Mens vi to gamle har ferie, jobber og sliter familiens to yngste seg gjennom sommerdagene. De trenger pengene. Sånn var det for oss også da vi var unge.
Datteren er inne i sine siste to uker av et årsvikariat. Hun har hatt ett års pause fra studiene, mens hun har jobbet med å arkivere historisk materiale. Ikke en drømmejobb, men det har gitt mange, mange penger i kassen, og økt kunnskap om både dette og hint. I august venter masterstudier innenfor akkurat de emnene hun har lyst til å grave seg ned i. Heldige henne.
Sønnen har opp gjennom årene hatt flere ulike sommerjobber. Han har vært kjøkkenslave i restaurantbransjen, jobbet i matvareindustrien og vært prøvetaker på laboratoriet på et bryggeri.
I år har han gitt seg geriatrien i vold. Vi lever i et land med skrikende mangel på arbeidskraft, og derfor er det at en yngling på 19 år uten andre kvalifikasjoner enn en sterk kropp og et varmt hjerte plutselig får ansvaret for å låse seg inn hos gamle mennesker som trenger hjelp med matlaging, medisinering og personlig hygiene. I utgangspunktet burde det ikke være lov. Det mener han nok selv også. Når det er sagt, så hører det også med til historien at det går riktig bra. Gutten stortrives med jobben, og ser det meningsfulle i den. Og det varmer våre foreldrehjerter å høre hvordan han snakker om de gamle med stor respekt og varme. Det var som vi trodde, omsorgsevnen er på plass.
Det er visst også noen unge på listen, og noen menn, – men det er et statistisk faktum at de aller fleste pleietrengende i vårt land er gamle kvinner.
Arbeidsoppgavene er mange. Han varmer mat i mikrobølgeovnen for dem. Han gir dem medisinen deres. Han får dem opp av sengen, – eller ned i den alt avhengig av når på døgnet man er. Og så skal de bades og vaskes.
Enkelte kvinner vil helst ikke stelles av en ung mann, og så får de slippe. Det omorganiseres sånn at de kan få en kvinnelig pleier i stedet. Men det har også hendt at det ikke var noen annen som kunne overta, og så måtte det bli enten den unge mannen eller ikke noe bad i det hele tatt. Sånn skulle det ikke være, og det skjærer ham litt i hjertet.
Og selv om det er de konkrete arbeidsoppgavene han har lønn for å utføre, så er det sosiale vel så viktig. Særlig for de gamle som ser fram til sine daglige besøk fra pleierne, – men også for en ung gutt som er sosial og pratsom av natur.
Så kommer det kanskje noe positivt ut av det for alle parter likevel.
Men fortsatt er det et åpent spørsmål hva vi skal gjøre med bemanningskrisa i helsevesenet.
Livet leker 