Akt 1 av St Hans-helg hos søta bror – fredag

Det tar tid for kropp og sjel å forstå at man har ferie. Hvis vi ikke har noen spesielle planer, har vi lett for å gå rundt oss selv de første feriedagene, – ofte hele den første uka. Fordi alt har vært så travelt både på jobb og i hage de siste ukene, har huset gått for lut og kaldt vann. Det er mye som bør gjøres, men når man har fått ferie og tror at man har all verdens tid, så går det ulidelig langsomt. Og så kommer følelsen av å sløse med tid. Man får verken gjort noe nyttig eller noe hyggelig.

Det er St Hans-helg, og lørdag skulle det feires midtsommar på torpet til naboene våre et stykke nede i Sverige. Vi bestemte oss for å tjuvstarte feiringa, og bestilte rom på Baldersnes Herrgård i Dalsland sør for Bengtsfors. Det er ikke veldig langt hjemmefra, og kanskje er det tøysete å ta inn på et hotell som ligger mindre enn to timer hjemmefra. Men nå ville vi altså få skikkelig feriefølelse. Det fikk ikke hjelpe at regnet høljet ned som om det fikk betalt for det, – det er sommer – uansett! Så fikk det heller stå sin prøve at Maistongen antagelig ville henge med ørene.

Selve herregården hadde ikke ledige rom, – og heldigvis kan vi jo si, for det er selvfølgelig billigere å bo i et anneks. Vi fikk tildelt Stora kuskbostaden, og det passet oss fint. Kusken hadde hatt et fint hus å bo i, lite og rødmalt – nesten som et torp.

Inne fikk vi et stort rom med både seng, kjökssoffa og slagbenk. Et lite kjøkken var det også. Og så selvfølgelig vakre detaljer av flere slag, til og med ukeblader fra 1957.

Først nå som ferien har begynt, merker vi at det er deilig å ta det med ro, – og vi startet kvelden med å sove middag! Deilig. Ute regnet det, pøsregn, så det var ikke så veldig fristende å gå tur før middag. I stedet sov vi altså.

Men middag skulle det bli. Vi spaserte gjennom parken og opp til herregården. Noen satt ute i teltene, og det var allsang og hygge, – men de fleste gjorde som oss og fortærte grillbuffeten innendørs i de flotte spisesalene.

Vi fikk bord i biblioteket. Maten smakte fortreffelig, og det var en lun og fin atmosfære. I naborommet satt en kar og spilte gitar og framførte musikk av typen Bellmann og denslags.

Vi drøyet middagen så lenge vi kunne, så oss om på hotellet og nøt utsikten fra glassverandaen.

De visste hvordan de skulle gjøre det vakkert rundt seg i gamle dager, – og idelaene for hva som er vakkert har ikke forandret seg nevneverdig siden den gang.

Så bega vi oss ut i regnet igjen og vandret allèen ned mot vannet og hjem til vår lille kuskbostad. Der ventet et glass hvitvin, en bunke blader og en god seng.

Reklame