Utsikt over Onsøy

Nå er skoleåret snart slutt for i år, og i dag har min nærmeste kollega og jeg jobba rumpa av oss med å samle inn bøker, vaske og rydde. Riktig nok hadde vi 60 unger til å hjelpe oss, – men, – ja, – vel….Sånne fjortiser skal også administreres. Mange av dem er riktig nok utrolig hjelpsomme, og best av alt: Vi kom i mål.  

Hjemme var Thorvald og jeg huslige i et par timer før jeg kjørte ham på fest, – og så dro jeg på hytta – alene. Det pleier jeg ikke å gjøre, for jeg er nemlig litt mørkeredd, men i dag ville jeg bare. Jeg har behov for å være litt alene.  Veien ut på hytta er vanligvis unnagjort på 15 minutter, men i dag valgte jeg en annen vei. Jeg iførte meg min lille Mazda MX5 (Den kler meg!!!!), – og kjørte med vind i håret gjennom Norges vakreste jordbrukslandskap.

Jeg elsker kultiverte landskap enten det er i Norge, Danmark, England eller Italia. Det er bare så flott. Og i dag hadde jeg på de solbrillene som filtrerer lyset sånn at alt det grønne blir enda grønnere, – nesten som om jeg har bearbeidet synsinntrykket med Photo Shop. Selv om Fredrikstad er en relativt stor by, så er bondelandet rett rundt hjørnet. Noe av det første jeg så på en lysning i solen var disse sauene. De var mindre begeistret for meg enn jeg var for dem, så de vendte rumpa til meg.

 Litt lenger av sted møtte jeg alle kuene til han som driver med sånt. Han lar dem gå ute så lenge som mulig fra tidlig vår til sen høst, og de må jo bare ha herrens glade dager. Kuer er virkelig ålreite dyr!

 Og over alt er det grønt og frodig.

Da jeg kjørte gjennom tunet på en av de vakreste gårdene jeg vet, måtte jeg stoppe for å ta bildet. Jeg gikk ikke ut av bilen, for alle bildene i dag skulle være tatt sånn at de viste hva jeg så fra der jeg satt i min lille røde. Denne gården er et syn, og det gjelder særlig driftsbygningene. Alt er supervelstelt, og fargevalget er sjeldent delikat med profilert listverk i myke farger og en perle av et uthus. Men så kom bonden og kona hans ut, og da ble jeg redd for å trenge meg på, så jeg fikk bare tatt bilde av bolighuset. Det får heller bli en egen bildeserie om denne gården en annen gang. Jeg fortalte dem hva jeg synes om hjemmet deres, og bonden var ikke uenig: ”Vakreste gården i Onsøy”, sa han bestemt. Og han kunne ikke hatt mer rett.

 Så kjørte jeg ned bakken til Hankøsundet med hav, båter og vakre, hvite trevillaer.

 Da var jeg nesten der jeg skulle, – i kjære, kjære Oksrødkilen. Her er det også hav og strand, og etter en lang dag er det fantastisk å få det første glimtet av stranda gjennom motlyset.

 Der nede var det noen som holdt på å sjøsette en gammel trebåt. Den skal de nok få glede av i sommer.

 Og nå sitter jeg her på hytta helt alene. Lammekotelettene er fortært sammen med tre glass vin. Jeg føler meg småberuset på den gode måten. Alle dørene er åpne og lyset flommer inn. Radioen sender ut myk musikk og ingen ting kan bli bedre akkurat nå. Og i morgen kommer Thorvald ut til meg.

Nå gjenstår det bare å se om jeg klarer å publisere alt dette på en helt vanlig telefonlinje.

Lesesirkelselskap

I nabolaget mitt har vi en lesesirkel. Vi er tolv damer, – like mange som det er måneder i året. Denne lesesirkelen har vi holdt i live i mange, mange år. I noen lesesirkler møtes man for eksempel en gang i måneden for å diskutere en aktuell bok. Det gjør ikke vi. Vi bare leser dem.

