Det var nemlig hun som sto ved fotenden av fødesengen da vi kom til verden, og det er ikke få nye Fredrikstadborgere hun har ønsket velkommen til verden med et velrettet klask i rumpa.

Da min svigerfar var nyutdannet lege, arbeidet han en periode på St Josephs hospital. Han kunne fortelle det alle andre i Fredrikstad også visste: det sto respekt av nonnene. Der var det ikke noe slinger i valsen. De arbeidet på sykehuset tidlig og sent, bare motivert av omtanke for sine medmennesker og Vår Herre. Men de var strenge, og aldri redde for å fortelle hvor skapet skulle stå. Og et skap hadde de. Et skap med Cognac. Det ble låst opp når noe særskilt skulle feires, – eller når noen rett og slett trengte et glass. Så enkelt var det. Og min svigerfar fortalte om en gang da han og en kollega ble tilbudt en skjenk etter en forferdelig arbeidsdag under polioepidemien. Min svigerfar takket ja, – mens hans kollega noe misbilligende sa: Nei, takk, – jeg er avholdsmann. Nonnen som serverte cognacen var ikke fornøyd med svaret hans: Det holder å si nei takk! sa søster.

hospital.jpg

Under krigen fikk sykehuset hjelp av mann fra den katolske menigheten. Han hadde laget et praktisk apparat som kunne utvinne sølvet fra brukt fiksersalt fra røntgenapparatet. Dette sølvet ble solgt til gullsmedene, og pengene ble brukt til å kjøpe bedre kost til pasientene fra omkringliggende gårder. Var det noen som sa at nonnene handlet på svartebørs?

doorstort.jpg

For oss barna som vokste opp i nærmiljøet, var både nonnene og kirken viktige ingredienser i hverdagslivet. Kirken var åpen døgnet rundt den gangen, og om vinteren tok vi barna ofte en pause i leken for å varme oss inne i kirken. Nonnene hadde lært oss hvordan vi skulle korse oss med vievann, og det gjorde vi selvfølgelig alltid når vi gikk inn. Jeg kan ennå fornemme stemningen: Det er mørk vinterkveld, og vi er ute og leker i snøen. Så går vi inn i den halvmørke kirken. Til høyre i kirkerommet henger en liten bøtte på en krok, ei lita hamra kobberbøtte. Så stikker vi tre fingre ned i bøtta og korser oss med det hellige vannet.

Inne i kirken luktet det helt spesielt, nesten som i ei tømmerhytte på fjellet, men røklukta vi kjente var nok fra røkelse og ikke en peis. Det var alltid dempet belysning der inne, men ikke så mørkt at vi ikke kunne se de vakre honningfargede tredørene med utskjæringer.

inne1.jpg inne2.jpg

Etterpå kunne vi sette oss på benkene, stille og rolig. Jeg kan ikke huske at vi noen gang gjorde noe ulovlig der inne. Men det er klart, – hvis det er ulovlig å leke gjemsel i en kirke, så gjorde vi det. Vi lekte noe som het kvartalsgjemsel, og da var det bare lov til å gjemme seg innenfor et t av byens kvartaler. Vi valgte alltid det kvartalet der kirken og hospitalet lå, for så kunne vi gjemme oss innendørs, – også i kirken.

62.jpg 23.jpg

Nonner har som kjent ikke mange barn selv, og for noen av dem var det sikkert et savn. Savnet øste de ut over pasientene – og oss barna i nabolaget. Min venninne og jeg gikk en periode på sykebesøk til min venninnes farmor. Vi gikk hver dag, og noen ganger to ganger om dagen. Nå kan vi muligens ha vært motivert av at denne farmoren hadde en besøksbok hun skrev i, – og når vi hadde fått et visst antall besøk skrevet opp i boken, fikk vi fem kroner hver. Det var lettjente penger når sykehuset lå to hus hjemmefra.

En formiddag kom vi dit i øsende regnvær. Vi hadde ikke før kommet over dørstokken, før to av nonnene hev seg over våre dryppvåte kropper.  Det hjalp ikke at vi forsikret om at vi bodde rundt hjørnet og kunne skifte hjemme. Først kom frottehåndklærne fram. Håret ble frottert, og vi ble tørket og stelt med. Så måtte vi ha mat: Julekake med rosiner og sukat, og tykt med smør på. Det aller verste jeg visste. Men man sa ikke nei til en St Birgittasøster. Det gjorde man bare ikke! Denne dagen hadde det blitt dessert til overs på sykehuset, og den skulle vi ha. Da vi gikk hjem etterpå, var vi enige om at vi nok hadde vært de eneste på sykehuset som hadde spist opp desserten sin den dagen. Det var en rosa, skjelvende fromasj laget på surmelk.

