Alle veier fører til…Roskilde

Sånn er det i hvert fall for ungene våre, og nå er de på vei begge to. Den yngste i bil med venner og kjæreste, og den eldste med toget. Jeg håper de får en flott uke, og jeg tenker at det kunne vært hyggelig å være med dem. Veldig hyggelig. Vi var aldri på Roskildefestivalen da vi var unge. I stedet toget vi Europa rundt med en Interrailbillett i lomma. Det var også en fantastisk ferieform.

Men vi har også vært på Roskildefestivalen. I 2004. Det året det regnet, og regnet, og regnet. I utgangspunktet dro vi ikke frivillig. Henrik var den gangen 16 år, og han ville så utrolig gjerne dra dit. Hans venners foreldre tenkte annerledes enn oss, og de fikk lov til å dra. For oss var det utelukket å sende ham av sted alene, så vi valgte å bli med. Og det regnet.

Det ble en opplevelse for livet. Vi angret ikke et sekund på at vi dro, og det til tross for at vi vasset i gjørme hele uka lang. Da vi kom hjem måtte jeg bare skrive det av meg, og resultatet ble denne epistelen som jeg kalte Feit og førti på festival Den sto i lokalavisas webutgave. Det regnet.

Noe av det som overveldet meg mest var at det var så stort: 100 000 mennesker eller noe sånt inne på ett område. Logistikken, matforsyningene, infrastrukturen alt som faktisk stemte. Men det regnet.

Grunnen til at vi ble med var for å passe på vår øyensten. Når jeg ser på bildene hvor liten han var den gangen, mener jeg fortsatt at det ville vært feil å sende ham alene. Men vi ble veldig beroliget. Til tross for enorme mengder konsumert alkohol, var det stort sett stille og rolig. Sikkerheten ble ivaretatt foran scenene og det hele var mye mer harmonisk enn vi hadde forestilt oss. Og det regnet.

Det var mye musikk å høre, men mesteparten var på siden av vår smak. Likvel ble det en musikkopplevelse: Santana, The Royal Danish Opera, Iggy Pop underholdt oss mens det regnet.

Og nå er ungene der igjen. Jeg skulle gjerne vært der sammen med dem, selv om det igjen er meldt om en regnfull Roskildefestival.

Myk betong

Vi måtte på et møte i byen i går, – og da benyttet vi sjansen og spiste middag på brygga før vi returnerte til hyttelivet. Bryggepromenaden i Fredrikstad er på sitt beste akkurat nå: Ikke for varmt, ikke for kaldt og akkurat passe folksomt. Maten var god, og utsikten ditto.

Det kan se litt kaotisk ut enkelte steder. Ved siden av stupetårnet med leiligheter i en prisklasse som får vår lommebok til å vri seg i smerte, – bygges det enda flere boliger av samme slaget. Faren er at de tetter igjen hele elvebredden med høye boligblokker. Det vil uten tvil ta bort mye av sjarmen. Vi liker å se på Bertelsenslippen og pene gamle hus.  Båtene som glir opp elva kan man heldigvis ikke stenge ute.

Byen vår blir i grunnen bare penere og penere. Den nye gangbroa er smekker og elegant.

Men her er det ikke bare nytelse for øyet. Liggestolene i betong blir flittig brukt, og de er overraskende gode å ligge i.

Der kan man slumre i sommersolen mens sjakkspillerne turnerer i dyp konsentrasjon i bakgrunnen.

Både de kantete liggestolene og denne myke sofaen er formgitt av Helena von Bergen. Er den ikke flott? Myk og varm betong. Foran står et TV-apparat, og jeg har faktisk opplevd at det sto på.

Det er underlig at betong kan gi et så mykt og hyggelig inntrykk, men så har vi noe å undre oss over.

I promise you a rose garden

Hvert år planter jeg noen nye roser i den lille hagen vår. Jeg planter for eksempel 3 roser, – og neste vår viser det seg at 2 har dødd i løpet av vinteren. På den måten vokser hagen langsomt, veldig langsomt.

Men for hvert år en rose lever, så er sannsynligheten for at den overlever også neste vinter litt større. De blir liksom tøffere for hvert år som går. Det gjør jeg også.

