Monthly Archives: september 2007

A room of my own

Så ble det ferdig, rommet mitt, – i hvert fall nesten. Veggene er malt, gardiner sydd og det meste er på plass. Fortsatt mangler noen lamper og litt kultur på veggene, men sånn er det alltid her i huset. Vi blir aldri helt ferdig med et rom.

Dette rommet har gått gjennom mange faser i de årene vi har bodd her. Da Marthe var liten sov hun her midt i oppussingsrotet i over ett år. Hun var 1 1/2 år gammel og sov i sprinkelseng. Senga sto borte i en krok, og rundt om sto alle kasser og esker som ennå ikke var pakket opp. Foran vinduene hang et laken. Å annonsere med at huset vårt var et renoveringsobjekt var å ta forsiktig i, – og barnerommene sto nederst på oppussingslista. Men jeg tror ikke ungen tok noen skade. Så ble rommet malt syrinlilla og ble Henriks barnerom. Siden har Marthe brukt det, og nå er det mitt.

romstort.jpg

Det er ikke så mye jeg har gjort. Veggene har fått et strøk maling, vinduene nye gardiner og så var det stolen. Det var fort gjort å få trukket den om. Det som tok tid var planleggingen av stoff og farger, og de økonomiske anfektelsene.

Jeg er veldig fornøyd med resultatet. Bildet yter ikke fargen rettferdighet, for den er virkelig akkurat så varmt blodrød som jeg ville at den skulle være.

stolstor.jpg

Stolen gjør seg godt alene, men også med en pute – eller en katt. Akkurat den siste dekorasjonen bør jeg kanskje prøve å unngå hvis stoffet skal vare noen år.

pillow.jpg katt.jpg

A room of my own, ja. Det høres så flott ut. Egentlig er det noe forbaska tull og jålete luksussludder. Vi har et middels stort hus, og nå som Thv og jeg bor her alene har vi mer enn nok plass. Det har vi forresten alltid hatt. Huset har vært fylt med unger, våre og andres, katter, hamstere, rotter og hva ungene måtte finne på å dra hjem, og det har vært plass til alle. Riktig nok har hver kvadratcentimeter vært i bruk, men det var vel også meningen. Nå sitter Thv og jeg stort sett sammen i stua i hver vår sofa, og vi kunne klart oss med halvparten av plassen. Tidligere har vi tilpasset oss huset, nå må vi tilpasse huset til oss, og dette rommet er en del av den tilpassingen.

Ennå skal rommet brukes som soverom. Når Marthe er hjemom så vil hun bo her. Dessuten trenger vi jo alltid et gjesterom. Foreløpig sover C og M i samme seng på et annet værelse, men planen er at M skal sove her inne. Og sengen ser da innbydende nok ut.

sengstort.jpg

Oppussingen har vært et lavkostprosjekt, og det bærer blant annet gardinene preg av. De er kjøpt på salg på IKEA for lenge siden: 25 kroner for to superlange gardiner. Ikke verst. Og etter at jeg hadde sydd det jeg trengte til dette rommet, er det fortsatt en pakke igjen i skapet.

pute.jpg ikea.jpg

Vi er samlere av natur både Thv og jeg, og det er greit å kunne ha mine ting på et eget rom. Først og fremst har jeg samlet alt garnet mitt i skuffer og kurver. Når jeg skal få strikket det opp alt sammen er et åpent spørsmål.

garn.jpg

Og så er det feriepermene mine og ikke minst alle årgangene med Bonytt. Bare de fyller en hel bokhylle.

bokhulle.jpg permer.jpg bonutt2.jpg bonutt.jpg

Da jeg brukte rommet som arbeidsrom for et par år siden, syntes jeg det var deilig å kunne la påbegynt arbeide ligge framme. Når jeg jobber i stua, synes jeg at jeg må rydde opp etter meg. Det må jeg ikke her. En påbegynt rettbunke kan få lov til å ligge til neste dag, og skulle jeg få lyst til å bruke symaskinen, så kan jeg gå fra et halvferdig arbeide. Skrivebordet er det gamle kjøkkenbordet fra Thvs barndomshjem, og det gir gode assosiasjoner.

stearin.jpg skrivebord.jpg

For noen år siden ryddet jeg bort to store esker med nips og pynt. Jeg orket ikker mer dill og dall. Men det er noen ting jeg gjerne vil ha framme, og nettopp sånne ting kan få plass her på rommet mitt. Donald og Mikke Mus var noen av mine første leker, og det morsomme er at nå er de samlerobjekter.

donald.jpg lavendel.jpg

Foreløpig har jeg ikke hengt opp så mye på veggene. Som så mye annet er elefanten fra mine svigerforeldres hjem. Grunnen til at nesten alt gammelt her i huset er fra dem og ikke fra min familie skyldes det sørgelige faktum at begge Thvs foreldre er døde, mens mine heldigvis lever i beste velgående.

