Jeg har en TV-kjæreste, og han heter Ernst. Thorvalds gamle tante lærte meg en gang at man skulle ha en TV-kjæreste. Hennes het Sir David Attenborough. Min heter altså Ernst. Jeg har stevnemøte med ham hver mandag kveld i åttetiden. Nå som vi bor på hytta, må vi møtes over nettet. Takk for web-TV.
Ernst kan alt! At han også er vakker å se på, skader ingen. Han maler og sager, syr og koker. Og så smiler han til meg.
Egentlig er han en lurendreier, for han forteller ikke sannheten. Han pusser opp det ene torpet etter det andre, og de kreative løsningen renner ut av ermene over de brune, barske armene hans. Men jeg lar meg ikke lure av Ernst.
Som den lykkelige, og til tider slitne, eier av to trehus, vet jeg hvordan det egentlig er. Det er klart det er mye moro, oppussing, farger og kos. Men så kommer hverdagen, og den handler om vedlikehold.
Det sier ikke Ernst noe om.
Denne uka har min ekte kjæreste, han som ikke lurer noen, i samarbeid med min far, snekret nytt rekkverkt på verandaen til det lille gjestehuset som står bortenfor sommerhuset vårt. Det er de to samme herrene som bygde hele sommerhuset for femten år siden. De var kanskje ikke like kreative som Ernst, men de slo inn hver eneste spiker selv, og de bar alle materialene på sine skuldre opp fjellet, og de høvlet og de sagde.
Ingen ting av dette tar Ernst seg av. Og Thorvald hatet til gjengjeld hver eneste spiker han slo inn, – men han ville ha et sommerhus!
I morgen begynner jeg å olje mellom alle de koblede vinduene. Jeg blander rå linolje og ekte terpentin. Det er 13 vinduer. Det vil ta tid.
Sammen skal Thorvald og jeg male en og en halv vegg i sommer. Den halve gjenstår fra i fjor. Og så har vi oppdaget at det er råte i et par vannbrett under soveromsvinduene.
Ja vel, hvor er du nå, Ernst?
Det handler om vedlikehold, vedlikehold, vedlikehold.
Men du er nå søt likevel, Ernst Kirchsteiger!
Livet leker 