I mange år hadde vi bare ett møte i året, og det var den siste torsdagen før advent. Da blir vi enige om hvilke tolv bøker vi skal lese i løpet av året. Sekretæren bestiller bøkene, og vi henter hver vår egen bok, den vi skal lese i januar, hos bokhandleren sånn ved juletider. Da er den ferdig plastet og en liste over hvem som skal ha boken når er klistret inn. Den første i hver måned putter vi en bok i naboens postkasse, – og får selv en i vår egen. På den måten får vi lest disse tolv bøkene.

Disse november-desember-møtene våre er alltid veldig hyggelige. Vi spiser litt god mat og drikker vin, – og skravla går på ekte kvinnevis: høyt og tydelig. Og bøker snakker vi nesten aldri om.

For noen år siden ble vi enige om å utvide med et sommermøte, – og de av oss som har sommerhus inviterer dit. Årets sommermøte var i kveld. Vi har vært på hytta til Karin ute på Tyttebærtangen.

Stedet ligger storslagent til med panoramautsikt over Hvaler. Været var strålende, men det var litt kjølig, så vi spiste inne: Deilig suppe og foccacio med oliven og tomat. Og skravla gikk. Det ble akkurat like hyggelig som det pleier å være når vi møtes, – og i dag snakket vi til og med litt om bøkene vi har lest.

Nå er det bare å glede seg til novembermøtet.

En lang, slitsom og aldeles deilig dag

Noen dager er mer fylt av arbeidstimer enn andre, – men det er ofte de beste dagene. I dag har vært en sånn dag.

Jeg var av en eller annen grunn veldig trøtt i dag, og det var tungt å komme seg opp. Det betyr at jeg hoppet over den hyggelige morgenstunden på lærerværelset i klasserommet klokka åtte, – og heller gikk rett til skolekjøkkenet. Faget heter ikke lenger skolekjøkken, men heller mat og helse. Jeg assisterer min kollega på kjøkkenet noen ganger, og i dag var det pizzabaking som sto for tur. Det gikk riktig bra. Ungene jobber og trives på kjøkkenet. At det også blir litt melkrig og mye lyd hører også med når man jobber med unge mennesker.

Etterpå ruslet jeg litt rundt på huset. Vi har en utrolig flott skole. Det er glass og lys over alt, og det liker jeg veldig godt. I inngangspartiet lå det ballonger og fløt i dammen (elevbedriften Hipp, hipp, hurra, hadde hatt bursdagsfeiring i går kveld)

og de tropiske plantene innrammet det hele. Det er som å jobbe midt i solskinnet hele dagen.

Etter litt rydding og planlegging så vi en spillefilm sammen: Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen. Stor suksess! Og så fikk vi besøk av en kollega som akkurat har øket verdens befolkning med ett individ,

– og hvilket individ: Ei aldeles skjønn lita jente!

Men dagen var ikke slutt etter at elevene hadde gått hjem. Vi skulle ha superlangdag, – årets lengste. I dag skulle timeplanen legges, og egentlig er det en jobb jeg hater som pesten. Først skal alle lærerne på trinnet diskutere noen hovedlinjer, og da er vi nesten 20 mennesker som skal enes om felles mål. Så skal vi på teamet legge selve planen, – men det er den enkle delen. Jeg påtar meg ansvaret for å plotte inn fag og timer, – og heldigvis gikk det flott i år også. Det som opprinnelig var min mest forhatte aktivitet på skolen, ble plutselig veldig, veldig morsomt ettersom alle brikkene falt på plass: De to som er delvis pensjonister får sine fridager, hun som har småbarn hjemme og 80% stilling får sin fridag, elevene får ekstra støtteundervisning i de rette fagene, vi får riktig antall doble timer. Plutselig har vi en plan som forteller oss hvordan hverdagen blir neste år, og alle er fornøyde. Ungene får en god hverdag og det er bare å glede seg til august!

Jeg var ikke hjemme før klokka var 19.30. Da gikk jeg bak i hagen der Marthe satt og hygget seg med litt lesestoff. Han jeg deler frokosten med hadde polert og bonet hele gulvet i gangen, et skikkelig løft. Jeg ble så glad.

