Dette har jeg lurt litt på. Min er jo aldeles nyfødt, og har ennå morsmelk i munnvikene, – og nettopp fordi den er nyfødt, så elsker jeg den. Men hvor lenge kan den leve? Jeg merker allerede nå at jeg ser den litt klarere enn da den var helt ny. Det aller beste med den er at jeg endelig har et forum for skrivelyst og alt det hodet er fylt av. Samtidig ser jeg at det lett kan bli litt mye mat, barn og blomster, – og det kan både jeg og leserne mine komme til å gå lei av.
I februar kan jeg gå tilbake og avlese mitt eget årshjul. For rutinemennesker som meg vil tekster og bilder bli veldig like fra år til år. Jeg vasker alltid huset i palmehelgen. Jeg er alltid på hytta om sommeren. Jeg setter alltid inn dobbeltvinduene i høstferien. Jeg pynter alltid huset første helg i advent. Skal jeg skrive om og fotografere disse greiene her hvert eneste år? Kanskje – kanskje ikke. Vi får se.
En løsning kan være å skrive sjeldnere om de ytre tingene, alt det som gjentar seg. Det som skjer inne i hodet mitt forandrer seg imidlertid hele tiden, så her er det håp om fornyelse. Og selv for vanedyr skjer det jo noe nytt og spesielt innimellom – til og med hvert år: En ny reise, et familieprosjekt.
Men ennå er bloggen ny, – og jeg koser meg med den. Det er litt skummelt, for jeg ser plutselig verden med bloggblikk. Alt jeg opplever, alt som engasjerer kan jeg skrive om. Hver gang jeg ser noe som fenger meg, – så tenker jeg: Blogginnlegg!!!
Hjelp – har jeg blitt bloggoholiker?
Livet leker 