Denne lille saken har ligget i en skrivebordskuff i mange år.
Den er egentlig veldig pen, særlig liker jeg strukturen i treverket, og den kunne fortjent en bedre plass enn en mørk skuff.
Men den ble ikke laget for å være pen. Det er en bruksgjenstand, – en rådyrlokk, og den tilhørte en gang min svigerfar.
Man tar lokken mellom tennene, og så blåser man i den. Lyden minner om den man får når man tar et bredt gresstrå mellom tomlene og blåser – sånn som vi gjorde da vi var små. Men rådyret får helt andre assosiasjoner. Lyden ligner nemlig også på den rådyrgeita lager når hun er klar for det bukken måtte ha å by på. Bildet er uskarpt, men det er i hvert fall mulig å se strengen mellom de sammensatte trestykkene.
Firmamerket Hubertus er ikke tilfeldig valgt.
En vakker liten sak som ingen bruker lenger. Kanskje like godt. Jeg vil nødig ha kåte bukker etter meg. Tenk om de oppdaget for sent at jeg var feil art.
Livet leker 