I Magasinet på lørdag (Avisene kommer med så mange magasiner, at jeg ikke rekker å lese alle i helga) presenterte Lars Eivind Bones et bilde av fotografen Bruce Gilden. Han er kjent for å ta raske snapshots av spesielle mennesker han møter på sin vei; et kjapt klikk, – og så er han borte.
Da vi var i teateret på fredag, så jeg et motiv som bare skrek etter et sånt raskt klikk. Utenfor dametoilettet sto en middelaldrende mann og ventet på sin kone. En kjent situasjon for mange menn. Han var pent kledd i dress, og ansikt og kroppsholdning var totalt avslappet. Han sto bare der og ventet. Over venstre arm hadde han konas veske: En lekker, meget feminin sak i brunt skinn, krokodilleimitasjon. Mannens avslappede holdning der han sto med veska gjorde dette til et nydelig motiv. Hadde jeg vært Bruce Gilden, ville jeg ha skutt fra hofta før mannen rakk å tenke krokodilleskinn.
Men jeg tok ikke bildet. Jeg turde ikke, og da jeg spurte Marthe og mamma om jeg kunne, så sa de nei. Jeg er tross alt ikke Henri Cartier Bresson. Jeg kunne selvfølgelig tatt fram kameraet, men da måtte jeg ha kommunisert med mannen først, og det ville ødelagt motivet. Hvis jeg hadde spurt ham om å få ta et bilde, så ville ansiktet hans lagt seg i helt andre folder. Jeg kunne tatt bildet først, og så spurt, men det kviet jeg meg for. Som sagt, jeg er ikke Robert Capa, – og det føles påtrengende og litt genant å gå bort til et fremmed menneske på den måten. Så pinlig det ville vært hvis han hadde blitt irritert og sagt nei.
Jeg tok ikke dette bildet. Det ergrer meg. Nå i ettertid lurer jeg på om jeg heretter skal late som om jeg er Bruce Gilden,- bare drite i fintfølelse og etikk, og knipse løs – vilt og hemningsløst.
Tenk så mange flott bilder det ville blitt.
Livet leker 
Hei Hege
Det er nettopp det som er greia trur jeg.. jeg har det på samma måten men jeg kan tross alt skjule meg bak at jeg ikke skjønner språket her .. men det er sååååå mange flotte ansikter og motiver at det er til å bli sprø av. Særlig gamle mennesker fasinerer meg .. satt i dag og så på innfødte portugisiske gamle mennesker og deres ansikter men tørte jeg å hive meg bak kamera fra nabobordet?? noep… jeg satt pent og drakk min espresso og lo hølig mot dem – neste gang skyter vi fra hofta – ikke sant!!
Jeg har det ligesom dig Hege, jag knipser heller ikke bare løs og vil nok aldrig komme til det, da jeg heller ikke ville bryde mig om at jeg skulle knipses af andre 🙂
Jeg synes også, man skal være lidt forsigtig med at fotografere andre tæt på uden at have fået lov først. Men man kan stille sig lidt væk og lade som om, man fotograferer noget andet, og så skære billedet til bagefter. Eller spørge om lov – nogle får man et ja.
Hvis jeg tør, så skal jeg forsøke å bli litt modigere. Jeg skal ta bildet, og spørre etterpå. Det er ofte umulig å spørre først, for da ødelegges motivet. Men hvilke regler gjelder for journalister? Jeg ser jo ofte på nyhetssendingene at de filmer folk i gatebildet, folk på restaurant, folk som står og prater,- og jeg regner med at ikke alle disse er spurt på forhånd. Så dukker man plutselig opp som illustrasjon på Dagsrevyen. Hva hvis man da er et sted der man ikke skulle ha vært?
Jeg håber, der er en journalist, som svarer dig på det spørgsmål. Det kunne være interessant at vide.
men da trenger ud jo virkelig et raskere kamera. det du har lagger litt, og folk rekkerå legge merke til deg.
Jeg pleier å late som jeg fotograferer innredningsdetaljer, og så snu kamera i siste øyeblikk, som om jeg er ferdig med å knipse allerede. Men det ville kanskje sett rart ut å fotografere innredningen utenfor toalettet? *knis* Hvis det ikke var en ekstra fin lampe der, da. Eller en vakker gammel stol. Men jeg ville aldri spurt om lov i dette tilfellet, verken før eller etter. Da måtte du jo ha forklart deg. Og hvordan skulle du ha forklart dette, uten å lyde som du gjorde narr av ham?
Hvis bildet skal offentliggjøres tror jeg egentlig man må spørre. Men journalistene gjør det ikke alltid, de tenker at man er fritt vilt så lenge det er på et offentlig sted. Jeg har opplevd at en NRK-fotograf dukket opp på jobben min, stilte seg opp halvannen meter unna og begynt å filme mens jeg jobbet! Men da sa jeg fra til ham: greit at du filmer, men neste gang, spør først!
Men hele poenget er jo at jeg skal publisere bildene på siden min, Oda, – og da bør jeg jo spørre. Skjønt hvem ville oppdage at de var avbildet på min lille side? Knis! Velkommen på siden min, forresten.
forstår godt at du ikke våget å knipse – men er du klar over at du likevel har laget et fantastisk bilde med ordene dine??! jeg synes så tydelig jeg kan se ham for meg! 🙂
Tusen takk, Karen. Rødme 🙂