Assosiasjoner rundt stekt ris

Vi hadde stekt ris til middag på lørdag, – og på søndag også skulle det vise seg. Det er en av de rettene alle i familien er veldig glade i. Nå er det bare Thv og jeg her hjemme, og jeg er ennå ikke helt fortrolig med å lage så lite mat. Porsjonene blir litt store, men så har vi til to dager.

For meg er stekt ris mer enn en matrett. Den gir meg mengder av assosiasjoner til min ungdom. Da jeg gikk på ungdomsskolen fikk vi plutselig en ny elev i klassen. Hun het Kung Pui Wah og var fra Hong Kong. En velmenende lærer som skulle innvie henne i det norske språket fikk den merkelige ideen at Kung Pui Wah var umulig å uttale for oss, så hun døpte henne om til Lise! Selvfølgelig protesterte vi, og Pui Wah ble snart en naturlig del av klassen. Vi jentene byttet på å sitte ved siden av henne på skolen. Så oversatte vi etter beste evne det læreren sa til engelsk for henne. Det gikk på et vis, og hun ble snart flink i norsk. Det var ikke vår fortjeneste, for dette var ei jente med stort overskudd av hjerneceller. Spesielt flink var hun i matematikk.

Familien Kung drev en kinarestaurant i Fredrikstad, men det var ikke et sted der byens kondisjonerte inntok sine måltider. I stedet ble det etter hvert et tilholdssted for byens løsere elementer, – og for meg. Etter skolen tok Pui Wah ofte drosje ned til restauranten. Det tok bare 8 – 10 minutter å gå, men å gå var nærmest ukjent for ungene i denne familien. Når det var riktig kaldt og ufyselig tok de alltid drosje, og jeg fikk være med.

På restaurantens kjøkken huserte fru Kung, – en liten, trinn dame med et stort smil. Jeg ser henne for meg der hun sto ved den store treblokken og hakket grønnsaker og kjøtt med en stor tohånds hakkekniv. Det gikk i et lynende tempo. Og så fikk vi mat. Det beste jeg visste var stekt ris: Juliennekuttede grønnsaker som gulrot, purre og bambusskudd woket i en panne. De ble blandet med eggestrimler, kylling, svinekjøtt og reker, – og så ris, selvfølgelig. Det er utrolig godt. Pui Wah lærte meg å spise med pinner, og det er det vi bruker når vi spiser stekt ris her hjemme nå også. Men det var ikke lett å få med alt. Fru Kung overvåket oss mens vi spiste, og Pui Wah hvisket til meg at jeg måtte spise opp hvert eneste riskorn, ellers ville moren hennes tro at jeg ikke likte maten.

Dette var midt på 1970-tallet, og for meg var stekt ris det første møtet med utenlandsk mat, og jeg fikk fru Kung til å lære meg å lage retten. Vi har forsøkt å bestille det på kinesiske restauranter senere, men det blir nesten alltid en skuffelse. For at dette skal bli godt, må grønnsakene være ferske og nykuttede, og de skal ikke være helt gjennomstekt. På restauranter i dag jukser de ofte med frossen grønnsakblanding. Æsj!

Da vi ble litt eldre, spiste Thv og jeg av og til på familien Kungs restaurant. Jeg husker ennå lille herr Kung som aldri lærte seg å uttale norsk r. Når Thv bestilte et lettøl som den gang het Brigg, – gjentok herr Kung alltid bestillingen: To stekt lis, en cola og en bligg, – kommel snalt!

Familen Kung besto av mor, far og fire barn. Den eldste datteren bodde fortsatt i Hong Kong, men Pui Wah hadde en storebror som het Pui Hong og en lillebror som het Pui Tak. Selv om de tilbragte nesten hele sin tid i restauranten, hadde de også et hus der de sov. Det morsomme er at det er det huset vi bor i nå. Thv og jeg kjøpte det av familien Kung i 1985, men da hadde jeg mistet kontakten med Pui Wah for lenge siden, og vi møtte ikke familien i forbindelse med huskjøpet. Det er merkelig å tenke på at jeg kom som gjest i dette huset da jeg var ung. Pui Wahs rom var der jeg nå har innredet mitt arbeidsrom, og jeg husker akkurat hvordan hun hadde møblert det. Jeg var også på en heftig fest hos hennes bror her en gang da jeg gikk på gymnaset, men da hadde Pui Wah flyttet hjemmefra.

Jeg lurer på hvor det ble av henne. For mange år siden fikk vi besøk av Hong Kong-søsteren hennes. Hun gikk utenfor i gaten og kikket inn, og så inviterte vi henne til å kikke innenfor. Jeg mener å huske at hun sa at Pui Wah bodde i USA. Så dum jeg var som ikke ba om å få adressen.

Jeg har forsøkt å google henne, men det er alt for mange Pui Waher i verden til at jeg kan finne ut av det. Nå som jeg har skrevet navnet hennes her, så kan jeg jo håpe at hun en gang googler seg selv og finner denne siden. Kanskje vi kunne møtes igjen. 

Da skal jeg servere henne stekt ris.