 Så trodde jeg resten av dagen skulle bli en rolig kveld hjemme, – men der tok jeg feil. Våre gode venner og naboer gjennom over 20 år hadde bryllupsdag i dag, – bryllupsdag nr 30! Det måtte feires. Vi var invitert bort på et glass vin sammen med andre hyggelige naboer, så her var det bare å få på seg noe rent og skynde seg av sted. Det ble en flott avslutning på en lang arbeidsdag, – hyggelig prat og vin ute i den varme sommerkvelden.

Livet er slett ikke verst.

Bedre enn ferie

Jeg vet at alle gleder seg til ferien, – og det gjør jeg også. Likevel synes jeg at den beste tiden er akkurat nå.

Snart bryter ferien løs over oss, og da skal alt skje i løpet av noen korte uker. Forventningene er skyhøye både når det gjelder plikter og rettigheter: Rydding, maling, vasking, hyttekos, feriereise, treffe familie andre steder i landet, sommerfester…. Alt sammen er noe å glede seg til, og sommeren er nesten alltid en fin tid. Likvel liker jeg meg best når det er hverdag og jeg jobber om dagen og kan hygge meg om ettermiddagen. Aller best liker jeg de dagene da jeg kan gå hjem ganske tidlig. Da blir dagen delt i to – en til arbeid og en til hvile.

På jobben er det høy aktivitet og mye å gjøre. Jeg har mange mennesker rundt meg og det er både latter og energi. Det liker jeg godt. Det er umulig å slippe unna. Jobben må gjøres og jeg surfer på en bølge.

Når jeg har ferie har jeg lett for å bli veldig passiv. Alt jeg burde ha gjort blir hengende over meg som en evig dårlig samvittighet. Jeg har jo all verdens tid til både å vaske og male hus, – men det blir gjerne utsatt til i morgen og i morgen og i …. Nå før ferien får jeg derimot gjort en del. Jeg lager en plan for uka og dagen, og så gjennomfører jeg jobben.

I dag har arbeidsdagen vært god. Det har vært ulidelig varmt, over 30 grader, og ungene fikk for en gangs skyld innfridd ønsket om å jobbe ute. De imponerte meg. Det var oppgaver til Karens jul som sto for døren. Jeg leste novella for dem i forrige uke. I dag sa jeg at de som ønsket det kunne ta med bøkene ut for å jobbe med en gang. De som ville ha en ny gjennomlesing med meg kunne få det først. Nesten alle elevene valgte en høytlesingsstund først. Da timene var over hadde de fleste gjort det de skulle. Det er håp for dagens ungdom.

Hjemme var hagen et grønt syn. Jeg laget grønn salat med røkelaks, asparges og parmesan. Med grovt brød ble det en flott middag, – og at kusine Marianne spiste den sammen med oss gjorde den ekstra smakfull.

Og i dag er Henrik ferdig med videregående skole. Han hadde sin muntlige eksamen i naturfag i dag, – og det gikk aldeles strålende. Det måtte det nesten med denne t-skjorta.

Priviligerte meg

Jeg føler meg ofte priviligert, – jeg er et heldig menneske, og etter sånne dager som denne kjennes det ekstra sterkt.  Været har vært varmt og strålende, og vi har stort sett gjort ingen ting. Riktig nok våknet vi tidlig, men det eneste jeg kan si jeg har produsert av nyttigheter er at jeg har skuret grønnske av noen gamle møbler og rekkverkene på verandaene, – og så har jeg laget litt middag og vasket opp. Resten av tiden har jeg lekt med ungene, spist og drukket, lest i romanen min og hatt det bare deilig.  

Den aller beste stunden var rett før middag. Ungene lekte ivrig i hengekøyene, Thorvald betjente grillen og jeg satt der i skyggen med en liten drink og en fet bunke med interiørblader. Det var for øvrig mye lekkert i de bladene, – men ikke noe av det slo mitt sommerparadis.

Junisommer

Det er juni og det er sommer. Nå har det vært stekende varmt i nesten en uke. I dag var det 28 grader i skyggen.

