Han har kommet hjem

Så er det folk i huset igjen, – endelig. Og det er flere enn jeg som er glade for at Thv er på plass igjen.

I kveld var det han som måtte bade de små og lese for dem. Det er ikke alltid vi finner en vanlig barnebok i farta. Så tager man hva man haver, og i dag ble det en gammel dyrebok. Jeg lo godt da jeg sto i trappa og hørte hvordan Thv diktet opp en spennende historie om leoparder og sorte pantere, sistnevnte heter selvfølgelig Baghera: Og så kastet Baghera seg over byttet for å spise kjøtt, – men kjøttet var ikke fullt så glad for det som Baghera var.

Det skal du få meg til å tro.

Og nå sover de søtt begge to, og vi kan hengi oss til fredagskveldens gleder.

Velkommen hjem.

Får jeg by på et hjerte?

Jeg har jo hørt om det før, men i kveld hadde Schrødingers katt et innslag om det igjen: Griseorganer i menneskekropper. Jeg fikk vite at man kan genmanipulere nyrer, lever og hjerter hos griser, sånn at de passer godt inn i en menneskekropp. Poenget er at pasientens egne gener settes inn i det aktuelle organet hos grisen. Grisens hjerte og pasientens hjerte blir så og si genetiske tvillinger. Tenk at det går an! Fantastisk! Griseflaks! Ja, forutsatt at du ikke er gris da selvsagt. Ikke for det, historien er full av mennesker som har ofret sitt liv for at andre skulle få leve, så hvorfor skulle ikke en gris kunne få den muligheten? Grisene har jo dessuten gjort det til et yrke å ofre seg for andre, og det kan da ikke være verre å ende som transplantert hjerte i brystet på et sykt barn enn å havne som glasert skinkestek på middagsbordet. Og hvem vet, – kanskje kan de, grisene altså, få til begge deler på en gang. Først redder purka livet på en ellers dødsdømt pasient, og så får den lykkelige eieren av et nytt grisehjerte servert sitt første måltid som friskmeldt, – en saftig kotelett fra hjerteverten. En svinaktig god ide!

Jeg kjenner en som er nyretransplantert. Hun er rask og rørig, ja. nærmest hyperrørig, men altså uten originalnyre. Resten av livet må hun ta kilovis med medisiner. Før lunsj stapper hun i seg så mange tabletter at hun knapt nok rekker å spise før pausen er over, – hvis hun i det hele tatt har noen appetitt igjen. Og som om ikke det var nok; mange av disse pillene har leie bivirkninger. Forhåpentligvis sitter hennes arvenyre trygt der den sitter, men skulle den bli utslitt, kan hun jo nå satse på et svin. Trenger hun en ny nyremodell, kan hun kanskje håpe på en av de genmanipulerte. Det kan bety ei framtid uten både pilleglass og bivirkninger, – og kanskje får hun tid til å spise lunsj også.

Dessverre er ikke disse grisene klare for levering riktig ennå. I mellomtiden må vi nøye oss med donororganer fra vår egen art. Nyrer kan man heldigvis ofte få fra familiemedlemmer, som kjent har de fleste av oss en mer enn vi trenger av akkurat dette organet. Men dessverre er ikke alle familier helt kompatible, for å holde oss til et teknisk språk. Når det gjelder hjerter kan det dessuten fort by på problemer å gi bort det ene man har. Det betyr at mange som trenger en reservedel må vente til noen dør. I Norge har jeg hørt at de som skal få familienyrer blir lagt inn til operasjon om sommeren. På grunn av de lyse kveldene og de tørre fine veiene kommer det inn få potensielle donorer på denne tiden av året. Om vinteren sørger trafikkulykkene for friske leveranser av organer, – men dessverre, eller snarere heldigvis, er det et misforhold mellom tilbud og etterspørsel. For pasientene som venter på et organ mens tiden er i ferd med å renne ut for dem kan spenningen bli ulidelig, for ikke å si dødelig. Når det så endelig kommer inn en pasient som ikke lenger trenger sine organer, er de prisgitt at de pårørende til denne pasienten sier ja til at deres kjære kan brukes som reservedelsmenneske.

