… men det skulle man faktisk tro. Yngstemann har sitt siste skoleår, sine siste skoleuker og sine siste eksamener omtrent på denne tida. Denne uka har det vært norsk, – fagdag på bokmål tirsdag og friskriving på nynorsk torsdag. Jeg leste tekstheftet sammen med ham, vi repeterte litteraturhistorie og nynorske skriveregler sammen. Etter et år med god jobbing, har han det meste på plass. Det hjelper når det er mine fag. Da får jeg medvirke litt, og så føler jeg at det i hvert fall ikke sto på moderlig omsorg og hjelp om det ikke gikk bra. Hyggelig er det også å sitte sånn sammen over bøkene.
Selv vil ikke ungen være ved at han er nervøs, – men det er han: Litt irritabel, vil ikke snakke noe særlig – eller vil snakke mye. Natt til i går sov han dårlig, og utpå natten havnet han på stuegulvet med dyne og pute.
Om morgenen smører Thorvald matpakke, og jeg sniker meg til å sjekke at alt ligger i sekken: Pennal, teksthefte, forberedelsesark og ordliste. Det gjør det selvfølgelig, – så han har all grunn til å irritere seg over sin kontrollfreak av en mor. Stakkars gutt!
Hittil har det gått veldig bra, – i hvert fall tror han det, – og tror han det, så har det i hvert fall ikke gått helt på trynet.
Og nå er det bare noen trekkfag igjen. Tirsdag får han vite om og eventuelt hva han skal vise at han kan til muntlig eksamen. Når den er overstått er det over – for denne gang. Da er det bare å vente på resultatet.
Deretter reiser han ut i verden, enten for å studere eller i militæret. Uansett er han absolutt flyveferdig og klar til å forlate redet. Han er nesten voksen, en ryddig og flott ung mann som kommer til å klare seg aldeles utmerket uten at jeg henger over ham for å kontrollere at alt blir som jeg tror det bør bli.
Så er barndommen over.
Livet leker 