Jeg er fullt betalt for å være lærer, men i dag må jeg innrømme at jeg var lat. Det var ungene også, – så var vi sammen om det. I siste time endte det med at flere av oss satt ute på plattingen og pratet og hygget oss, og det skal sies at det neppe var fag vi snakket om. Så hadde vi det i stedet hyggelig. Det er utrolig fint på skolen disse siste dagene før ferien. Da jeg ruslet rundt i dag var det en god og myk stemning. Unger puslet med formingsarbeider som skulle være ferdig til ferien, i kantina lød flott sang fra dem som øver til avslutningsfesten for 10. klasse og ute på treplattingene satt det elever og sludret i sommersolen. Det var lavmelt musikk og mye kos. Vi vet jo at hvis det blir flott vær sånn som nå, så er det vanskelig å være effektiv. Det er jo nettopp derfor vi pisker dem ellers i året. Vi vet det blir lite gjort i juni, – og så tar vi det inn tidligere på året. Og jeg er enig med min kollega mattelæreren: Det er nesten et overgrep å true dem til å sitte inne med skolearbeid i sånt vær. Det er slett ikke sikkert det varer, – og snart er det vinter igjen. Men det var en som jobbet hardt og intenst. På labben bedrev en tidligere elev kjemiforsøk. Hun forlot oss for fem år siden, og til torsdag har hun en viktig kjemieksamen som skal åpne porten til medisinstudiet for henne. Nå måtte hun øve. Det er hyggelig at gamle elever fortsatt kan ha nytte av oss.

Etter jobben dro vi rett ut på hytta. Middagen ble en pølse i en pølsebu, – og så var vi av sted. Jeg og de to små hoppet av på stranda, det ble bading og lek i flere timer. Vannet var varmt, – 22 grader var det noen som påsto, med det tror jeg ikke før jeg får se det.

Det er merkelig å legge ungene når solen skinne varmt gjennom vinduene, fuglene synger og alle dører står vidåpne. Men sånn er det jo her hos oss i Midnattssolens land.

Klokka er snart ni, – solen skinner, de små sover og vi har skjenket oss et glass rosèvin.

Halleluja!

Nå blomstrer den

Endelig blomstrer den, – clematisen. En nabo yndet å kalle den sin blomstrende klamydia. Selv er jeg elendig på blomsernavn, så det ene kan være like godt som det andre.

Denne står sammen med en kaprifol, en rose og noe hvitt jeg ikke kan navnet på.

Og det kommer til å bli flere. Det er fullt av knopper, og de strekker seg mot lyset.
Snart har vi en hel lilla vegg inn mot utestua vår.

Det ble naturfag

I dag ble det trukket fag til muntlig eksamen i Henriks klasse. Det ble naturfag. Heldigvis sier han. Han er god i naturfag. Heldigvis sier jeg. Heldigvis sier Thorvald. Hadde det blitt norsk ville han bedt om min assistanse i foreberedelsesprosessen, og hadde det blitt matte måtte Thorvald til pers. Nå slipper vi billigere.

Pensum er på plass, – det påstår han i hvert fall, – men han er en uforbedrelig optimist. La oss håpe det stemmer. Han er likevel i full gang med å lese og organisere stoffet. Det foregår ute på plenen i det fantastiske været.

Etter hvert trakk hele familien ut til skyggen under plommetreet. Det har vært usigelig varmt i dag, og vi orker ikke ligge i solen.

I morgen reiser Marthe til Oslo. Kjæresten har ankommet fra England. Thorvald og jeg tar med de to små og drar på hytta. Henrik blir igjen hjemme for å forberede seg til eksamen, og dra på konsert, og bade i Dammene med kameratene og……..

Vi krysser fingrene for en god helg og en ditto eksamen.

Nattskole

I dag har jeg sovet bort hele dagen, og det var aboslutt nødvendig. Jeg sov nemlig ikke i natt. Etter en vanlig mandag på skolen, gikk elever og lærere hjem for å spise litt. Klokken 1700 møttes vi igjen for å starte en ny runde. Riktig nok uten vanlig undervisning, men fortsatt på skolen og fylt av aktiviteter.