I år døde 5 roser. Kanskje var det fordi det var mye barfrost i vinter. Det var veldig kaldt, og lange perioder uten snø. Rosene tåler ikke det så godt. Noen har fortalt meg at jeg bør hyppe dem. Jeg skal kaste blader og jord oppover stammen på rosene sånn at de får en beskyttende vinterkåpe på. Jeg har plantet 5 nye roser, så i år vokser ikke hagen.

Jeg kan ingen ting om roser, – bare at de er pene. Noe har jeg forresten plukket opp her og der:

Jeg skal klippe dem når bjørka har museører.

Det er bedre å klippe for mye enn for lite.

De skal gjødsles.

Klatreroser behøver ikke klippes.

Villskudd skal fjernes med hard hånd.

Sånn, – det var det jeg kunne. Jeg kan ikke en gang navnene på dem.

Likevel overlever rosene mine, – bortsett fra denne vinteren. Det beste med dem er at de blomstrer helt til frosten kommer, og faktisk ennå lenger. Jeg har pyntet middagsbord med roser fra egen hage helt ut i oktober og november. Det bugner av dem.

Yndlingen er den mest opprørske. For flere år siden fikk alle på skolen en rose som sommergave fra rektor. Denne ble plantet nedenfor verandaen, og der blomstrer den nå. For to år siden sendte den et skudd under rekkverket og opp på innsiden av verandaen. I fjor var det vare en spinkel gren som dekorerte rekkverket vårt. I år er den helt fantastisk. En tykk gren fullstendig overlesset med roser. Det går ikke lenger an å ha en sitteplass inntil rekkverket, men det får heller være. Rosen er viktigere.

Akkurat denne grenen av rosen er ekstra frodig i år. Det er liksom ikke grenser for antallet blomster den sender ut. Det er merkelig når man tenker på at all denne prakten kommer fra en gren som har presset seg fram et sted der den egenlig ikke skulle være.

Det kan se ut som om rosen angrer sitt overmot. På toppen av rekkverket smyger den seg langs kanten, og så sender den en lang avstikker ned til sine fettere og kusiner som konservativt nok har holdt seg der roser skal holde seg, – i blomsterbeddet.

Foreløpig er det ganske tidlig i rosesesongen. Jo lenger ut på sommeren vi kommer, jo bedre blir det. Men allerede nå har jeg nok å ta av. Alle disse bildene er tatt i år.

Bare vent noen uker, så kommer det fler.

I’ll be back!

Kjønnslemlestelse, rasisme …

La oss tenke oss at en lege, sykepleier eller førskolelærer får en berettiget mistanke om at ei lita, lyshåra, norsk jente i løpet av akkurat denne sommeren vil bli utsatt for kjønnslemlestelse. Noen vil skjære i jentas underliv med kniv sånn at det blir ødelagt for alltid. Det vil gjøre ulidelig vondt. Det vil kunne oppstå livsfarlige infeksjoner. Det vil føre til helseplager for henne resten livet. Hva ville denne personen gjøre med sin mistanke? Jeg er overbevist om at han eller hun ville satt himmel og jord i bevegelse. Barnevernet ville handlet lysraskt for å redde denne lille, norske jenta. Avisinnlegg ville blitt skrevet. Folk ville grått og skreket i fortvilelse. Foreldrene ville blitt betraktet som monstere og antagelig ville de mistet omsorgen for sine barn umiddelbart.

I går og i dag har nyhetssendingene fortalt oss at norsk helsepersonell synes det er vanskelig å anmelde mistanke om kjønnslemlestelse av små jenter. Det er særlig jenter fra Somalia som blir utsatt for dette, og radiostemmen kunne fortelle at man tror mer enn 200 norsk-afrikanske jenter har blitt kjønnslemlestet de siste par årene. Noen ganger skjer det her i Norge, og andre ganger blir jentene sendt til hjemlandet.

Selv om det burde være verdens mest selvfølgelige sak, er det vanskelig å anmelde mistanke om mishandling: Tenk om jeg tar feil? tenk om jeg ødelegger for barna? Men vi gjør det jo likevel. Det er ikke bare helsepersonell som har daglige møter med andre menneskers barn. Det har vi som er lærere og førskolelære også. Og vi melder bekymring når vi mistenker at noe ikke er som det skal.