I min enfoldighet har jeg trodd at de fleste gir et positivt svar på en sånn forespørsel, men der tok jeg feil. Om saken er aldri så god, så sier likevel en av tre nei. At de tør! Tenk om man først sier nei, – og så får man senere behov for et organ selv. Hva kan det komme av at så mange ikke vil være med å hjelpe? Kanskje kommer spørsmålet mens man er midt mellom håp og tvil. Kanskje er sjokket over å bli spurt for stort. Kanskje orker de ikke tanken på å gravlegge sin kjære i demontert tilstand? For noen kan det til og med handle om religiøse forestillinger om en kropp som en gang skal gjenoppstå, – hva vet vel jeg. Mye ville kanskje vært gjort hvis de pårørende hadde visst på forhånd at den forulykkede ønsket å stille sin kropp til disposisjon for andre etter sin død?

Med dette i tankene og full av idealisme skred jeg til verket for en tid tilbake. Ved middagsbordet nærmet jeg meg temaet donorkort via en hjerteskjærende pedagogisk historie om et lite barn som hadde vært millimetere fra å bli reddet av en hjertetransplantasjon, – men så hadde de pårørende til den mulige donoren sagt nei. Og jeg ville bare ha sagt, at hvis noen skulle ha bruk for meg, så stilte jeg hele min kropp til disposisjon til hva det måtte være. Jeg kunne spart meg anstrengelsen! Mine kjære små som slett ikke er små lenger, forsikret meg om at det skulle de nok huske, men de tvilte på om det noen gang ville bli aktuelt. Som min mer enn nøkterne sønn uttrykte det: Mamma, hvem tror du har bruk for nyra di som har destillert rødvin siden tidenes morgen? Der fikk jeg den, og selv om hjertet mitt absolutt er av de gode, i hvert fall synes mannen min det, så spørs det om ikke det har slått for mange slag til at det skal kunne ha noen framtid i second-handbransjen. Synd egentlig, jeg hadde nesten sett fram til at deler av meg kunne fått en ny sjanse i en ung kropp et eller annet sted. Når det gjaldt de andre i familien, så slapp jeg visst ingen bombe ved middagsbordet. Ingen hadde noen motforestillinger mot gjenbruk. De hadde faktisk donorkort i lommeboka alle tre allerede. Jeg pustet lettet ut. Det er godt å vite hvor man har hverandre så lenge man har hverandre; – og etterpå får man ta det som det kommer.

Strikkesesongstart

Med høsten kommer innelivet, og med innelivet kommer strikkepinnene fram. Det er sjelden jeg setter meg ned bare for å strikke. Det blir kjedelig. Jeg er heller ikke glad for å se på TV uten å ha noe annet å holde på med. Kombinasjonen gir seg selv: Strikking og fjernsynstitting. Sånn var det i riktig gamle dager også. Folk strikket samtidig med at de gjorde noe annet: mens de snakket og drakk kaffe, mens de gikk langs veien, mens de ventet på noe. Den gangen gjaldt det å nytte tiden. Jeg har andre motiver.

De siste åra har jeg nesten bare strikket votter, – mest selbuvotter. Når jeg trenger litt variasjon strikker jeg ekornvotter eller votter jeg kan brodere på. Selv om høsten ennå er ung, har jeg fått produsert noen par.

Etter at vottene er strikket, så skal de presses for å bli jevne og fine. Når den som er bitteliten skal til med strykejernet, er det flott at bukken kan stilles ned i passende arbeidshøyde. Det var så vidt hun turde, for håndkledet er kliss vått, og det freste og sprutet da det varme jernet ble presset flatt ned mot kledet.

Jeg strikker veldig mange barnevotter. Det går fort, og strikketøyet er lite og lett å ta med ut av huset. Og så passer de så godt på mine to fotomodeller. Begge to forelsket seg i ekornvottene, og det kan man forstå.

</p

Men selv om noen av vottene er for store, så ville de to modellene mer enn gjerne posere. Og flørte med kamera, – det kan de begge to, hver på sin måte.

