Før vi bygde hytta vår, sto det en gammel utedo her. Den brukte vi i mange år. Jeg har intet uoppgjort med utedoer. De har sin sjarme. Man sitter der med Kong Haakon eller en annen kongelig på veggen bak seg, og så titter man ut på naturen mens man gjør det man skal.
En periode hadde vi et par høner boende på utedoen, men ungene likte også å være der. Her er et gammelt bilde tatt inne fra utedoen da ungene var små og delte alt, også dobesøk. Henrik sitter i midten omkranset av tremenningene.
Lukt og denslags har aldri plaget meg. Mørket derimot, det plager meg. Jeg er mørkeredd. Da ungene var små, ville heller ikke de gå alene på doen om kvelden, og så måtte Thorvald gå i en evig eskortetjeneste mellom hytta og doen hver kveld. Dette pågikk i mange år.
Så skulle en kollega legge inn kloakk på hytta si, og da fikk vi kjøpe den gamle doen hans. Han sier det var en opplevelse å skure den ren før vi fikk den. Og det beste er at den står inne, og der er det ikke mørkt.
På hyttene rundt oss har folk valgt all verdens ulike løsninger. Noen har fortsatt utedo, andre har elektriske stoler som griller det som kommer, og forvandler det til aske som en annen kremasjonsovn. Andre igjen slipper det de slipper ned i en pose som senere må tømmes som spesialavfall.
Doen vår er en enkel komposteringsdo. Under lokket er det to bøtter. Den ene er i bruk, den andre står til kompostering. Det er hull i bøttene, og urinen renner ut i en tank som vi senere tømmer i toilettet hjemme. Men det er veldig sjelden vi behøver å gjøre dette. Inne i doen ligger det nemlig en varmekabel, og den sørger for at det meste fordamper og forsvinner som damp over taket.
Når vi tømmer bøttene er det meste kompostert. For sikkerhets skyld heller vi det i en kompostbeholder som står nede i skogen for etterkompostering.
Små barn som kommer på besøk synes doen vår er morsom. Når de åpner lokket vet de aldri hva de finner. Vi komposterer nemlig også matavfall. Det betyr at man noen ganger setter seg og gjør sitt fornødne på gamle brødskalker eller en spagettirest. Det sistnevnte ser ut som en stor vending med bendelorm, noe som skaper skrekkblandet fryd hos gjestene. Egentlig ville jeg gjerne fotografere alt dette og vist dere, men noen ganger skjønner også jeg når jeg må begrense meg.
Lesestoffet er avpasset etter anledningen, – men det vekker av en eller annen grunn alltid mest interesse hos de små gjestene.
Thorvald med mellomnavnet Reodor Felgen, har sørget for at vi også kan dusje. Det er forbudt å ha innlagt vann her hos oss. Men utlagt vann er ok. De første årene sto vi ute på verandaen og dusjet med en pumpedusj. Vi varmet vann og helte i en beholder. Så pumpet den ene opp et lite vanntrykk, mens den andre dusjet. Det gikk på et vis, og kunne fort by på underholdning for passerende turgjengere.
Så kjøpte Thorvald en billig og brukt vannpumpe. I likhet med doen hadde den holdt til hos noen som fikk lagt inn vann. Heldig for oss. Så kjøpte vi en liten varmtvannsbereder, og så var det bare for Reodor å koble noen rør og slanger, og vips så hadde vi en varm og flott dusj med like godt trykk som vi har hjemme. Fantastisk!
I år har vi fått barberspeil der inne. Det kjøpte jeg også for en billig penge i bruktbutikken. Et ekte 60-tallsspeil. Nå kan Thorvald barbere seg der, og det begynner å ligne mer og mer på et lite badeværelse.
Den siste investeringen er vasken. Den kostet den nette sum av 50 kroner, og snart skal den skrus opp i hjørnet. Så kan vi pusse tenner også.
Jeg synes vi har verdens flotteste sanitæropplegg her på hytta. Vi har ordnet det selv, det er billig og det er miljøvennlig.
Kan det bedre bli?
Kanskje et lite bølgeplasttak over det hele, så blir vi ikke våte når vi dusjer.
Livet leker 