Kjønnslemlestelse blir sett på som et kulturelt uttrykk, – og det er det også. Men ikke alle kulturuttrykk er gode kulturuttrykk. Det var en del av vår kultur at tortur og torturhenrettelser var tillatt etter loven helt fram til 1814. Det er også et kulturuttrykk når man i Iran stener kvinner til døde fordi de har vært sammen med en mann de ikke er gift med.

Da disse nyhetssendingene rullet ut fra radioen, falt en tanke ned i hodet mitt: Handler dette om en misforstått toleranse for andres kulturuttrykk, en toleranse som i realiteten er en form for rasisme?

Hvorfor lager ingen opprør for de somaliske jentene? Fordi vi ser på kjønnslemlestelse som et kulturuttrykk? Fordi det ikke er så farlig med de somaliske jentene, de er jo ikke våre barn?

Er ikke det rasisme?

Jeg vet ikke.

Tanken bare falt ned i hodet mitt.

Akt 3 av St Hans-helg hos søta bror – søndag

Vi har vært i London og Paris, Italia og Tyrkia, – men likevel er mye av våre nærmeste områder ukjent land for oss. Det er jo helt idiotisk. Baldersnes slott der vi var på fredag ligger litt over en times kjøring fra hjemmet vårt. For å komme til Vänern og de vakre områdene der vi tilbrakte lørdagen tar det litt over to timer med bil. Og det er mer. 

Søndag morgen etter frokost dro vi av sted på oppdagelsesferd. Fire norske biler kjørte i konvoi gjennom det flate landskapet rundt Vänern, og jeg kunne ikke la være å tenke på Jan Guillos Arn. Handlingen disse bøkene er lagt til nettopp dette landskapet.  Første stopp var på Läckø slott. Det ligger på en halvøy i Vänern. Vi var heldige med valg av dag, for på grunn av Midtsommarfirandet var det aktivitet over alt. Utenfor slottet var det middelaldermarked, sang og musikk. Vi kjøpte honningmjød, flatbrød og ost, – et riktig middelaldermåltid som skal nytes en varm sommerkveld på hytta. Mjøden var ikke av det alkoholholdige slaget som vi av og til kjøper i Danmark, men det smakte deilig av honning og urter.  

Det er lett for oss lærere å glemme at ikke alle andre har ferie, og da vi ville på omvisning, ville de andre videre. De hadde litt hastverk i blodet med tanke på at det var arbeidsdag morgenen etter, så noen omvisning på slottet ble det ikke denne gangen.

Vi lover oss selv å komme tilbake.

I stedet kjørte vi videre til en liten fiskehavn i nærheten. Den heter Spiken, og der var det liv og røre. For oss som er vant til saltvann og det uendelige havet, er det merkelig at det kan være så store båter i en innsjø. Men den er stor, Vänern, og dessuten er det mulig å reise fra innsjøen og ut i havet gjennom Götakanal. Noen må nødvendigvis ha kommet enten derfra eller fra Stockholm, for vi så både tyske og engelske skuter i gjestehavnen i Spiken. Vi har noen venner som seilte fra Stockholm til Gøteborg i fjor sommer.

Helgen var over, og vi satte snutene hjemover. Før vi kom dit ble vi stoppet av svenska polisen. De sjekket om vi kjørte for fort, og så måtte min kjære sjåfør blåse en alkotest. De var riktig hyggelige de to uniformerte, – men det skyldtes kanskje at vi verken kjørte for fort eller under the influence of noe annet enn sommerglede!

Akt 2 av St Hans-helg hos søta bror – lørdag

Vi hadde jo håpet at noen skulle ha skrudd av kranen i løpet av natten, men den gang ei. Det silregnet like ille da vi inntok frokosten i andre etasje på Baldersnes slott lørdag morgen. Hjemme sto den varme, store bilen og kjedet seg alene, for vi hadde tatt den lille med på tur. Bomtur?