Selv om sola skinner, har det vært kjølig om kveldene. De faste TV-seriene beynner å dukke opp på skjermen. Dette lover godt for produksjonen. Selv om jeg gir bort ganske mange par, blir de tre pappeskene fra Søstrene Grene fullere og fullere.

Snart må jeg kjøpe flere.

Alene hjemme 1

Thv har reist på leirskole, og han blir borte i en hel uke. Det høres merkelig ut, men det er første gang jeg er hjemme alene så lenge. Sist var i 1982, før vi fikk barn. Da var han på militærøvelse. Så kom ungene, og når en av oss var borte et par dager, så var alltid de hjemme og passet på oss voksne.

Egentlig gledet jeg meg til å ha hele huset for meg selv. Men det er ikke helt som jeg trodde. Det er stille. Uhyggelig stille. Når jeg leser noe interessant i avisa, så har jeg ingen å fortelle det til. Plutselig så jeg ingen vits i å lage middag og dekke pent bord, og det var ingen som spurte om jeg ville ha en kopp te etter maten.  Til morgenen i dag holdt jeg til og med på å forsove meg. Klokkeradioen sendte ut både nyheter og kåserier, men det var ingen der som minnet meg på at det var på tide å stå opp.

Mørkeredd er jeg også. Ikke veldig mørkeredd, men litt. Da jeg var barn hadde min far klart å overbevise meg om at det aldri var noe å være redd for, så da var jeg ikke det. Jeg stolte på pappa. Siden jeg ikke tror på spøkelser og den slags, måtte redselen eventuelt knyttes til farlige mennesker. De finnes. I 1979 var jeg på Interrail i fire uker. Da jeg kom hjem satte jeg meg til for å lese sommerens aviser. Og da ble jeg mørkeredd. Ei ung jente på min egen alder hadde blitt brutalt myrdet inne i sitt eget hus midt på lyse dagen. Morderen var en ung gutt på seksten år. Jeg glemmer aldri navnet hennes. Etter den dagen har jeg alltid vært litt engstelig når jeg er alene et sted hvor ingen ville høre meg hvis jeg ropte.

Menn lever kortere enn kvinner, og Thv er eldre enn meg. Muligheten for at jeg kommer til å bli alene en gang er reell. Det må jeg tenke litt på. Jeg liker ikke tanken. De fleste familier i Norge er enpersonsfamilier. De har det altså så stille som jeg har det nå hver eneste dag. Det ville jeg nok trenge tid til å venne meg til.

Det beste med å være alene hjemme er å komme hjem fra jobben til tomt hus. Da er jeg så sliten at jeg helst vil spise og holde kjeft. Men etter en times tid blir det tomt igjen.

Det er egentlig rart at veggene ikke klapper sammen og lysene blinker nå som han har reist. På søndag måtte han opp til min mor for å få skikk på det elektriske anlegget. Noe hadde kortsluttet. Så ringte min venninne og lurte på om hun kunne få låne ham. Hun hadde kjørt bilen feil inn i garasjen så den satt fast. Senere måtte han fikse min pc som nektet å sende mail. Jeg får krysse fingrene og håpe at alle tenkniske duppeditter holder fred fram til fredag.

Da kommer nemlig kjæresten min hjem igjen!

Hva vil de egentlig, litteraturviterne?

De siste dagene har litteraturviterne vært skikkelig på hogget. Anne B Ragde har kommet med sin siste bok i trilogien om folket på Neshovd, – og vi gleder oss. Få fortellinger har klart å vekke sånn leselyst som Ragdes bøker om de tre odde brødrene og deres liv. Jeg har ennå ikke lest den siste, men det skal jeg. Jeg gleder meg til å følge fortellingen videre. Da jeg var på Gråbrødretorv i sommer, måtte jeg løfte blikket for å se i hvilken loftsleilighet det mon kunne være at Erlend bor sammen med sin Krumme.