Det andre jeg har hengt opp er et portrett Hans Saenger tegnet av Thv da han var fjorten år gammel. På fredag var Thv på fest hjemme hos en kollega som nettopp hadde kjøpt nytt hus. Da Thv kom dit, oppdaget han at det var familien Saengers gamle hus, – dit han måtte sykle for å sitte modell.

elefant.jpg thv.jpg

Nå er det store spørsmålet om jeg kommer til å bruke rommet, eller om det bare blir et oppbevaringsrom for duppeditter, blader og kurver.

Pysj på jobben

Hjemme har jeg opptil flere pysjbukser i flanell. Noen er rutete, andre er stripete, og de er faktisk yndlingsbuksene mine. Om kvelden, særlig i den kalde årstiden, smetter jeg inn i en sånn bukse før jeg synker ned i sofaen. Skulle det ringe på døra, så skvetter jeg opp i andre etasje og tar på noe mer presentabelt.

Nå ser det ut til at flanellspysj er mer presentabelt enn jeg var klar over. Elevene mine har begynt å bruke sånne bukser, – men de bruker dem på skolen. Hver dag er det nye unger som tropper opp med pysjbukser i rutete eller stripete flanell.

b1.jpg b2.jpg b3.jpg b4.jpg

Når jeg kommenterer at de kommer på skolen i pysjen, så ser de rart på meg. Jeg må da forstå at dette ikke er pysjer. Men jeg er en enkel sjel og kan ikke se forskjell på disse buksene og de som ligger hjemme i skapet mitt. I dag tok jeg meg en runde og studerte dem grundigere. De fleste er merket med et eller annet eksklusivt merkenavn, men noen av dem er faktisk pysjbukser fra H&M, akkurat som jeg trodde. Det kan jo tyde på at det går unge mennesker med økonomisk sans der ute.

Kanskje jeg skulle ta en tekstiltusj og skrive Bula, Björn Borg eller Jean Paul på en av mine hjemmebukser, så kunne jeg ta den på når jeg går på jobb i morgen?

a1.jpg a2.jpg a3.jpg a4.jpg

Hodeputer

Kattene vil aller helst være der vi er, så nær som mulig. Soda foretrekker ofte bordet. Der har han full oversikt over alt som skjer, og han får oppmerksomhet. Hvis noen synes at katter ikke skal ligge på bord, så kan de slutte å lese her.

hode1.jpg hode2.jpg

Han er en voksen katt med sans for bekvemmeligheter. Finner han noe som kan brukes som hodepute, så bruker han det. Denne gangen ble det Thvs kamera. Hardt nok, – og fett nok.

hode3.jpg hode4.jpg

Det minner meg om da jeg var liten og pappa hvilte middag på stuegulvet. Han er snekker, og noen ganger skulle han ut på en ny jobb rett etter middag. Da var det unødvendig å dusje og skifte. Men min renslige mor nektet ham adgang til sofaen, så på sånne dager ble middagshvilen tatt på gulvet. Han brukte ikke hodepute. I stedet la han seg på ryggen med en fyrstikkeske under hodet. Så lå han der og sov med armene i kors over brystet. Fyrstikkesken fikk hodet opp fra gulvet, og den var akkurat ubekvem nok til at han ikke lå for lenge. Og så luktet han godt. Flanellskjorta og de blå buksene var impregnert med pussestøv fra treverk. Det luktet tre og kvae og pappasvette. Mmmm – deilig!

Merkelig at min mor var av en annen oppfatning.

Fortsatt sommer?