I gamle dager bodde nonnene på sykehuset. Senere flyttet de til et flott granitthus nede ved elven.

nonnehustort.jpg

Huset hadde tidligere vært boligen til en av byens store sønner, Bjarne Aas. Fra haven kunne man se over til Isegran der han en gang drev sitt båtbyggeri. Dette huset var nok mer en pensjonistbolig for nonnene. Utover på 1970-tallet da fylket overtok og sykehusdriften ble omorganisert sluttet de å arbeide på sykehuset. Det var ikke lenger et katolsk sykehus, men en del av det gigantiske sykehuset for hele Østfold som vokste opp rundt St Josephs hospital. Så vidt jeg husker, var det sånn at de nonnene som ville fikk lov til å tilbringe pensjonisttilværelsen i Fredrikstad i det store gamle huset, og jeg kan huske da dødsannonsen til den sist av søstrene sto i avisen, men jeg husker ikke når det var.

utsikt.jpg

Nå er prestegården brun og nyoppusset. Da jeg var liten var den okergul. Inne var jeg bare et par ganger, en gang for å leke med en kasse med utkledningstøy som nonnene hadde der inne. Jeg kan ikke huske hvem var prest der på 1960-tallet. Men han som kom i 1971 husker jeg veldig godt. Han het Pater van Vugt. Vi barna kalte ham bare Pater. Han var en liten, vennlig og forsiktig mann som ofte pratet med oss barna. Min mor hadde fortalt meg om livet til nonnene og presten, og jeg fikk inntrykk av at de hadde sagt nei til alle livets gleder for å ofre seg for andre. Stakkar dem, tenkte jeg. Men en dag sto jeg bak Pater i køen i vår lokale dagligvareforretning på den andre siden av kirkeparken. Han kjøpte øl og kjeks, – min yndlingskjeks til og med. Jeg ble veldig lettet. Så sa han vel ikke nei takk til alle livets gleder, tenkte jeg.

prestegardenstort.jpg

Fra 1990 har Sjømannsforeningen i Fredrikstad eid bygningen. Det føles litt merkelig for meg. Jeg har alltid vært glad i kirker og den roen de gir, og da er det merkelig at min gamle kirke nå brukes til møter, fest og moro. Jeg lurer på hva nonnene ville tenkt om de så det.

newstort.jpg new1.jpg new2.jpg

Litt lenger nede i gata ligger den nye katolske kirken. Den er mye større og ganske flott. Her er det både kirke, et lite kapell, menighetssenter og prestebolig. Det innelukkede gårdsrommet minner meg om et kloster. Kirkerommet er vakkert og imponerende. Det er en ganske stor katolsk menighet her i byen, og jeg har inntrykk av at kirken blir flittig besøkt.

Noen av oss vantro er også frekke nok til å snike oss med en gang i blant. Selv har jeg vært med på Julaftens midnattsgudstjeneste der mange ganger. I noen år gikk datter Marthe og jeg dit på julaften ved midnattstider for å finne roen etter alle gavene, maten og maset.

Kirkerommet kan gi etterlengtet ro til både troende og vantro, og Josef kan være et ideal for oss alle.

Hymne til Josef
Den unge Maria vandret

en gang til Betlehem by

forteller den gamle legende

som alltid er like ny.

Det var ikke rom i herberget.

Men stallen var lun og varm.

Så fødte hun der sin første sønn

støttet av Josefs arm.

Stjernesoler og vismenn.

Hyrder og englekor.

Hva tenkte den mørke Josef

som aldri mælte et ord?

Gjennomstrålet av himmelsk glans

lyste de hellige to.

Hva tenkte den mørke Josef

som bare var trofast og god?

Kan hende han svøpte sin kappe

litt bedre om barnet og moren.

Slik vernet han ordløs menneskets drøm

den hellige Josef av Jorden.
(Inger Hagerup)

josefstort.jpg

Hege og den store fasanjakten

Det er berammet viltselskap her i huset et stykke ut i november. Målet var å få tak i rådyr, og jeg hadde allerede store planer om å smiske meg innpå en kjøtthandler rett over grensa til Sverige. Vi elsker rådyr, og da min svigerfar levde, var det aldri noe problem med tilgangen. Nå blir det heller sjelden. Thv har en gang vært med på et rådyrlag, men det kostet mer enn det smakte. Ikke penger, men tid. Han vil så gjerne gå på jakt, men da han hadde stått opp midt på natten for å sitte på post i et par – tre sesonger, uten å få et dyr, – sluttet han. Vi fikk kjøtt, men det var alltid noen andre som hadde skutt det. Det var egentlig jeg som sluttet for ham. Det var lang kjøring, og etter noen sesonger, spurte jeg om han ikke heller kunne tilbringe lørdag morgen og formiddag sammen med meg og ungene. Han protesterte ikke. Her var det enten eller, og han kunne ikke møte opp bare en gang i blant. Hadde vi bodd nærmere skog og vilt og jaktterreng, er det ikke tvil om at han ville brukt fritiden sin til det samme som hans far gjorde. Han har mange gode jaktminner fra sin barndom og ungdom.

