Nå er skoleåret snart slutt for i år, og i dag har min nærmeste kollega og jeg jobba rumpa av oss med å samle inn bøker, vaske og rydde. Riktig nok hadde vi 60 unger til å hjelpe oss, – men, – ja, – vel….Sånne fjortiser skal også administreres. Mange av dem er riktig nok utrolig hjelpsomme, og best av alt: Vi kom i mål.
Hjemme var Thorvald og jeg huslige i et par timer før jeg kjørte ham på fest, – og så dro jeg på hytta – alene. Det pleier jeg ikke å gjøre, for jeg er nemlig litt mørkeredd, men i dag ville jeg bare. Jeg har behov for å være litt alene. Veien ut på hytta er vanligvis unnagjort på 15 minutter, men i dag valgte jeg en annen vei. Jeg iførte meg min lille Mazda MX5 (Den kler meg!!!!), – og kjørte med vind i håret gjennom Norges vakreste jordbrukslandskap.
Jeg elsker kultiverte landskap enten det er i Norge, Danmark, England eller Italia. Det er bare så flott. Og i dag hadde jeg på de solbrillene som filtrerer lyset sånn at alt det grønne blir enda grønnere, – nesten som om jeg har bearbeidet synsinntrykket med Photo Shop. Selv om Fredrikstad er en relativt stor by, så er bondelandet rett rundt hjørnet. Noe av det første jeg så på en lysning i solen var disse sauene. De var mindre begeistret for meg enn jeg var for dem, så de vendte rumpa til meg.
Litt lenger av sted møtte jeg alle kuene til han som driver med sånt. Han lar dem gå ute så lenge som mulig fra tidlig vår til sen høst, og de må jo bare ha herrens glade dager. Kuer er virkelig ålreite dyr!
Og over alt er det grønt og frodig.
Da jeg kjørte gjennom tunet på en av de vakreste gårdene jeg vet, måtte jeg stoppe for å ta bildet. Jeg gikk ikke ut av bilen, for alle bildene i dag skulle være tatt sånn at de viste hva jeg så fra der jeg satt i min lille røde. Denne gården er et syn, og det gjelder særlig driftsbygningene. Alt er supervelstelt, og fargevalget er sjeldent delikat med profilert listverk i myke farger og en perle av et uthus. Men så kom bonden og kona hans ut, og da ble jeg redd for å trenge meg på, så jeg fikk bare tatt bilde av bolighuset. Det får heller bli en egen bildeserie om denne gården en annen gang. Jeg fortalte dem hva jeg synes om hjemmet deres, og bonden var ikke uenig: ”Vakreste gården i Onsøy”, sa han bestemt. Og han kunne ikke hatt mer rett.
Så kjørte jeg ned bakken til Hankøsundet med hav, båter og vakre, hvite trevillaer.
Da var jeg nesten der jeg skulle, – i kjære, kjære Oksrødkilen. Her er det også hav og strand, og etter en lang dag er det fantastisk å få det første glimtet av stranda gjennom motlyset.
Der nede var det noen som holdt på å sjøsette en gammel trebåt. Den skal de nok få glede av i sommer.
Og nå sitter jeg her på hytta helt alene. Lammekotelettene er fortært sammen med tre glass vin. Jeg føler meg småberuset på den gode måten. Alle dørene er åpne og lyset flommer inn. Radioen sender ut myk musikk og ingen ting kan bli bedre akkurat nå. Og i morgen kommer Thorvald ut til meg.
Nå gjenstår det bare å se om jeg klarer å publisere alt dette på en helt vanlig telefonlinje.
Livet leker 