La oss tenke oss at en lege, sykepleier eller førskolelærer får en berettiget mistanke om at ei lita, lyshåra, norsk jente i løpet av akkurat denne sommeren vil bli utsatt for kjønnslemlestelse. Noen vil skjære i jentas underliv med kniv sånn at det blir ødelagt for alltid. Det vil gjøre ulidelig vondt. Det vil kunne oppstå livsfarlige infeksjoner. Det vil føre til helseplager for henne resten livet. Hva ville denne personen gjøre med sin mistanke? Jeg er overbevist om at han eller hun ville satt himmel og jord i bevegelse. Barnevernet ville handlet lysraskt for å redde denne lille, norske jenta. Avisinnlegg ville blitt skrevet. Folk ville grått og skreket i fortvilelse. Foreldrene ville blitt betraktet som monstere og antagelig ville de mistet omsorgen for sine barn umiddelbart.
I går og i dag har nyhetssendingene fortalt oss at norsk helsepersonell synes det er vanskelig å anmelde mistanke om kjønnslemlestelse av små jenter. Det er særlig jenter fra Somalia som blir utsatt for dette, og radiostemmen kunne fortelle at man tror mer enn 200 norsk-afrikanske jenter har blitt kjønnslemlestet de siste par årene. Noen ganger skjer det her i Norge, og andre ganger blir jentene sendt til hjemlandet.
Selv om det burde være verdens mest selvfølgelige sak, er det vanskelig å anmelde mistanke om mishandling: Tenk om jeg tar feil? tenk om jeg ødelegger for barna? Men vi gjør det jo likevel. Det er ikke bare helsepersonell som har daglige møter med andre menneskers barn. Det har vi som er lærere og førskolelære også. Og vi melder bekymring når vi mistenker at noe ikke er som det skal.
Kjønnslemlestelse blir sett på som et kulturelt uttrykk, – og det er det også. Men ikke alle kulturuttrykk er gode kulturuttrykk. Det var en del av vår kultur at tortur og torturhenrettelser var tillatt etter loven helt fram til 1814. Det er også et kulturuttrykk når man i Iran stener kvinner til døde fordi de har vært sammen med en mann de ikke er gift med.
Da disse nyhetssendingene rullet ut fra radioen, falt en tanke ned i hodet mitt: Handler dette om en misforstått toleranse for andres kulturuttrykk, en toleranse som i realiteten er en form for rasisme?
Hvorfor lager ingen opprør for de somaliske jentene? Fordi vi ser på kjønnslemlestelse som et kulturuttrykk? Fordi det ikke er så farlig med de somaliske jentene, de er jo ikke våre barn?
Er ikke det rasisme?
Jeg vet ikke.
Tanken bare falt ned i hodet mitt.
Livet leker 
Højeste grad af racisme.
I Norge har I forsøgt at sætte tal på, hvor mange denne kulturelle uskik rammer. Her i DK er man end ikke nået dertil endnu.
Undertiden tænker jeg, at man i dansk socialvæsen siger: «Glem det. Det er bare nogle dumme negre!» (Undskyd udtrykket).
I gamle dage tog man sig heller ikke af, at husmandsbørn tabte tænderne på grund af fejlernæring.
Sådan havde det jo altid været.
Hege – du er en viis kvinde og du har saa evigt ret. Kender du denne blog: http://travellingspouse.blogspot.com/, hvis ikke, vil jeg anbefale du laeser med paa den. Den er dybt roerende!
Tina – jeg skal finne den og lese den. Takk for tipset.
Så lenge vi har konspirasjonsteoretikere som barnasrett.no, som sprer syke fordommer om barnevernet er det egentlig ikke rart at folk er redde for å sende bekymringsmeldinger.