Hva vil de egentlig, litteraturviterne?

De siste dagene har litteraturviterne vært skikkelig på hogget. Anne B Ragde har kommet med sin siste bok i trilogien om folket på Neshovd, – og vi gleder oss. Få fortellinger har klart å vekke sånn leselyst som Ragdes bøker om de tre odde brødrene og deres liv. Jeg har ennå ikke lest den siste, men det skal jeg. Jeg gleder meg til å følge fortellingen videre. Da jeg var på Gråbrødretorv i sommer, måtte jeg løfte blikket for å se i hvilken loftsleilighet det mon kunne være at Erlend bor sammen med sin Krumme.

i-dag.jpg

At bøkene er bestselgere er et faktum. Hvorvidt de blir stående eller utdaterte vet verken litteraturviterne, forfatterne, journalistene eller leserne. Men det er ikke uvanlig at gode, enkle fortellinger fortsetter å leve et aktivt liv på bibliotekene, mens de regelmessig, – eller kanskje heller uregelmessig, blir hentet ut av hyllene og lest av folk som er glade i en god historie. Kanskje leses de ikke av litteraturvitere, – men de er jo også ellers few and far between. Hvis romanene som skrives bare skulle leses av dem, måtte vi tatt ordet bestselger ut av ordlista.

Til tross for at jeg både er normalt utrustet og ganske godt informert om kriteriene for hva som er god fiksjon, kikket jeg likevel opp mot vinduene på Gråbrødretorv for å se hvor Erlend og Krumme bor. Og nettopp denne følelsen av gjenkjennelse og identifikasjon er det litteraturviterne nå karakteriserer som eksempel på dårlig kvalitet. Anne B Ragde er brautende og pratsom, sier Kjell Ivar Skjerdinstad i en kronikk i Dagbladet i går. Romanene er stereotype og de understreker alle våre fordommer. De er for enkle, de er overtydelige, og de overlater lite til leserens egen bearbeiding.

yesterday.jpg

Det er klart at noe av dette er riktig, – og også vi legfolk kan gremme oss over det samme som det Kjell Ivar Skjerdingstad skriver om her:

tekst1.jpg

Khaled Hosseinis Drageløperen får også sitt pass påskrevet. Han har nå ellers fått en påskrift i passet av meg også i sommer. Cathrine Krøger i Dagbladet mener Drageløperen også bekrefter alle fordommer, er full av klisjeer – og altså ikke er god litteratur. Selv er hun fornærmende overtydelig når hun belærer oss: Jo mer du leser, jo mer ser du hva som kreves for å få det til. Det er som når en snekker står og ser på et hus. Vi andre kan synes huset ser fint ut, men snekkeren oppdager svakheten. Thank you! Jeg tror vel mange av Ragdes og Hosseinis lesere har pløyet flere litterære linjer enn de fleste. Vi som leser disse forfatterne er jo det store, lesende publikum. Vi har selvfølgelig ikke lest flere sider enn litteraturviterne. Litteraturviterne har det jo som yrke, for pokker, – men likevel er det vi som er leserskaren. Vi har faktisk også lest vår Hamsun og vår Dostojevski med stor iver, – og det skal vi fortsette med. Likevel ønsker vi også Ragde, Hosseini, Lindell og Larsson velkomne. Heldig for oss, for det gjør vårt litterære koldtbord så mye mer rikholdig enn Skjerdingstad og Krøgers. Men ikke undervurder oss! Vi smaker også forskjell på rettene vi forsyner oss av.

Og hva er det egentlig de vil, litteraturviterne?

Skulle Ragde latt være å skrive Neshovdtrilogien? Skulle forlaget nektet henne å utgi den? Skulle vi andre unnlatt å lese den?

Skal forfatterne oppfordres til bare å skrive litteratur som er urolig og peker utover seg selv? Mener de at kun de underliggjørende og fremmede romanene skal utgis? Skal forleggerne holde igjen helt til de finner en ny Fosse?

