Enda et hus – for den som orker fler

Jeg må snart endre navnet på bloggen min til Husene leker eller noe sånt. Men jeg kan altså ikke noe for det. Alle disse gamle, vakre gamle husene hopper fram over alt hvor jeg er, og så kan jeg ikke motstå dem. Jeg bor selv i et hus fra 1929, – men den merkelige sannheten er altså at jeg liker moderne hus vel så godt som de gamle. Men det er ikke bare husene. Det er også noe med slike abandoned places, – de skaper litt spenning og forventning.

Denne perlen fant jeg også i min barndoms sommerbygd i Vesterålen. Gården er nok den eldste i bygda. Den ligger ut mot hovedveien, og i dag ligger butikken på den andre siden av veien.

Jeg vet ikke akkurat hvor gammelt huset er, men det ble opprinnelig bygd av en trønder. Han fikk låne 1000 kroner for å bygge det. Lånet skulle betales tilbake ved at han i 10 år holdt skole for bygdebarna i den ene stua. Han måtte også stå for oppvarming av skolestua. En praktisk måte å betale tilbake et lån, synes jeg.

Denne bygda ligger på en smal landtunge mellom havet og et ferskvann. Gården ligger midt i smørøyet. På baksiden av huset ligger uthusene, – og fra gården har man utsikt mot vatn og fjell. Det var på denne gården de i gamle dager samlet sauene når de kom ned fra fjellet. Så kom folk og skilte ut sine egne sauer og tok dem hjem.

Fra kjøkkenvinduet kan man se både vatn og fjell. Samtidig har man full oversikt over hage og uthus, dyr og barn som leker.

Denne hella ligger foran kjøkkendøra, og jeg ser for meg hvordan man kunne sitte på den, ta seg en hvil og betrakte livet på gårdstunet, båtene i vatnet og alt som ellers skjedde rundt omkring. I dag ligger alt øde og alene.

I et hus som dette er kjøkkenet midtpunktet. Opprinnelig hadde kjøkkenet vært ganske lite, men huset har et tilbygg som har gitt ekstra kvadratmeter til kjøkkenet. Tilbygget rommer også et vindfang og en anretning.

I det bitte lille vindfanget er det flere morsomme ting. Døra har en ganske finurlig lås, og så er det lyspæra i taket. For å spare strøm har man hengt den midt mellom vindfanget og anretningen. På den måten betjener den to rom om gangen. Kanskje noe å tenke på for oss når strømprisene stiger til værs?

Noe av det morsomste på kjøkkenet er kjellernedgangen.

 

Jeg trodde det var en diger vedkasse, men så åpnet Thv lokket og viste hva som skjulte seg under lokket.

Selv om huset har innlagt strøm og en elektrisk komfyr, har vedkomfyren fått lov til å bli stående på kjøkkenet. Ved siden av står vedkassen, slik den alltid gjorde i gamle dager.

På en hylle fant jeg denne krukkerekka. Jeg har selv en hjemme, men den ble som kjent ryddet bort da vi tok kjøkkenrundvasken.

Huset har to stuer som ligger på hver sin side av hovedinngangen og hallen. Begge er ganske store. Den ene vet vi at fungerte som skolestue i minst ti år. Når dette pliktløpet var over ble den oppgradert til penstue. Både små og store hus hadde stuer på stas den gangen. I dette huset kan man se på alt fra tapeter og gardinstenger til marmorerte dører og tekstiler at dette er finstua. Jeg tror aldri jeg har sett en så godt bevart plysjduk, og den kan umulig ha ligget der siden den var ny.

Ikke bare gamle duker og andre tekstiler er i bruk, – men også mange av de gamle møblene er bevart.

Det er vakre ting over alt i huset. Denne detaljen er fra en av stolene.

Jeg lurer på hvem disse to er. Jeg tenker meg at de har bodd i huset en gang. I hvert fall er rammen nydelig.

Dørvriderne/dørhåndtakene i huset er forskjellige fra rom til rom. I finstua er det ekstra pent, selvfølgeig, men de er ikke borte de andre heller.

Det har sine fordeler at hus blir stående tomme. Når folk bor i et hus, så vil det blir forandret og reparert etter tidens mote eller eiernes økonomi. Når huset får stå i fred, så fryses på en måte tiden og huset blir hermetisert sånn som det en gang var. I dette huset er det meste bevart. Gulvene er et eget kapittel.

De fleste gulvene er malte, slitte tregulv. I andre etasje kan man i overgangen mellom to rom se hvordan gulvmotene har forandret seg. Her ser vi både malte tregulv, linoleumsgulv og tregulv dekket halvveis med linoleumstepper.

Andreetasje på huset er overraskende stort, og det rommer fem soverom, ett av dem riktig nok et lite barnekammer. Men selv om huset er stort, er det på langt nær så praktisk innredet som det min mor vokste opp i. Når jeg går rundt i sånne hus begynner hodet mitt øyeblikkelig å planlegge restaureringen. Et såpass urørt hus har selvfølgelig ikke noe bad, og det plasserte jeg i min fantasi i det store soverommet rett over kjøkkenet. I stedet for bad vasket de seg i vaskevannsfat, og sånne vaskestell som man ser her fantes i mange, mange mønstre. Dette er nok fra 1920-tallet. Her ser vi vaskevannsfat og mugge. Potten som hører til så jeg aldri, men den sto gjerne skjult i et skap. Da ungene var små hadde vi en potte med akkurat dette mønsteret, og Marthe brukte den flittig helt til den ble knust.

Alle sengene var hvitmalte, og over hang tekstiler som skulle minne barna om det som var viktig i livet.

Det er selvfølgelig noen som eier dette huset. De er der en tur om sommeren og ser til det, men det fortelles at de ikke bor inne i huset når de besøker det. Noen av dem jeg snakket med, sa at huset har vært lagt ut for salg en gang.

La oss håpe det finner en eier som kan sørge for at det får nytt liv. Fortsatt er det håp for det, men det tåler ikke mange flere år før det er redningsløst fortapt. Det ville være synd.

Reklame