I promise you a rose garden

Hvert år planter jeg noen nye roser i den lille hagen vår. Jeg planter for eksempel 3 roser, – og neste vår viser det seg at 2 har dødd i løpet av vinteren. På den måten vokser hagen langsomt, veldig langsomt.

Men for hvert år en rose lever, så er sannsynligheten for at den overlever også neste vinter litt større. De blir liksom tøffere for hvert år som går. Det gjør jeg også.

I år døde 5 roser. Kanskje var det fordi det var mye barfrost i vinter. Det var veldig kaldt, og lange perioder uten snø. Rosene tåler ikke det så godt. Noen har fortalt meg at jeg bør hyppe dem. Jeg skal kaste blader og jord oppover stammen på rosene sånn at de får en beskyttende vinterkåpe på. Jeg har plantet 5 nye roser, så i år vokser ikke hagen.

Jeg kan ingen ting om roser, – bare at de er pene. Noe har jeg forresten plukket opp her og der:

Jeg skal klippe dem når bjørka har museører.

Det er bedre å klippe for mye enn for lite.

De skal gjødsles.

Klatreroser behøver ikke klippes.

Villskudd skal fjernes med hard hånd.

Sånn, – det var det jeg kunne. Jeg kan ikke en gang navnene på dem.

Likevel overlever rosene mine, – bortsett fra denne vinteren. Det beste med dem er at de blomstrer helt til frosten kommer, og faktisk ennå lenger. Jeg har pyntet middagsbord med roser fra egen hage helt ut i oktober og november. Det bugner av dem.

Yndlingen er den mest opprørske. For flere år siden fikk alle på skolen en rose som sommergave fra rektor. Denne ble plantet nedenfor verandaen, og der blomstrer den nå. For to år siden sendte den et skudd under rekkverket og opp på innsiden av verandaen. I fjor var det vare en spinkel gren som dekorerte rekkverket vårt. I år er den helt fantastisk. En tykk gren fullstendig overlesset med roser. Det går ikke lenger an å ha en sitteplass inntil rekkverket, men det får heller være. Rosen er viktigere.

Akkurat denne grenen av rosen er ekstra frodig i år. Det er liksom ikke grenser for antallet blomster den sender ut. Det er merkelig når man tenker på at all denne prakten kommer fra en gren som har presset seg fram et sted der den egenlig ikke skulle være.

Det kan se ut som om rosen angrer sitt overmot. På toppen av rekkverket smyger den seg langs kanten, og så sender den en lang avstikker ned til sine fettere og kusiner som konservativt nok har holdt seg der roser skal holde seg, – i blomsterbeddet.

Foreløpig er det ganske tidlig i rosesesongen. Jo lenger ut på sommeren vi kommer, jo bedre blir det. Men allerede nå har jeg nok å ta av. Alle disse bildene er tatt i år.

Bare vent noen uker, så kommer det fler.

I’ll be back!