Gammelhuset

I alle bygder i Nord Norge er det flere hus som blir omtalt som Gammelhuset. Noe steder har man bygd et nytt våningshus på gården, og så står Gammelhuset enten bebodd av noen i familien, – eller det står tomt og forfaller.

Vårt Gammelhus er min mors barndomshjem, – og det har stått tomt i mange år. Heldigvis har slektningene våre nettopp reparert taket, så det er håp om at det skal tåle tidens tann noen år til. Likevel er det ikke tvil om at det fortsatt trenger omfattende vedlikehold både inne og ute. Når man ser på bildene fra den gang og nå, så ser man store endringer. Jeg lurer på hvem som eide den flotte sykkelen? Kan det ha vært mamma? Og hvem er han vi ser hårtoppen på?

Det var i dette huset jeg tilbragte mine barndoms nordlandssommere. Den gangen var Gammelhuset bare et hus for meg. Jeg lekte ved Nordavindsporten uten å forstå hvorfor den het akkurat det, – for jeg hadde aldri vært der om høsten når man trengte en port til å beskytte hus, hage og folk mot stormen. Og jeg grov makk bak fjøset, uten å forstå hvorfor det var akkurat der jeg fant den feteste makken til å feste på ørretkroken.

Nå ser jeg huset med andre øyne. Dette er min mors barndomshjem, og det var her hun satt en eller annen dag i 1939, da noen i familien, kanskje hennes far, måtte fortelle henne at hennes mor var død i nyresykdom. Min mor var tre år den dagen. Hennes mor ble bare 26 år.

Mamma har fortalt meg veldig mye om sin oppvekst i dette huset, – både gode og veldig vonde historier, og jeg ser det hele for meg. Det er underlig for meg å tenke på at hun som lita jente pleide å storme ned denne trappa hver morgen for å rekke skolen. Hun har sett ut av dette kjøkkenvinduet og løpt barføtt på dette blåmalte gulvet.

Huset er bygd i tømmer, og i kott og baktrapper er tømmeret synlig. Det er ikke et spesielt stort hus i moderne, norsk målestokk, – men da jeg var liten syntes jeg at det var digert. Det syntes nok min mor også da hun var liten. Når man vet noe om hvordan livet ble levd i hverdag og fest den gang huset ble bygget i 1891, det samme året som min morfar ble født, så forstår man hvor utrolig gjennomtenkt og praktisk planløsningen er.

Huset har en hovedinngang innenfor et hyggelig bislag. I bislaget kan man sitte med ansiktet mot hverandre og slå av en prat. Og innenfor doble dører ligger hallen med trapp opp til andre etasje og fire soverom. I hallen var det klesskap og et flott konsollspeil. Det står der ennå. Innenfor hallen ligger stua – den pene stua – den de tok imot gjester i.

Den andre inngangen leder gjennom en liten gang og inn på kjøkkenet. Dette var hverdagsinngangen, og her var det plass til støvler og klær, verktøy og bøtter. Kjøkkenet hadde både vedovn og elektrisk komfyr, og der kan jeg huske at min tante en gang stekte pannekaker til meg klokken ett om natta mens midnattsola stekte utenfor.

Til høyre for kjøkkenet ligger et lite grovkjøkken. Det fungerte også som sval. Her er også trappen til kjelleren, og en tjenertrapp opp på loftet. De kalte det for loftet, de to uisolerte soverommene i andre etasje der tjenestejentene bodde. For oss er det merkelig at et så lite hus skulle ha en egen tjenertrapp. Men på den måten kunne jentene både legge seg og stå opp uten at de andre i huset ble forstyrret. Dessuten hadde de en kottdør fra sine rom og inn på barnekammeret, ett av de ordentlige soverommene. På den måten kunne de ta opp gråtende barn om natten uten at husfolket ble forstyrret.

Var det noen som sa klassesamfunn? Men Thorvald minner meg på at disse jentene kanskje også var glade for å ha sin egen trapp og sine egne rom. Det ga dem litt sårt tiltrengt privatliv. At de hadde et eieforhold til de små rommene kan man se. De hadde blondegardinger og møbler, og de ukledde tømmerveggene og det umalte taket var pyntet med noen tapetrester som det ennå er spor etter.

En liten vedovn til å holde det varmt hadde de også. Og min mor forteller meg at alle i huset, både husfolk, unger, tjenestejenter og fjøsfolk spiste alle måltider sammen i spisestuen. Større var forskjellene likevel ikke.

Og spisestuen, den lå innenfor kjøkkenet. Det var her vi oppholdt oss mesteparten av tiden både i min og min mors tid. I tillegg til det store spisebordet var det en divan til å sove middag på. Den sto inntil veggen. Det var også et rundt bord med stoler, og her husker jeg at vi drakk ettermiddagskaffe og hørte på værmeldingen på radio.

Det siste rommet var kammerset. Det hadde vært bare et stort kammers, og det lå til høyre for spisestuen. Da min mor var ung ble rommet delt i to. Den innerste delen ble innredet til bad, – og her fikk de til min morfars kraftige protester innlagt vannklosett. Han skulle for f… ikke skite inne i sitt eget hus! Nei, han skulle gå ut så lenge det var liv i ham. Min mor kan fortelle at det ikke varte lenge før de kunne høre hvordan han listet seg ned om natten for å bruke det nymotens nattmøbelet.

Nå står huset der. Taket er tett, men ellers er det så som så. Det blir nok lenge til jeg kommer tilbake, men jeg skal sørge for å holde meg oppdatert på hva som skjer med Gammelhuset.