Nei, vi skulle komme til å bli glade for bilvalget. Etter en time på veien trakk skyene seg mer og mer unna, og vi kunne ta av taket. Men så kom det en skur, og taket måtte på igjen, – og av, – og på, – og av. Midt på dagen var det ingen tvil: Vi var i ferd med å få en solskinnsdag, en nydelig solskinnsdag der vi kjørte sakte langs svenske grusveier forbi den ene vakre gården etter den andre. Noen steder var det også noe kuriøst å se på. To ganger så vi jernsenger som hadde fått madrassen byttet ut med et ekte blomsterteppe, – men begge gangene var kameraet for langt unna. Et blomstrende toilett fikk jeg imidlertid med meg.

Da vi nærmet oss Vänern og området vi skulle til, tok vi en avstikker opp på Hundeberg, et fjellplatå som ender i en brattkant. Det ga en fantastisk utsikt over hele området, – og langt der nede et sted lå et lite rødt torp som vi skulle besøke.

Vi har altså et par naboer og venner som har kjøpt seg torp i Sverige. Familien vi skulle besøke denne helgen bor rett på den andre siden av havegjerdet vårt hjemme i byen, så egentlig burde vi se nok til hverandre ellers i året. Men sånn er det jo ikke. Og nå skulle det feires St Hans, eller midtsommar som det heter i Sverige.

Da vi kom, ble vi møtt med deilig lunsj, og så satte vi oss ut i kanten av åkeren og lot solen varme oss mens kjølig drikke lesket ganene.

Vi ble sittende der både lenge og vel. Når alt er perfekt har det ingen hensikt å begynne å forandre på noe. Det var bare en slange i Paradiset: Høysnue, høyfeber, allergi. Flere av oss er overfølsomme mot gress i blomst, og her fikk allergenene alt de kunne drømme om. Det ble mye snufsing, og ekstra medisiner ble inntatt. Men selv ikke denne lille marken i Paradiset kunne ta fra oss gleden.

Jeg tror det er denne damen her som sier noe av typen: Lykken er ikke å eie et torp, – men å kjenne noen som eier et torp. Og det gjør vi. Vi kjenner flere som eier torp. Kan det bli bedre?

Det er ingen hemmelighet at man blir inspirert av å være på et sånt vakkert sted. Og så kommer tankene: Kanskje vi også skulle ……. Vi slår tankene i hjel med fakta om hus og hytte hjemme, maling, jobb, vedlikehold av alle slag. Nei, – det får være.

Hadde vi blitt sittende der i åkerkanten, ville vi trolig ha sovnet. I hvert fall er det sikkert at ingen ville orket middag. Så vi gjorde det på nordmenns vis: Vi gikk en tur. Og for en tur. Landskapet er flatt og vidt. Over alt er det små torp og gårder, og grusveiene snor seg gjennom det hele. Og så gikk vi mellom åkrene, og plutselig kunne vi se stedet til naboene fra en helt annen vinkel.

Og like ved der vi holdt til lå det: Drømmetorpet. Akkurat som det skulle være. Eieren var nettopp død, og det skulle kanskje, kanskje selges. Det bare lå der og ventet på en kjærlig hånd, og alle vet, at er det noe jeg har, så er det kjærlige hender. Kanskje vi kunne……?

Vekk med drømmeriene. Det var tid for middag. Grillmiddag. Vi stekte og braste, laget salater og sauser, og vinen ble trukket opp. Min kjære serverte meg den beste vinen jeg noen gang har drukket, – tror jeg – for jeg har i grunnen drukket mye god vin.

Og sånn gikk kvelden med mat, vin og prat. Man kan ikke bedre ha det.

Det hadde vært en lang dag, og ved midnattstider var det ro i hus og uthus. Både vertsskap og gjester sov.

Akt 1 av St Hans-helg hos søta bror – fredag

Det tar tid for kropp og sjel å forstå at man har ferie. Hvis vi ikke har noen spesielle planer, har vi lett for å gå rundt oss selv de første feriedagene, – ofte hele den første uka. Fordi alt har vært så travelt både på jobb og i hage de siste ukene, har huset gått for lut og kaldt vann. Det er mye som bør gjøres, men når man har fått ferie og tror at man har all verdens tid, så går det ulidelig langsomt. Og så kommer følelsen av å sløse med tid. Man får verken gjort noe nyttig eller noe hyggelig.