I går regnet og blåste det så voldsomt at vi ble endelig overbeviste om at høsten er her. I dag skinner solen. Det er nesten sommervær ute, og jeg har sittet i haven med avisen.

petuniablue.jpg hvit.jpg georghvit.jpg fuks.jpg

Hva skal vi tro? Jeg har kjøpt noen gresskar og litt lyng for å lage en høstdekorasjon, – men når jeg går rundt i hagen så ser jeg at det er alt for tidlig. Det ville se komisk ut med høst og sommer i samme hage.

oransje2.jpg oransje.jpg gullgul.jpg sol.jpg

Riktig nok er noen av blomstene ganske pjuskete, og en rose ser ut til å ha fått utslett. Det får meg til å undres på hvorfor vi ikke har hatt lus på rosene i år. I fjor måtte jeg ut for å kverke lus på rosene hver eneste dag i juni. I år har jeg ikke sett en eneste lus. Merkelig.

roseknoppvegg.jpg roterose.jpg

Og selv om det er midt i september, så har vi tydeligvis mer i vente. Både roser, georginer og erteblomster har fortsatt mange knopper. Hvis bare frosten holder seg unna, så kan vi nyte floret lenge, lenge ennå.

rosaerte.jpg erte.jpg rosakveldstort.jpg knupp.jpg nattogl.jpg

Egentlig er jeg mentalt forberedt på at sommeren er over. Om morgenen når jeg kjører på jobben er det iskaldt. Da planlegger jeg peiskos om kvelden. I stedet blir det hagevandring i varm ettermiddagssol.

georgstor.jpg

rose.jpg pillargonrose.jpg

Men det er en plante som forteller om høst. Snart kan vi tømme veggen for druer. Det ser ut til å bli ny rekord.

druestor.jpg

En død katt

Først trodde jeg at den hadde blitt påkjørt og slengt inn i veikanten like bortenfor huset vårt. Etter en nærmere kikk så det mer ut som om den var skutt. Jeg skal spare dere for detaljene, – og dem har jeg også sensurert bort fra bildet. Men der lå den altså, – en våt og død katt i et trist, grått regnvær.

katten.jpg

Vi kjente ikke katten, men det gjorde kanskje Soda. Han nærmet seg på stive ben, – litt sidelengs. Hva var dette for en fyr som bare lå der, helt flat i regnet? Han snuste forsiktig på den, og så skvatt han tilbake og løp hjem og inn i sitt varme, lune hjem. Det gjorde jeg også.

katt1.jpg pus.jpg katt3.jpg katt4.jpg

En time senere var katten borte.

Matmote med oppskrifter

Når jeg spør elevene mine om hva som er deres yndlingsmat, så er det sjelden noen nevner kokt torsk, lammestek eller kjøttkaker og stuet kål. Nei, tacos, nachos og pizza må det være. Jeg husker hvor spennende det var da pizzaen kom på 1970-tallet. Vi elsket det, og ingen TV-lørdag med respekt for seg selv var uten en hjemmelaget pizza.

Senere har vi fått calzone, raclette og sushi. Når noe har nyhetens interesse, så spiser vi det hyppig i en kort periode, og så fader det bort, – for en stund. Men fortsatt lager vi en pizza i ny og ne, raclettejernet kommer på bordet en gang sammen med nypotetene om våren og sushi er alltid en vinner når vi har lyst på god fisk. All denne maten er med på å skape en fantastisk matvariasjon som våre besteforeldre ville ha ristet på hodet over. Selv liker jeg det, -selv om vi fortsatt spiser både skinkestek og stekt makrell her i huset.

Og nå er det tapas som gjelder. Tapas ligner på de kanapeene vi alltid spiser på 17. mai, – minus brødet. Det er mat som er morsom å lage og morsom å spise. Vi lager ofte buffeter eller koldtbord når vi har gjester, og å spise tapas er jo som å spise et koldtbord med mange bitte små retter. Jeg har faktisk selv invitert noen venninner på tapas senere i måneden.

I kveld er vi invitert til gode venner. Alle gjestene er utfordret til å ta med to tapasretter, – og helst noe de ikke har laget tidligere. Den siste regelen har jeg jukset med. Når jeg skal lage noe for første gang, liker jeg å teste det ut på familien før jeg forgifter nabolaget. Det ble to velprøvede retter, skjønt alt er relativt. Hadde du spurt min mor og far, så ville de neppe sagt at dette var en del av min barnelærdom.