Jeg skulle ønske Anne B Ragde ikke hadde tatt til motmæle mot litteraturviterne ved å si at de er ute etter å ta henne. Til tross for at jeg blir irritert, er det interessant å lese deres faglige innvendinger mot denne type romaner. Visst trenger vi litteraturvitere og litteraturforskning, og visst skal de skrive om litteraturen. Men det taler ikke til deres fordel at de undervurderer tusenvis av lesere ved å innta en belærende rolle.

Saken er vel heller den at spørsmålet om hva som er god litteratur har flere svar enn akkurat disse to litteraturviternes noe endimensjonale tilnærming. Litteratur kan fungere på flere nivåer, og vi trenger ulike typer litteratur til ulike dager. Sansen for den gode historien er et av kjennetegnene ved et menneske, og Den gode fortellingen og Den gode fortelleren har vært dyrket siden vi satt rundt leirbålene våre tilbake i menneskets urtid.

Fortsatt forstår jeg ikke hva det er Kjell Ivar Skjerdingstad og Cathrine Krøger vil.

16 responses to “Hva vil de egentlig, litteraturviterne?

  1. vi trenger ulike typer litteratur til ulike dager. Hvor er jeg bare enig med dig Hege. tak for et godt indlæg

  2. Og takk for at du leste det og kommenterte på det.

  3. Jeg tror det Skjerdingstad og Krøger vil, ikke handler som mye om Ragde. Hun er bare et redskap for hva de ønsker å få sagt om seg selv.

  4. Men er ikke det den fella Ragde går i, – at hun antyder at de bare vil hevde seg selv. Det kan da ikke være sånn at sprenglærde akademikere har den typen skjulte og kanskje ubevisste agendaer?

  5. Jeg tror dette er ganske sammensatt. Jeg tror nok at S. og K. ærlig og oppriktig synes at Rage skriver dårlige bøker, men jeg tror også at det å gjøre et nummer av det handler om mer enn uselvisk folkeopplysning. Det handler om å posisjonere seg selv i det intellektuelle landskapet. Og enten de gjør det bevisst eller ubevisst, så er det det de i bunn og grunn gjør.

    Dickens publiserte noen av romanene sine som føljetonger i billige månedshefter. Heftene kostet én penny og var folkelesning. Snobbene kalte heftene «penny dreadfuls», fordi de var så over-the-top melodramatiske og flørtne «med det folk ville ha». Men allikevel… Av de 90 000 forskjellige romantitlene som ble publisert i London i dronning Viktorias regjeringstid, er det bare en håndfull som har overlevd. Som Dickens’ «penny dreadfuls»…

    Det er de som elsker å lese, som bestemmer bøkenes skjebne. Ikke Skjerdingstad og Krøger. Folk elsker Ragde nå. Kanskje gjør de det ikke i morgen. Og kanskje gjør de det, allikevel.

  6. Det er vel omtrent sånn det er, og Dickens føljetonger kjenner jeg til. Det er ikke bare han som startet sin litterære karriere på den måten. Jeg er utdanna i høyskolesystemet, og da jeg et år tok videreutdanning i Oslo og møtte folk fra en annen type akademisk miljø, overrasket det meg hvor voldsomt opptatt de var av å posisjonere seg. De mente også at det var viktig at vi som studenter gjorde det. Det var ganske underlig for meg.

  7. Tja. Som vordende litteraturviter føler jeg at jeg bør svare, trass i at jeg ikke har lest Ragdes bøker. En enkel, god historie som funker er alltid fint, og en god narrasjon er ikke noe man skal kaste vrak på. Hva jeg tror lit-vit-folka egentlig mener å polemisere mot i sin kritikk er bøkene hennes er to ting:

    1. Forlagenes prioritering av Ragde, hvor stor plass bøkene har tatt i bokhandelen osv. Fordi det er ikke bare sånn at en bok blir bestselger og får mye plass, den blir også bestselger pga markedsføring.

    2. En bekymringsmelding om at det er denne typen bøker som i størst grad leses, skrives og kjøpes i Norge.

    Nå er de fleste lit-vit-folk jeg kjenner såpass vage at de ikke har noen konkrete motforslag mot bøkene, tror jeg. Det er mer på et kvalitets og kritikk-nivå, trur eg.

