Visst er den lekker

I dag har vi vært på turnè rundt i hyttestrøket. Først besøkte vi venner som har kjøpt en hytte i gangavstand fra vår. Sånt kan det bli mye hygge av. Deretter stakk vi innom hytta til en kollega for å utveksle akker og veer over det forferdelige sommerværet vi har hatt. Vi ble raskt enige

Rett før vi skulle gå, kom kollegaens mann hjem fra jobb, – kjørende på denne her.

For sånne som oss som elsker å kjøre vår Lille Røde, er det verken merkelig eller uforklarlig at folk midt i førtiårene kjøper motorsykkel. Endelig har de penger til det. Endelig er ungene for store til å ville være med. Endelig kan de gjøre som de vil. Wroooom!!!

Den var så blank at vi bokstavelig talt speilet oss i den.

Og jeg som egentlig er redd for å sitte bakpå sånne kjøretøyer måtte innrømme at denne – den var dritlekker!

Å tømme et glass

Det startet så forsiktig med oss og de små, men før vi visste ordet av det var vi ni som skulle ha middag. Det fikk bli pannekaker, så ble de minste fornøyde.

Pannekaker skal spises med iskald lettmelk til, men all melken var i pannekakene. Så ble det vann, saft og usunn lettcola som de små ikke får lov til å drikke. Men ingen regel uten unntak. M ville ha colaen. Jeg tror hun angret. Først etter at alle pannekakene var spist skulle det drikkes.

Venner i hånden og venner i ånden

Jeg tar med takk imot alt som gjør livet mitt rikere. Kontakt med andre mennesker på nettet gjør livet mitt rikere, – og jeg sier takk.

Det hender at noen spør hvordan jeg kan gidde å ofre tid og energi på å lese og skrive for folk jeg ikke kjenner. Svaret er jo enkelt: Fordi jeg liker det.

Aller best liker jeg å skrive. Det har jeg gjort i hele mitt liv. Nå har jeg for første gang lesere, og det gjør meg bare så hysterisk glad! På bloggen kan jeg smelle i vei med tekster om alt fra trivialiteter til de store livsspørsmål. Deilig!

«Det viktigste kriterium for vennskap er geografi», – leste en venninne fra en sosiologibok en gang. Det er noe i det. Da jeg var barn fikk jeg venner blant dem som bodde i nabolaget eller gikk på min skole. Som voksen skjedde det samme. Mine nærmeste venner er enten dem jeg ble kjent med da ungene var små, og vi møttes på lekeplassen, – eller de er kolleger som etterhver ble personlige venner fordi vi tente på noe hos den andre. Vi er gode venner, og vi er glade i hverandre. Likevel er det ikke så veldig ofte vi sitter ned og snakker om de alvorlige og viktige tingene. Selvfølgelig gjør vi det av og til, og vi vet at den andre er der om vi trenger en å snakke med, men det skjer jo faktisk ikke så veldig ofte. Det har vi ikke tid til. Mye av vårt vennskap handler om det hverdagslige: unger, mødre og jobb.

Jeg har to brevvenner som jeg skriver e-poster til regelmessig. I løpet av årene har jeg forøkt flere brevvenner, men jeg har raskt merket at kjemien ikke har stemt, – de var ikke noe for meg, og så avviklet jeg dem raskt. Andre avviklet også meg. Det var ikke vanskeligere å merke at det ikke stemte enn om jeg hadde møtt dem ansikt til ansikt. De to jeg har beholdt er annerledes. Og jeg vil påstå at de kjenner meg bedre enn mine fysiske venner gjør. Når man skriver brev blir man veldig godt kjent. Selv om vi også skriver om trivialiteter, handler brevene også veldig ofte om den dype samtalen. Brevene er lukkede, og min australske brevvenn og jeg er enige om at det er lettere å lufte alvorlige problemer med en som bor på den andre siden av kloden enn med en som bor i nabolaget. Hun vil jo aldri møte noen fra mitt nære liv på supermarkedet. Derfor kan jeg diskutere alt med henne . Og jeg vet flere viktige, eksistensielle ting om henne enn om noen av dem jeg omgås som venner på vanlig måte. Jeg har møtt begge mine brevvenner. Selv om jeg var spent, så var de akkurat sånn som jeg trodde de var. Og jeg er glad i dem. Hvis det skulle bli behov for det, er jeg også villig til å gå en omvei for å hjelpe dem.

I motsetning til brevet er bloggen en åpen tekst. Men jeg har det litt på samme måte med bloggerne som med brevvennene. Jeg har tittet innom hudrevis av blogger, – og mistet interessen etter kort tid. Så blir de aldri åpnet igjen. De som blir igjen er mennesker jeg tenner på. De skriver på en måte som utfordrer meg, eller de forteller gode historier. De bloggerne jeg leser gjør noe med meg, – de  påvirker meg og forandrer meg. Jeg hører på det de har å si. Selv om vi ikke diskuterer og snakker med hverandre (bortsett fra noen kommenarer nå og da), så sender vi monologer ut på nettet, artikler som leses av interesserte mennesker. I perioder blir det mye mat og blomster, – men det er også viktig. Så blir vi kjent med den trivielle delen av hverandre. Men det er heller ikke langt mellom de gode kommentarene og de dype  meningsytringene.

Når jeg finner en ny blogger jeg tror jeg vil spandere tid på, så setter jeg meg ned og går raskt gjennom hans eller hennes arkiv. Jeg tar måned for måned, men jeg leser ikke alt. Det blir skumlesing av noe (tekstene om mat og blomster) og dypere lesing av andre (tekstene om politikk og livssyn). Så bestemmer jeg meg for om vedkommende skal være med.

I julen fant jeg denne karen her. Andre juledag gikk jeg gjennom alle hans artikler, og noen av dem leste jeg høyt for min mann – til stor fornøyelse. Det ble en hyggestund. Mannen i mitt liv merket seg av nysgjerrighet alt som kunne avsløre noe om hvor mannen bodde, og sirklet ham inn. Ikke fordi det er viktig, for anonymiteten er også positiv, men fordi det var morsomt. Vi tente begge på både form og innhold, – og nå kikker både jeg og gemalen inn og leser alt han skriver. Og sånn har det vært med dem alle sammen. Hver eneste dag setter jeg av litt tid, og så kikker jeg innom. Hva har hun eller han å by på i dag? Det tar tid, men det er vel verdt det.

I dag har jeg gått gjennom arkivet til denne damen ,  og hun er så absolutt inne blant mine favoritter nå. Jeg vet hvorfor. Det handler om både form og innhold, stiltone, humor – det hele!

Jeg glemte nesten det viktigste. Førsteinntrykket er så viktig, sier vi når vi snakker om det første møtet mellom to mennesker. Da tenker vi ofte på det ytre: utseende, mimikk, kroppsspråk. Når to eller flere møtes på nettet er denne delen av førsteinntrykket fraværende. Man blir faktisk kjent med det som befinner seg på innsiden først. Det er ganske unikt, – og slett ikke så dumt.

Heldigvis behøver vi ikke velge mellom ekte venner og nettvenner. De fungerer godt side om side i mitt liv, og jeg vil ikke være noen av dem foruten.