Det første jeg laget var et stort fat med gratinerte blåskjell. Det smaker alltid godt, og er meget raskt å lage, – 30 minutter tok det. Man tager en finhakket rødløk og så mye hvitløk man gidder å hakke, og så freser man det i en spiseskje godt smør. Så heller man en god slant hvitvin i kjelen før man tilsetter 1 kg blåskjell, helst litt store. På med lokket, sterk varme og etter 3 – 4 minutter er de åpne og ferdige. Skjellene tas opp med hullslev, og 3 dl kremfløte helles på sammen med en bunt hakket bladpersille. Det hele kokes til det blir sånn passe tykt. Skjellene deles og den ene halvdelen med mat legges i en stor, ildfast form. Ved hjelp av en spiseskje fordeles sausen i skjellene. Det er litt omstendelig, men det går. Hell eventuelle sausrester over. Til slutt drysses det hele med rikelig med brødsmuler. Inn i ovnen under grillen i noen minutter til det får en fin farge. Voila – ferdig. Anrettes pent på et fat sammen med litt sitron.

skjellstor.jpg

Den neste retten krever bare to ingredienser: Bacon i skiver og store ferske dadler, men det er altså viktig at de er store. Rull hver daddel inn i en baconskive og stek dem forsiktig i en panne ved middels sterk varme. Blandingen av søtt, salt og røkt gjør dette til en himmelsk munnfull.

baconstor.jpg

Det var det. Maten er klar. Nå er vi spente på hva de andre har funnet på. Men aller mest gleder vi oss selvfølgelig til en hyggelig kveld med noen kjente og noen ukjente ansikter. God vin og hyggelig snakk gjør nok at vi er noen litt andre mennesker når vi våkner opp i morgen.

skjelliten.jpg baconliten.jpg

Politikkprøven

Så skulle de evalueres – igjen. Målet med skolegangen er at ungene skal vokse både faglig og personlig, – og vi tester om de har nådd de faglige målene. De fleste elevene liker det. At de liker å bli testet betyr ikke at de er glad for å ha prøver, – for det er de ikke. Men de er spente, forventningsulle og på høyt gear. De fleste av dem. Noen ytterst få ofrer det ikke en tanke, men i klassen vår er det ingen som har det sånn.

Vi har arbeidet med politikk i sju – åtte timer i uka nesten siden vi begynte i høst. Jeg har forelest. Vi har lest lærebokartikler, aviser og partibrosjyrer. Ugene har løst oppgaver og de har satt seg grundig inn i og presentert hvert sitt parti. Men hva har de lært?

Mye! Da vi hadde om dette emnet i åttende klasse var de nesten tomme i blikket. Siden den gang har flere i klassen meldt seg inn i et politisk ungdomsparti, og nå glimtet det til med diskusjoner her og der. Men det er vanskelig stoff. Heldigvis for dem får de alltid utdelt et ark med evalueringskriterier før vi begynner på et nytt emne. Det er ingen hemmelighet hva som er forventet av dem: Du skal kunne forklare disse ordene (parlamentarisme, sosialisme, demokrati osv), du må kunne forklare dette (hva et departement er, hva som er regjeringens oppgaver, hvilke problemer en koalisjonsregjering støter på, hvem som kan stemme ved valg osv) ….

På tirsdag fikk jeg litt vondt av dem, så jeg trykket opp prøveteksten på rosa papir og hengte den opp rundt på lure steder. Så fikk de beveget kroppen litt mens de føk takknemlige rundt og lette. Det er helt i orden at de vet hva jeg skal spørre dem om. Det største problemet denne gangen er språket. Hvordan klarer man å forklare hva som er mindretallsregjeringens utfordringer  Jeg er sikker på at mange foreldre ville hatt problemer med å komme seg gjennom dette stoffet, og så forventer jeg at femtenåringer henger med. Men hvis de skal våge seg til stemmeurnene om tre år, så må de føres inn i dette stoffet. Kunnskap om hvordan samfunnet fungerer er en viktig og nødvendig del av oppdragelsen til demokrati.

lese.jpg

I går hadde vi en forberedelsesøkt. Det er mange måter å lære på. Noen satte seg rundt en pc og laget det de kaller en fasit. Sammen finner de måter å forklare alt dette vanskelige, og så deler de. Andre sitter stille for seg selv og gjennomgår punkt for punkt på kriteriearket. For noen er det nødvendig å gå på en liten gruppe med sin spesialpedagog for å få et tilrettelagt opplegg. Atter andre ligger på magen foran de store vinduene. De leser, diskuterer og skriver sammen, – og så blir det litt tid til det sosiale innimellom. Det må også til når man er tenåring.