Det er St Hans-helg, og lørdag skulle det feires midtsommar på torpet til naboene våre et stykke nede i Sverige. Vi bestemte oss for å tjuvstarte feiringa, og bestilte rom på Baldersnes Herrgård i Dalsland sør for Bengtsfors. Det er ikke veldig langt hjemmefra, og kanskje er det tøysete å ta inn på et hotell som ligger mindre enn to timer hjemmefra. Men nå ville vi altså få skikkelig feriefølelse. Det fikk ikke hjelpe at regnet høljet ned som om det fikk betalt for det, – det er sommer – uansett! Så fikk det heller stå sin prøve at Maistongen antagelig ville henge med ørene.

Selve herregården hadde ikke ledige rom, – og heldigvis kan vi jo si, for det er selvfølgelig billigere å bo i et anneks. Vi fikk tildelt Stora kuskbostaden, og det passet oss fint. Kusken hadde hatt et fint hus å bo i, lite og rødmalt – nesten som et torp.

Inne fikk vi et stort rom med både seng, kjökssoffa og slagbenk. Et lite kjøkken var det også. Og så selvfølgelig vakre detaljer av flere slag, til og med ukeblader fra 1957.

Først nå som ferien har begynt, merker vi at det er deilig å ta det med ro, – og vi startet kvelden med å sove middag! Deilig. Ute regnet det, pøsregn, så det var ikke så veldig fristende å gå tur før middag. I stedet sov vi altså.

Men middag skulle det bli. Vi spaserte gjennom parken og opp til herregården. Noen satt ute i teltene, og det var allsang og hygge, – men de fleste gjorde som oss og fortærte grillbuffeten innendørs i de flotte spisesalene.

Vi fikk bord i biblioteket. Maten smakte fortreffelig, og det var en lun og fin atmosfære. I naborommet satt en kar og spilte gitar og framførte musikk av typen Bellmann og denslags.

Vi drøyet middagen så lenge vi kunne, så oss om på hotellet og nøt utsikten fra glassverandaen.

De visste hvordan de skulle gjøre det vakkert rundt seg i gamle dager, – og idelaene for hva som er vakkert har ikke forandret seg nevneverdig siden den gang.

Så bega vi oss ut i regnet igjen og vandret allèen ned mot vannet og hjem til vår lille kuskbostad. Der ventet et glass hvitvin, en bunke blader og en god seng.

School’s out

Det er endelig ferie. Det er utrolig deilig å tenke på at vi har nesten to måneder fri før det braker løs igjen. At vi må jobbe litt innimellom vil vi ikke tenke på nå, – det kan vi tenke på i morgen.

De siste dagene på jobben har vært morsomme og strevsomme. Det skal avsluttes, og det skal skje med mat og hygge for både elever og lærere. Det begynte med en piknik i det grønne sammen med alle de 180 elevene på trinnet vårt.

Målet var de grønne slettene på Isegran. Ungene spilte ball og pratet. Og så var det lunsj. Alle var oppfordret til å pynte en piknikkurv, og så var det premiering av den beste. Denne kurven vant, – og det var langt fra denne og til andreplassen.

Selv hadde jeg med en gammel piknikkoffert fra 1960-tallet. Den ble innkjøpt på loppemarked, og det er lenge siden. Jeg trodde aldri at jeg skulle få brukt den. Nå kom anledningen.

I går var siste skoledag, og tradisjonen tro rundet vi av skoleåret med en lærerfest. De som sto for arrangementet hadde laget et flott opplegg. Det hele startet med en aktivitetsløype inne i Gamlebyen, – og endte på Kongsten Fort der vi skulle spise middag. Og i dag bryter jeg et prinsipp og publiserer et bittelite bilde av mennesker som ikke er forespurt. Jeg håper ikke mine kjære kolleger saksøker meg, – for dette er vel å regne som et oversiktsbilde, og det er jo lov.

Aktivitetsløypa gikk gjennom Gamlebyen og ut langs vollene, – og aktivitetene var utfordrende. Det er ikke bare – bare å skulle delta i verdensmesterskap i kasting av rå egg.

Selve fortet ligger på en høyde utenfor byen, og for å komme dit måtte vi blant annet gå i Den overdekkede vei. Fortet skulle i sin tid beskytte oss mot svensker og annet pakk. I dag ligger det der blott til lyst. Festen skulle finne sted i den gamle kommandantboligen.

Inne i det gamle huset var det dekket flotte bord med reker og alt som hører med.

