Vi hadde jo håpet at noen skulle ha skrudd av kranen i løpet av natten, men den gang ei. Det silregnet like ille da vi inntok frokosten i andre etasje på Baldersnes slott lørdag morgen. Hjemme sto den varme, store bilen og kjedet seg alene, for vi hadde tatt den lille med på tur. Bomtur?
Nei, vi skulle komme til å bli glade for bilvalget. Etter en time på veien trakk skyene seg mer og mer unna, og vi kunne ta av taket. Men så kom det en skur, og taket måtte på igjen, – og av, – og på, – og av. Midt på dagen var det ingen tvil: Vi var i ferd med å få en solskinnsdag, en nydelig solskinnsdag der vi kjørte sakte langs svenske grusveier forbi den ene vakre gården etter den andre. Noen steder var det også noe kuriøst å se på. To ganger så vi jernsenger som hadde fått madrassen byttet ut med et ekte blomsterteppe, – men begge gangene var kameraet for langt unna. Et blomstrende toilett fikk jeg imidlertid med meg.
Da vi nærmet oss Vänern og området vi skulle til, tok vi en avstikker opp på Hundeberg, et fjellplatå som ender i en brattkant. Det ga en fantastisk utsikt over hele området, – og langt der nede et sted lå et lite rødt torp som vi skulle besøke.
Vi har altså et par naboer og venner som har kjøpt seg torp i Sverige. Familien vi skulle besøke denne helgen bor rett på den andre siden av havegjerdet vårt hjemme i byen, så egentlig burde vi se nok til hverandre ellers i året. Men sånn er det jo ikke. Og nå skulle det feires St Hans, eller midtsommar som det heter i Sverige.
Da vi kom, ble vi møtt med deilig lunsj, og så satte vi oss ut i kanten av åkeren og lot solen varme oss mens kjølig drikke lesket ganene.
Vi ble sittende der både lenge og vel. Når alt er perfekt har det ingen hensikt å begynne å forandre på noe. Det var bare en slange i Paradiset: Høysnue, høyfeber, allergi. Flere av oss er overfølsomme mot gress i blomst, og her fikk allergenene alt de kunne drømme om. Det ble mye snufsing, og ekstra medisiner ble inntatt. Men selv ikke denne lille marken i Paradiset kunne ta fra oss gleden.
Jeg tror det er denne damen her som sier noe av typen: Lykken er ikke å eie et torp, – men å kjenne noen som eier et torp. Og det gjør vi. Vi kjenner flere som eier torp. Kan det bli bedre?
Det er ingen hemmelighet at man blir inspirert av å være på et sånt vakkert sted. Og så kommer tankene: Kanskje vi også skulle ……. Vi slår tankene i hjel med fakta om hus og hytte hjemme, maling, jobb, vedlikehold av alle slag. Nei, – det får være.
Hadde vi blitt sittende der i åkerkanten, ville vi trolig ha sovnet. I hvert fall er det sikkert at ingen ville orket middag. Så vi gjorde det på nordmenns vis: Vi gikk en tur. Og for en tur. Landskapet er flatt og vidt. Over alt er det små torp og gårder, og grusveiene snor seg gjennom det hele. Og så gikk vi mellom åkrene, og plutselig kunne vi se stedet til naboene fra en helt annen vinkel.
Og like ved der vi holdt til lå det: Drømmetorpet. Akkurat som det skulle være. Eieren var nettopp død, og det skulle kanskje, kanskje selges. Det bare lå der og ventet på en kjærlig hånd, og alle vet, at er det noe jeg har, så er det kjærlige hender. Kanskje vi kunne……?
Vekk med drømmeriene. Det var tid for middag. Grillmiddag. Vi stekte og braste, laget salater og sauser, og vinen ble trukket opp. Min kjære serverte meg den beste vinen jeg noen gang har drukket, – tror jeg – for jeg har i grunnen drukket mye god vin.
Og sånn gikk kvelden med mat, vin og prat. Man kan ikke bedre ha det.
Det hadde vært en lang dag, og ved midnattstider var det ro i hus og uthus. Både vertsskap og gjester sov.
Livet leker 