2.jpg ct.jpg

I dag var det prøve, 90 minutter med prøve. Vi gjennomførte den med 30 elever om gangen. Det er pip stille i klasserommet. Alle skriver. Noen tenker lenge, – og så kaster de seg over papiret. Enkelte forsøker seg med vinkeløyne over mot naboen og må stoppes med et kremt fra læreren. Viskelæret må fram, men heldigvis kan de ha så mange rettskrivingsfeil de bare vil. Dette er et muntlig fag. Hoder kløs, smykker tvinnes og noen ganger lyder et langt sukk.

blue.jpg viske.jpg

Så er de ferdige.

Foran meg ligger en formidabel rettejobb, og den må gjøres fort. De skal ha tilbakemelding så raskt som over hodet mulig. Prøven er det nest siste leddet i et undervisningsforløp. Først har vi en undervisningsperiode. Fordi vi skal ha prøve, går elevene så inn i en hektisk repetisjonsperiode. Og denne perioden forstår jeg ikke hvordan vi skulle motivert dem til uten testene. Så har de prøven, og den gir også fin læringseffekt. De gjør sitt ytterste for å formulere seg presist. Til slutt får de prøven tilbake, og jeg gjennomgår den med dem. Det betyr at misforståelsene blir rettet opp. Men det må skje øyeblikkelig, ellers så glipper det.

tvinne.jpg leseover.jpg

Mens noen fortsatt skriver, begynner jeg å rette dem som er ferdige. De som blir rettet i klasserommet gir sin tillatelse til det, for det står alltid noen rundt og kan se. I tiende klasse er det greit for mange. Jeg raser gjennom prøvene under elevenes skarpe blikk, og noen ganger blir jeg korrigert. Så teller jeg poeng.

I dag rakk jeg ganske mange før timene var over.

Etterpå satte jeg meg ved pulten min og gikk gjennom resten, fastsatte karakterer og førte dem inn. Vi har 59 elever. Prøven er på fire sider. Det ble en lang skoledag. Likevel liker jeg det veldig godt. Det er så morsomt å se hva de har fått til – eller ikke fått til, – og hva jeg har fått til og ikke fått til. Ofte kan jeg lese min egen tilkortkommenhet ut fra disse prøvene. Der mange unger har misforstått eller ikke forstått i det hele tatt, så ser jeg at det er min feil. Jeg har ikke vært presis eller grundig nok. Så tar jeg akkurat det en gang til.

Denne gangen var resultatet enormt bra. Helt fantastisk! Noen ytterst få har ennå ikke tilegnet seg det de skal, – men nesten alle kommer til å glise fra øre til øre på mandag.

Flinke, flinke ungene mine! 

En syk, syk verden.

Nå må det amerikanske filmpublikumet advares mot nakne småbarn i filmene om Madicken og Ronja Røvardotter. Er de gale?

Det verste er at varslinger av typen Child nudity og Bare butt nettopp kan tiltrekke seg folk av det slaget som er på jakt etter nakne småbarn! For noen år siden hørte jeg at norske reklamer for Lano-såpe ikke kunne vises i USA. Hvorfor? Reklamefilmene viste et barn som bader sammen med sin far. Hva rører seg i hodene deres egentlig?

Vi har hatt omsorg for små barn i over tjue år. Og hele tiden har vi slitt med å sensurere bort filmer med unødvendig vold – noe det er mye av blant annet i amerikanske filmer for barn.

Vold er visst ok, – nakne kropper som leker eller blir badet er feil.

Det er sykt!

Bildet jeg ikke tok

I Magasinet på lørdag (Avisene kommer med så mange magasiner, at jeg ikke rekker å lese alle i helga) presenterte Lars Eivind Bones et bilde av fotografen Bruce Gilden. Han er kjent for å ta raske snapshots av spesielle mennesker han møter på sin vei; et kjapt klikk, – og så er han borte.

bruce-g.jpg

Da vi var i teateret på fredag, så jeg et motiv som bare skrek etter et sånt raskt klikk. Utenfor dametoilettet sto en middelaldrende mann og ventet på sin kone. En kjent situasjon for mange menn. Han var pent kledd i dress, og ansikt og kroppsholdning var totalt avslappet. Han sto bare der og ventet. Over venstre arm hadde han konas veske: En lekker, meget feminin sak i brunt skinn, krokodilleimitasjon. Mannens avslappede holdning der han sto med veska gjorde dette til et nydelig motiv. Hadde jeg vært Bruce Gilden, ville jeg ha skutt fra hofta før mannen rakk å tenke krokodilleskinn.