Stemningen ble både høy og god, og noen synes bare det var hyggelig å representere kollegene på siden min.

Det er mange gamle hus i byen vår, og det er flott at alle innbyggerne kan få mulighet til å bruke noen av disse husene. De representerer en felles kulturarv, og jeg tror det gjør noe positivt med oss når vi kan få lov til å bruke dem, og at de ikke bare står på stas.

Og nå er det altså ferie. I dag har vi vært i begravelse, – og i morgen reiser vi til Sverige for å feire svensk midtsommar sammen med gode venner. Det gleder vi oss til, for midtsommar er mye, mye mer midtsommar i Sverige enn i Norge.

Ved og vin

I det deilige sommerværet vi har nå, kan det virke sprøtt å holde på med fyringsved. Det får konsekvenser å hogge ned to store trær sånn som vi gjorde nå i helga. Det skal både sages og kløyves og tørkes før det kan puttes i ovnen når vinteren blir kald. I dag har vi kløyvet resten av veden, og når man har en vedkløyver å hjelpe seg med, så er det en morsom jobb. Det er en vanvittig kraft i en sånn maskin. Mindre fornøyde var vi med motorsagene. De ville ikke starte i dag, og det betyr at det er mer arbeid i morgen. Hvordan vi skal få tid til det har jeg ikke helt klart for meg, for morgendagen er full av jobb, unger og avslutningsfest.

Når man jobber og blir slitne er det godt å ha gode naboer. Da vi var nesten ferdige hørte vi naboen klirre med glass og rope fra bak hekken at han hadde kald rosevin å by på. Vi er ikke tunge å be.

Og mens vi satt der, kunne vi følge med på fuglene som foret ungene i fuglekassa. Kattene våre er på stadig jakt etter fugleungene, så naboen har satt opp netting under treet, – men det spørs om det hjelper. Hvis du ser riktig godt etter, kan du se mammafuglen som sitter i treet og vokter på oss før hun smetter inn til ungene. Om noen dager flytter vi kattene på hytta, så får vi håpe det går bramed de små som snart skal ut for å fly.

Fantastisk utsikt – til trær

Hytta vår ligger høyt og fritt. Jeg tok dette bildet i håp om å vise litt salt hav, men den gang ei. Det var for lyst til at det syntes. Og her er problemet. Hadde det ikke vært for alle trærne, ville vi hatt en fantastisk utsikt. Det ser vi når vi besøker naboen. Foran hytta hans er det hogd, og han ser fra Ferder til Vestfold. Sånn som det er nå, har vi det man kaller «sjøgløtt». Det betyr at vi ser litt hav mellom tretoppene, og om nettene kan vi følge lysene til danskebåten der den glir mellom furu, gran og or.

Men nå er det nok. Jeg har bestemt meg for at vi skal få til en liten skjæring i skogen. Bare vent, neste år skal det være blått hav på bildene som er tatt fra verandaen. Beslutningen er lett å ta, men det er verre å gjennomføre den. Hytta vår ligger høyt, og de trærne som skiller oss fra en flott utsikt til Vestfold er enormt høye. Vi vet det, for vi har prøvd oss før.

Et annet problem er at de ikke ligger på vår tomt. I går begynte vi. To høye trær på tomta til hyggelige naboer ble hugget ned og partert etter alle kunstens regler. Det hjalp lite, men nå ser vi hva som blir neste skritt: Et tre som står på tomta til Thorvalds brødre. La oss håpe de er medgjørlige. Deretter er det to enorme trær, en or (- tror jeg) og en gran. De er virkelig digre og står på tomta til noen vi ikke kjenner så godt. Første skritt blir å overbevise dem om at vi kan få ta ned trærne . Neste skritt blir å utføre jobben. Det er mulig vi må ha profesjonell hjelp, – for de er virkelig enorme.

Vi får argumentere med at det er skogpleie. Det ser ikke pent ut der nede, og når det blåser kan det gå som det gikk med dette treet i vinter. Det står like ved de to vi vil hogge.

Får jeg gjennom planen min, vil vi se havet gjennom et v-formet spor i skogen. Så får vi se om vi kan gå enda et skritt videre.

Og i mellomtiden blir det mye fin vinterved av det.