Like ved hytta vår langs hovedveien ligger denne treklyngen. Den ligger som en øy midt ute i åkeren, og det er bare en vei inn. En gressgrodd vei går som en bro over åkerhavet og inn til øya. Da jeg var liten syntes jeg alltid sånne plasser midt ute i åkerlandskapet var så spennende, og jeg drømte om å bo der. Da skulle jeg leke at jeg seilte på et stort hav av havre. Det er fremdeles spennende.
I dag tok jeg med meg C og M for å se hva som gjemmer seg bak treklyngene. Fra før trærne ble så store, kan jeg huske at det lå noen hus der, – en liten gård, men jeg har aldri vært der. Nå ville jeg inn, og jeg ville fotografere motsatt vei, innenfra og ut.
Vi gikk nærmere og nærmere. Noen hadde akkurat slått veien, og det var litt ekkelt. Tenk om det var noen der. Da vi nærmet oss, nølte ungene litt. Skulle vi våge oss videre?
Og der lå det, huset. Det var akkurat så nydelig som jeg hadde tenkt meg. Et vakkert lite gårdshus, – men akk så forfallent. Her trengs mer enn en kjærlig hånd.
Taket hang, malingen flasset, men det verste var den flotte grunnmuren. Ett sted var den i ferd med å rase ut. Jeg kjenner at jeg klør i fingrene etter å sette i gang. Hvorfor skal man dra helt til Sverige for å finne seg et torp? Og hvordan kan noen la en sånn perle ligge til forfalls? Det handler jo også om verdier.
Haven var stor og delt i flere avdelinger. De enorme trærne som har fått gro fritt, gjorde det ganske mørkt nå, men samtidig lunt og skjermet.
Da jeg fotograferte utenfra og inn, så trærne nærmest ugjenomtrengelige ut. Fra innsiden var det mye lysere, og trærne ga nok utsyn. Det føltes trygt å vite at vi kunne se alle på utsiden, men ingen der ute kunne se oss.
Det er merkelig å gå i en sånn hage som ingen bor i. Vinduene viste at huset er fullt møblert. Leker og andre gjenstander fortalte at her er det ikke lenge siden noen sprang rundt og lekte.
Vi har vært på sånne forlatte steder tidligere, og om det har vært mulig og en dør har stått åpen, så har vi gått inn. Men her på dette abandoned place var alt låst, så jeg måtte nøye meg med eksteriøret.
Det ble bare en liten visitt. Så gikk vi vår vei igjen. Tilbake lå huset alene. Mon tro hvordan det ser ut om vi kommer tilbake om et år eller to. Hvis ingen snart begynner å pusle litt med det, vil huset snart falle sammen.
Men noen hadde nettopp slått gresset både på veien og i hagen. Det kan bety at det er håp.
Livet leker 