At bøkene er bestselgere er et faktum. Hvorvidt de blir stående eller utdaterte vet verken litteraturviterne, forfatterne, journalistene eller leserne. Men det er ikke uvanlig at gode, enkle fortellinger fortsetter å leve et aktivt liv på bibliotekene, mens de regelmessig, – eller kanskje heller uregelmessig, blir hentet ut av hyllene og lest av folk som er glade i en god historie. Kanskje leses de ikke av litteraturvitere, – men de er jo også ellers few and far between. Hvis romanene som skrives bare skulle leses av dem, måtte vi tatt ordet bestselger ut av ordlista.

Til tross for at jeg både er normalt utrustet og ganske godt informert om kriteriene for hva som er god fiksjon, kikket jeg likevel opp mot vinduene på Gråbrødretorv for å se hvor Erlend og Krumme bor. Og nettopp denne følelsen av gjenkjennelse og identifikasjon er det litteraturviterne nå karakteriserer som eksempel på dårlig kvalitet. Anne B Ragde er brautende og pratsom, sier Kjell Ivar Skjerdinstad i en kronikk i Dagbladet i går. Romanene er stereotype og de understreker alle våre fordommer. De er for enkle, de er overtydelige, og de overlater lite til leserens egen bearbeiding.

Det er klart at noe av dette er riktig, – og også vi legfolk kan gremme oss over det samme som det Kjell Ivar Skjerdingstad skriver om her:

Khaled Hosseinis Drageløperen får også sitt pass påskrevet. Han har nå ellers fått en påskrift i passet av meg også i sommer. Cathrine Krøger i Dagbladet mener Drageløperen også bekrefter alle fordommer, er full av klisjeer – og altså ikke er god litteratur. Selv er hun fornærmende overtydelig når hun belærer oss: Jo mer du leser, jo mer ser du hva som kreves for å få det til. Det er som når en snekker står og ser på et hus. Vi andre kan synes huset ser fint ut, men snekkeren oppdager svakheten. Thank you! Jeg tror vel mange av Ragdes og Hosseinis lesere har pløyet flere litterære linjer enn de fleste. Vi som leser disse forfatterne er jo det store, lesende publikum. Vi har selvfølgelig ikke lest flere sider enn litteraturviterne. Litteraturviterne har det jo som yrke, for pokker, – men likevel er det vi som er leserskaren. Vi har faktisk også lest vår Hamsun og vår Dostojevski med stor iver, – og det skal vi fortsette med. Likevel ønsker vi også Ragde, Hosseini, Lindell og Larsson velkomne. Heldig for oss, for det gjør vårt litterære koldtbord så mye mer rikholdig enn Skjerdingstad og Krøgers. Men ikke undervurder oss! Vi smaker også forskjell på rettene vi forsyner oss av.

Og hva er det egentlig de vil, litteraturviterne?

Skulle Ragde latt være å skrive Neshovdtrilogien? Skulle forlaget nektet henne å utgi den? Skulle vi andre unnlatt å lese den?

Skal forfatterne oppfordres til bare å skrive litteratur som er urolig og peker utover seg selv? Mener de at kun de underliggjørende og fremmede romanene skal utgis? Skal forleggerne holde igjen helt til de finner en ny Fosse?

Jeg skulle ønske Anne B Ragde ikke hadde tatt til motmæle mot litteraturviterne ved å si at de er ute etter å ta henne. Til tross for at jeg blir irritert, er det interessant å lese deres faglige innvendinger mot denne type romaner. Visst trenger vi litteraturvitere og litteraturforskning, og visst skal de skrive om litteraturen. Men det taler ikke til deres fordel at de undervurderer tusenvis av lesere ved å innta en belærende rolle.

Saken er vel heller den at spørsmålet om hva som er god litteratur har flere svar enn akkurat disse to litteraturviternes noe endimensjonale tilnærming. Litteratur kan fungere på flere nivåer, og vi trenger ulike typer litteratur til ulike dager. Sansen for den gode historien er et av kjennetegnene ved et menneske, og Den gode fortellingen og Den gode fortelleren har vært dyrket siden vi satt rundt leirbålene våre tilbake i menneskets urtid.