Men så var det altså dette viltselskapet. Sist uke gikk jeg på fasanjakt, og for en fangst. Jeg krøp mot Meny, smøg  meg i retning frysedisken og så var det bare å plukke viltet. Tretten fasaner havnet i kurven. Jaktkort hadde jeg ikke, bare Visakort, og det fungerte bra ved utgangen.

fasan.jpg

Nå ligger de der i fryseren og bare venter på å få gjøre nytte. Det vil si, .- tolv fasaner ligger oppmarsjert i fryseren. Den trettende ligger i vår mage. Vi hadde aldri verken spist eller tilberedt fasaner før, så vi valgte å kjøre en testmiddag i dag. Jeg har spurt Farmer til råds, og ellers valgte jeg å gjøre som vi gjør med ryper: Fasanen ble riktig nok delt i fire (den var stor), brunet i meierismør, småkokt i melk og vann og så tatt opp. Kraften ble supergod, og sammen med litt fløte, ripsgele og gjetost ble det en fantastisk viltsaus.

frosbe.jpg

Sånn er det nesten alltid når man spiser vilt: Sausen er en drøm. Det var den altså her også. Kjøttet var vi ikke fullt så fornøyde med. Jeg lot det småsyde i nesten en time, 50 minutter sto det på den Internettoppskriften jeg brukte. Det var litt for kort tid. Så vet jeg det til neste gang. Og det er jo noe av poenget med en testmiddag, man skal unngå fadesene når det virkelig gjelder. Jeg har nå bestemt meg for å skjære ut bryststykkene. Så ser det mere delikat ut på tallerkenen, og gjestene slipper å sloss med store brystben. I andre servering legger jeg opp resten av bryststykkene og lårene. Vi har mat nok, for i kokeboka står det at en fasan rekker til mellom to og fire personer. Jeg har en fugl til hver!!! Så blir det restemiddag med mormor på søndag. Dessuten hadde ikke Thv og jeg noe problem med å spise en halv fasan til middag i dag, og et par av de mennene som kommer forsyner seg alltid rikelig.

Så var det smaken. Det var godt, – ingen tvil om det. En mild og god kjøttsmak. Men det er noe som ikke innfrir. Nå må jeg først be alle utenlandske gjester om å ikke bli fornærmet, men når vi spiser utenlandsk vilt, så blir vi ofte litt skuffet. Jeg vet ikke hva det kommer av. Det kan selvfølgelig handle om at smaken er ny og annerledes enn det vi er vant til, men jeg regner med at det heller handler om beite og om hva disse dyrene spiser. Det samme gjelder nemlig for norsk lammekjøtt, selv om det altså ikke er vilt. Våre sauer går som kjent på fjellbeite store deler av sommeren. Når vi spiser dem, smaker de som vilt. De smaker av lyng og ener og ullvotter. De smaker som de lukter, og når vi får riktig velsmakende lammekjøtt, sier alltid Thv: Den breka, dere! Og sånn er det med alt norsk vilt, både fugl og storvilt. Åpner du en norsk rype, så er du på fjellet. Jeg tror jeg kunne spise innmaten, sånn som inuittene gjorde. Det lukter friskt og godt av krekling, ener og lyng. Da jeg delte disse engelske fuglene luktet de friskt og godt, men de luktet verken av fjell eller skog. Jeg tror likevel at de har levd i naturen, for i min porsjon fant jeg to små blyhagl (US nr 6, som min mann var så elskverdig å informere meg om). Det tyder på at fuglene ikke er slaktet på en fasanfarm og har levd på kjøpefor?

hagl.jpg

Listen over godt vilt er lang, og alle som har smakt norsk rådyr vet hva jeg snakker om. Nå skal det sies at jeg aldri har spist annet rådyr enn norsk og svensk, og jeg kan ta feil. Det har jeg gjort før. Men det mørke rådyrkjøttet smaker kraftig av vill natur, og det er akkurat det jeg savnet hos disse fasanene. De smaker ikke kraftig og nok av skog eller fjell. Det er nettopp denne intense og konsentrerte smaken jeg forbinder med viltkjøtt.

Men altså – det var godt. Kjempegodt! Og jeg er helt sikker på at gjestene våre blir fornøyde. Om ikke annet fordi det er nytt og spennende. Riktig nok har vi fasaner i Norge også. Thv ser ofte fasaner når han kjører på jobb, men det er likevel ikke et vanlig spise. Det er nok helst bønder som har eget terreng som spiser selvskutt fugl.

Ikke si det til fasanene, de kunne bli såret, – men neste år tror jeg det blir rype eller rådyr.