    Ellers- jeg kan ikke bidra, da jeg hverken har lest Ragde, Lindell eller Larsson.
    Når jeg ikke leser Hamsun og Tolstoy går det mer i fantasy og tegneserier (c;

  8. av bøkene, mente jeg (c;

  9. Din konklusion er jeg helt enig med dig i – at vi har brug for forskellig litteratur på forskellige dage.

  10. I dag er de i gang igjen. Tore Renberg svarer Skjerdingstad i Dagbladet, og de to braka sammen i Dagsnytt 18 etterpå.

  11. Hei mams. Problemet med at «en tur i fjæra aldri er mer enn en tur i fjæra» har jo også litt med skriveundervisningen de fleste av oss har fått, og som nesten aldri strekker seg utenfor ungdomsskolen legger vekt på akkurat det. Når jeg skriver, tenker jeg jo alltid at «hvorfor bringer jeg inn kari, har jeg egentlig noe formål med den karakteren? Hvorfor går knut for å kjøpe is, godt nok at han er glad i is, og at han liker å gå og kjøpe is, men det tar fokus bort fra mordsaken som teksten egentlig handler om». Akkurat som alle norsklærere skriver kommentarer som fokuserer nettop på det.

    Det å bruke ting for å implisere snarere enn å jage historien fremover krever noen helt enorme skrivetekniske evner.

    Men det jeg synes du skal gjøre (jeps, dette er en av disse litteraturanbefalingene som jeg stadig sprer om meg med) er å lese den danske forfatteren helle helle, «hus og hjem», og «forestillingen om et ukomplisert liv med en mann» (den siste er forøvrig den beste). Bøkene er >fantastiske. Kanskje særlig fordi en tur i fjæra nettop er en tur i fjæra. Det er litt deilig.

  12. Der har du rett, Marthe. Jeg har akkurat hatt en skrivetime med en gruppe elever nå i dag. Og hva fortalte jeg dem? At en tur i fjæra aldri er bare en tur i fjæra. 🙂 Men det er jo fordi de skriver om lange turer i fjæra, for ikke å snakke om pakkingen i forkant, og hva mamma sa og hva pappa mente og hvor lite de sov natta før – alt dette før de i det hele tatt kommer ned i fjæra. Og så på den siste halve siden kommer poenget. Jeg forsvarer det til en viss grad, og jeg har jo nytte av det selv når jeg skriver. Du vet hva Johan Borgen sa: Du skal ikke begå ord!

    Denne Helle Helle er nå notert i mitt nye worddokument: Bokanbefalinger.

  13. Det er nettop her min bittelille kjepphest kommer inn, at den litterære skriveundervisningen i stedet for å være et skippertak på ungdomsskolen, og deretter ikke noe, eller eventuelt bare fagskriving (og i alle fall ikke hjemmeskriving) på videregående er helt på trynet. Det er jo en gradvis prosess. Og det er ikke mulig å komme frem uten å ha vært innom endel poster underveis. Føst må man lære at alt man bringer inn i historien skal ha et poeng, deretter kan man avlære seg det, slik at man kan droppe poengene på steder hvor det fremdeles har en verdi. Men det må nødvendigvis skje den veien, først å lade alle historieelementene med mening. Deretter å gjennom prøvign og feiling finne ut av hvor det passer å ikke lade fortellingens elementer, slik at man dropper å lade, men fremdeles klarer å unngå å begå ord.

    Nettop.

  14. Helt enig. Det er som med strikking. Først lærer man teknikken, så strikker man etter mønster, – og så kan man eventuelt være kreativ og lage sine egne mønstre etterpå.

  15. Er ikke egentlig sikker på at alt er trinnvis sånn at man må lære alle teknikkene for å mestre helheten heller, men at man på skolen lærer en ting som man siden må avlære for å kke bli kritisert for er jo interessant i seg selv.

  16. Det er ikke så rart, for det er jo bare noe få som må avlæres. De fleste mennesker skriver veldig, veldig lite. For dem kan skoleteknikkene være god hjelp. Du må ikke glemme at det er et fåtall som har det som oss, – og vi er lærere for og skal hjelpe alle typer elever.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s