Fortsatt forstår jeg ikke hva det er Kjell Ivar Skjerdingstad og Cathrine Krøger vil.

Veloverveiet latskap

Det første jeg så da jeg gikk ut på verandaen i dag var min flittige nabo, Dag. Han var allerede i gang med å male.

Selvfølgelig minnet det meg på den lange lista jeg selv har over gjøre-ting, – og maling er definitivt en gjøre-ting. Både på hytta og hjemme gjenstår det masse malearbeid etter en regnfull sommer. Fordi vi stort sett er flinke til å male alle de kvadratmeterne vi eier med utvendig treverk, er det likevel ingen umiddelbar fare for råte og sammenbrudd av eiendomsmassen.

Her i huset skal ingen ting gjøres i dag, og forklaringen på det er stor og gul og henger på himmelen. Det handler bare om dager før det er kjølig og mørkt. Riktig nok blir det lite utvendig maling da også, men det er andre oppgaver som venter. Mye av malingen må vente til neste år. Sånn er det med den saken.

Dagen i dag skal brukes til nesten ingen ting, – i hvert fall fram til solen går ned. Og ingen ting består i å sitte i fluktstolen med avismagasinene jeg ikke fikk lest i går, stum beundring av blomster og planter, kald drikke i glasset, en liten lur midt på dagen, middag med kjæresten i utestua og ellers enda litt mer av ingen ting.

Jeg hører et svakt rop fra skoleveska mi. Det var noen oppgaver som skulle produseres. Kanskje jeg hører bedre etter utpå kvelden en gang, når den fantastiske sommerdagen uansett er forbi.

Min italienske kusine

er slett ikke italiensk, men hun kommer fra Nord Norge der hele min mors familie bor, og derfor kjenner vi hverandre nesten ikke. Men hun er likevel min kusine. Med sitt mørke, vakre ytre, kunne hun godt stammet fra italia eller deromkring. Dessuten er det like langt til Nord Norge som det er til Italia. Det lærte vi da vi var barn. Da sa læreren alltid, at hvis vi holdt fast i sydspissen av Norge, og så dreiet landet rundt, så ville Nord Norge havnet i Italia. Derfor har jeg også møtt henne like sjelden som jeg ville gjort hvis hun bodde syd i Europa

Nå går hun på politihøyskolen, og denne høsten er hun på leir i Kongsvinger. Det har vært utrolig hyggelig å ha henne på besøk, og nå kjenner jeg henne litt bedre. Vi har selvfølgelig vært i Gamlebyen. Dit tar vi alltid med gjestene våre på denne tiden av året. Som vanlig var det mange andre som hadde fått den samme ideen i dag.

Etterpå gikk vi hjem til oss for å spise lammestek. Været har vært praktfullt, og planen var å sitte ute. Men så ble vi blåst ettertrykkelig inn i stuen av noen kraftige kastevinder. Og her var det også hyggelig. For at vi ikke skulle glemme at vi har en smak av sommer disse dagene, tok vi inn en bukett med blomster fra haven.

Velkommen tilbake lille kusine. 

Jeg fant, jeg fant, – Madame

Nå har vårt fantastiske bibliotek klart det igjen, og denne gangen hadde jeg trodd de måtte gi tapt. Boken jeg var på jakt etter ble utgitt i 1945 av en totalt ukjent forfatter, Ingeborg-Lise Durban-Hansen. Før krigen gikk hun på husmorskole i Danmark, og det var altså Madame som satte meg på ideen om å finne boken.

Her om dagen fortalte Madame en utrolig sjarmerende historie, flere historier faktisk, om sin mormor som drev husmorskole i et stort og fantastisk hus på Sjælland. Samtidig fortalte hun om en av elevene, en norsk pike som hadde skrevet en bok om opplevelsene: Til et yndig land. En sannferdig beretning med happy end, – og den ville jeg altså gjerne lese.

En bok fra 1945, utgitt en eneste gang av en ukjent forfatter. Den kunne da ikke være der? Det tok bibliotekaren 15 sekunder å finne den, og et par minutter etter hadde hun vært i magasinet og funnet den fram til meg.

