Jeg har alltid påstått at jeg ikke har depresive gener eller anlegg for de store psysiske svingningene. Det er nok ikke mer sant for meg enn for andre. Min eneste depresjon føles nesten som et tabu å snakke eller skrive om, så egentlig burde jeg vel holde kjeft. Det er så bortskjemt. Jeg tilhører den yrkesgruppen i landet med lengst ferie, – og så blir jeg deppa av det. Alle forventer at det er nå jeg skal være lykkeligst. Det er jo ferie.
Akkurat nå sitter jeg i min yndlingssofa på hytta. Jeg har lest i en god bok hele dagen, og det er deilig. Vi fyrer i vedovnen, for ute silregner det. Men det er ikke regnet som gjør meg deppa. Det er det lediggangen som gjør. Jeg har sagt det før: Jeg er aller best på hverdager og denslags. Da er jeg såååå lykkelig. Det er noe med rytmen i hverdagen som gjør meg tvers igjenom tilfreds: Stå opp om morgenen, en meningsfylt og kanskje slitsom arbeidsdag, forpliktelsene, middagen og så den velfortjente stunden i sofaen om kvelden. Det hele avrundes alltid med en god natts søvn. Denne uka har jeg til og med hatt to totalt søvnløse netter. Og selv om jeg ikke er så lykkelig i feriene, så er det jo nettopp fritiden jeg liker best med hverdagene, – helgene er min lykkeligste tid, og fremfor alt fredagene. Nå om sommeren mister jeg fridagsfølelsen. I stedet overveldes jeg av en lediggangsfølelse.
Min beste behandlig av feriedepresjonen er å gjøre noe, – være aktiv. Jeg elsker å være på tur. Vi har allerede vært på en tur, og vi skal på et par til. Snart dukker noen sommerfester med gode venner opp. Da er jeg langt fra deppa. Da skjer det noe. Og så er det jo egentlig nok å ta seg til av arbeide, – men man skulle jo liksom ha fri.
Det er jo forbasket at jeg skal føle meg sørgeblå nettopp fordi jeg sitter i en sofa og gjør det jeg hele vinteren har drømt om at jeg skulle gjøre til sommeren, – nemlig ingen ting i selskap med en god bok.
Hvordan er det mulig?
Livet leker 