Men jeg tok ikke bildet. Jeg turde ikke, og da jeg spurte Marthe og mamma om jeg kunne, så sa de nei. Jeg er tross alt ikke Henri Cartier Bresson. Jeg kunne selvfølgelig tatt fram kameraet, men da måtte jeg ha kommunisert med mannen først, og det ville ødelagt motivet. Hvis jeg hadde spurt ham om å få ta et bilde, så ville ansiktet hans lagt seg i helt andre folder. Jeg kunne tatt bildet først, og så spurt, men det kviet jeg meg for. Som sagt, jeg er ikke Robert Capa, – og det føles påtrengende og litt genant å gå bort til et fremmed menneske på den måten. Så pinlig det ville vært hvis han hadde blitt irritert og sagt nei.

Jeg tok ikke dette bildet. Det ergrer meg. Nå i ettertid lurer jeg på om jeg heretter skal late som om jeg er Bruce Gilden,- bare drite i fintfølelse og etikk, og knipse løs – vilt og hemningsløst.

Tenk så mange flott bilder det ville blitt.

Valget er tatt

Så ble det relativt dødt løp mellom røde og blå her i vår lille by, – og hvem som blir ordfører er ennå et åpent spørsmål.

På landsbasis gikk Frp kraftig fram, Arbeiderpartiet klarte seg bra og Sosialistisk Venstreparti (SV) gikk grundig tilbake. Da jeg så Kristin Halvorsen på TV i går, fikk jeg lyst til å rope til henne: Ta deg sammen, menneske. Hun så ut til å skulle ta til tårene hvert øyeblikk. Og i dag har Olav Gunnar Ballo (SV) allerede vært ute og ønsket seg sv-ministeres hoder på et fat. Uspiselig, all den tid han har en kone som kan være akutell som ny kost. At Helen Bjørnhøy (SV) aldri burde ha sittet der hun sitter, burde vært klart for lenge siden. Det handler ikke bare om hva hun har gjort eller ikke gjort, – men mer om den figuren hun viser. Det blir for vekt og ubesluttsomt. Politikken er brutal, og skal man ha makt må man vise muskler. Vi må ha personer med tillit, folk vi stoler på. Når det kommer ned til realpolitikken i kommunene handler det lite om fastspikra program.

Og nettopp derfor hadde ikke Kristin behøvd å gråte i går. Ved forrige valg fikk Sv noe over 8 % av stemmene, – og regjeringsmakt!!! De har finansministeren, for pokker! Hva mer kan et lite parti ønske seg? Med den lave prosentsatsen kan de da ikke være annet enn fornøyde. Når Ap klarte seg så bra som de gjorde, tyder det på at folk flest (He, he) ikke er misfornøyde med den rød-grønne regjeringa. Men det var ikke Stortingsvalg i går. Vi er mange som stemmer på andre partier ved lokalvalg enn ved Stortingsvalg. Det handler om personer. Jeg stemte heller ikke på mitt parti i går. Jeg har ikke tillit til de personene som står på den lokale lista. Nasjonalt har jeg det. Så valgte jeg nabopartiet og førte opp navn på alle dem jeg gjerne vil ha inn fra de andre listene. Jeg kjenner mange som gjør det på den måten.

I Risør der det var direkte valg på ordfører, var det Knut Henning Thygesen fra Rød Valgallianse/Rødt som vant. RV er et bitte, bitte lite parti, – så det betyr at Thygesen også må ha fått stemmene til folk som vanligvis stemmer på folk som støtter helt andre ideologier. Det er ikke RV som har fått disse stemmene, det er Thygesen.

Tenk om jeg kunne få lov til å sette sammen en regjerning. Åh – det skulle blitt regjering det, tenker jeg:

Jens Stoltenberg (Ap)  skulle fått være med, selvfølgelig, og så Jonas Gahr Støre (Ap). Kristin Halvorsen (Sv) kunne fortsatt som finansminister. For å sikre aldersbalansen skulle Kåre Wilock (H) inn. En som skulle fått mye å si er Torstein Dahle (RV), – og kunne jeg overtalt Aslak Sira Myhre (Rv) til å bli politiker igjen, så skulle han blitt kulturminister. Og så må vi ikke glemme Erna Solberg (H), hun er selvskreven.

Og bak det hele skulle jeg trekke i trådene som tidenes politiske rådgiver.