Nå har jeg lest den, og det er der alt sammen: Hjerteminde Husholdningsskole for unge damer  og bestyrinnen, den sigarettrøkende fru Prebenkrantz, – intet mindre. Boken i seg selv er ikke særlig merkverdig, men morsom nok. Mest av alt er den et tidsbilde, og jeg kjenner igjen skrivestilen fra min mors ungpikebøker. Den unge piken er frisk og sporty, og det vil hun gjerne få fram. Hun forteller sin historie i et forykende tempo både på inn og utpust, – om det går an å si det om en tekst. Hun er altså norsk, og har en litt ironisk tilnærming til Danmark, dansker og alt det danske. At bokens tittel indikerer et happy end, – henspeiler nok på at hun Ingeborg-Lise giftet seg med en danske.

Ingeborg-Lise må ha hatt flere talenter. Hun forteller selv i boken at hun er flink til å tegne, og det kan man se av illustrasjonene i boken, små vignetter som forfatteren selv står for.

Jeg lurer på hvordan det gikk med henne. Navnet er ganske spesielt, men jeg vet jo ikke om etternavnet er fra før eller etter at hun giftet seg. Når jeg ser på ryggen av boken, ser jeg at noen ikke har fått med seg det noe spesielle etternavnet. Der står det nemlig Anne-Lise Durban-Hansen.

Giftet hun seg virkelig i Danmark? Skrev hun noe mer? Ble hun illustratør? At det hele er fiksjon ser jeg bort fra. Det er noe med skrivestilen som forteller at dette er biografisk, – men jeg kan jo ta feil. Når jeg googler henne, finner jeg bare en referanse til Madames blogg. Så blir det to referanser heretter.

Og hvor hun nå er, så håper jeg hun tilgir meg at jeg har trykket alle de søte vignettene hennes.

Savnet av sommerlyder

Endelig er det sommervarmt, og det var jammen på tide! Riktig nok er vi på jobben om dagen, men vi haster hjem så fort vi kan. De lange arbeidsdagene er utsatt til det blir kaldt igjen. Vi vet jo at det ikke varer lenge.

Når varmen kommer sånn som i dag, så ser vi at det skjer noe med haven når sommeren regner bort. Plantene har ikke noe i mot regnværet, tvert imot. De vokser og gror, – både de ønskede og de uønskede. Men det er ingen der ute til å holde veksten i sjakk. Når det er fint vær, så pusler vi i hagen hele tiden. Litt havearbeid hver dag er ikke for mye. Ikke på noen måte. I år har vi nesten ikke vært der ute. Hvem gidder luke eller klippe når det pøsregner og blåser? Ikke jeg!

Men i dag strømmet alle ut av hulene sine. Jeg sank ned i fluktstolen min i kompaniskap med en avis og en bok. Mens jeg satt der i dypet av stolen, forsto jeg at en regnsommer etterlater flere savn enn savnet etter solen. Når det regner, mister vi også sommerlydene, dem som jeg kunne høre i dag: Naboene som tok imot gjester fra Trøndelag på verandaen sin. Jeg satt og hygget meg med den fine dialekten. Lyden av kattene som slåss borte ved verandaen. Lyden av pumpa på springvannet som lager en sånn lekende sprudlende lyd. Lyden av ungene som hoppet trampoline i nabohaven, ropte og skrek av fryd. Alle sommerlydene. Endelig!

Men det er ikks som om jeg trenger store mengder av alt dette, og hvis vi bare kan få en fin helg nå, og kanskje enda et par dager, så skal jeg være fornøyd.

M…..blomst og en blomst

Det er først i år jeg har slått meg på georginer, og siden det er det første året jeg prøver meg, har jeg bare noen ganske få.

Se bare på denne her. Jeg har aldri noen gang sett en større blomst enn denne, og M er overbevist om at den er verdens største: Den er jo større enn hodet mitt, jo! Og jammen, det er den.

Nå håper jeg bare at jeg gjør alt riktig når de skal tas inn for overvintring. Og går det bra, så kjøper jeg flere neste år