Vi var tre lærere, to lærerstudenter og 58 elever. Ettermiddagen startet med kaffe og kaker sammen med foreldre og småsøsken.

Det var riktig hyggelig, – og kaloririkt. Jeg skal si disse foreldrene kan bake. Mens vi fikk unna noen resterende samtaletimer, dro elever og lærerstudenter ut i skog og mark. De hadde natursti, og det passet godt i det fantastiske været. Selv om klokka var åtte, var det fortsatt veldig varmt.

En sånn ettrmiddag går fort, og klokka halv ti var det pizza – og så en quiz. Vi tenkte kanskje at elevene ville protestere mot så mye organisert aktivitet, men det gjorde de ikke. De deltok ivirig, og de med konkurranseinstinkt tok skikkelig av. Så vanket det også godterier til premie. Nå hadde de fleste proviantert godt på forhånd, og ingen gikk tomme for sukkervarer.

Resten av natten gikk i sus og dus. Noen så film, spilte bodtennis eller dataspill. For de fleste handlet det mest om prat, hygge og kanskje en liten flirt – kombinert med brus og potetgull.

Og innimellom la noen hodet ned for å sove litt. Det gjorde ikke jeg. Hvis jeg først sovner, blir natta for tung å komme gjennom. I stedet brukte jeg tida til å prate med elever og kolleger, – og så litt papirarbeid.

I gymsalen var det livlig aktivitet fra klokka ti til en time etter midnatt. Spesielt populære var de nye rullebretta. De er leddet på midten og gir mengder av muligheter.

Det føles nesten naturstridig å komme inn i en gymsal klokka ett om natten og plutselig befinne seg midt i støyende sportslig aktivitet. Da var det mer naturlig med mørket utenfor. Det var en varm natt, varmt og fint. Når man står ute i mørket ser det så hyggelig ut inne på den opplyste skolen.

Vi voksne fikk også gjort nyttige ting. Det er alltid mye papirarbeid å gjøre på denne tiden av året, og nå benyttet vi sjansen. Jeg satte meg også ned med elevene for å sette karakterer. Det er en fin opplevelse å se hvordan de vurderer årets reslultater og setter dem sammen til en samlet karakter. For noen gjør det litt vondt, men det er en nyttig erfaring, og vi kommer nesten alltid til enighet.

Nattskole er sosialt, og da benytter vi også sjansen til å sosialisere med elevene. Noen fant veien inn til lærerværelset for å tigge om en kopp kakao, – og så fikk vi pratet så godt.

Vi gjør dette nesten hvert år. Nå var det tydelig at våre unger har blitt ett år eldre. I fjor måtte de piskes til å rydde da morgensolen dukket fram, og det tok sin tid. I år var det helt annerledes. Det var mange som tok ansvar og satte i gang. I løpet av en halv times tid var alt på stang, og vi kunne gå hjem for å sove rett før alle de andre flommet inn på skolen for å starte sin dag.

Jeg sov lenge, lenge!

Lokkende toner

Denne lille saken har ligget i en skrivebordskuff i mange år.

Den er egentlig veldig pen, særlig liker jeg strukturen i treverket, og den kunne fortjent en bedre plass enn en mørk skuff.

Men den ble ikke laget for å være pen. Det er en bruksgjenstand, – en rådyrlokk, og den tilhørte en gang min svigerfar.

Man tar lokken mellom tennene, og så blåser man i den. Lyden minner om den man får når man tar et bredt gresstrå mellom tomlene og blåser – sånn som vi gjorde da vi var små. Men rådyret får helt andre assosiasjoner. Lyden ligner nemlig også på den rådyrgeita lager når hun er klar for det bukken måtte ha å by på. Bildet er uskarpt, men det er i hvert fall mulig å se strengen mellom de sammensatte trestykkene.

Firmamerket Hubertus er ikke tilfeldig valgt.

En vakker liten sak som ingen bruker lenger. Kanskje like godt. Jeg vil nødig ha kåte bukker etter meg. Tenk om de oppdaget for sent at jeg var feil art.