Monthly Archives: mai 2007

En tur til EU

suren.jpg

Som mange av mine kolleger, har jeg en konto med oppsparte overtidstimer. Dem har jeg tjent ved å være vikar når andre har vært syke. Problemet er at jeg sjelden har behov for å ta dem ut i avspasering. Ikke har jeg lyst heller, og så hoper de seg opp.

I dag var det eksamen for 10. klasse, og siden det var lite arbeid å gjøre for oss som har 9. klasse, ble vi nærmest beordret til å holde oss hjemme.

Jeg klager ikke. I stedet ble jeg enig med meg selv om å reise en tur til det store utland, ut i Europa, til EU. Det ligger 30 minutters kjøring hjemmefra, – og i dag spanderte jeg 45 minutter, og havnet helt i Strömstad, en liten, idyllisk sommerby ute ved kysten i Bohuslän.





Det er sjelden jeg er på tur alene, og jeg liker det. Det ble en sånn være-snill-mot-Hege-dag. Bare det å sitte i bilen alene med musikken på bånn guffe er en nytelse. Først snirkler det seg av sted gjennom et grønt og frodig Østfold-landskap, så er er det full fart på den nye E6, før vi krysser den nye flotte Svinesundbroa. Når jeg kikker bort på den gamle, så kan jeg ikke forstå at det bare er to år siden vi sluttet å bruke den. Og veiarbeidene forteller oss at det forsatt er en del som gjenstår før vi kan suse av sted på ny vei helt til Göteborg.

skilt.jpg veien.jpg bro.jpg broa.jpg

Strömstad er en søvnig og forblåst by om vinteren. Om sommeren våkner den til liv, og det er mennesker og båter over alt. Særlig nordmenn i båt ankommer gjestehavna, eller for å reise videre til Kosteröerna. Nå er det et kvarter til sommersesongen starter opp, og det ble hamret og snekret over alt for å få alt klart til innrykket.

skagerak.jpg seilskute.jpg

Også butikkutstillingene bærer preg av at dette er en kystby. Det er båter og maritimt utstyr i nesten alle vinduer. 

skipsvindu.jpg

Når man er på tur sånn alene, så kan man gjøre akkurat hva man vil, og det er ikke nødvendig å spørre noen om hvor man skal gå først. Jeg hev meg inn i stoffbutikken Hörnan. Der har de alt hjertet kan begjære, og i dag begjærte mitt noe rød- og hvitstripete bolsterstoff til utemøblene våre.

stoffg.jpg stoffc.jpg stofff.jpg stoffa.jpg

Det fikk jeg – og alt det andre måtte jeg nøye meg med å nyte med øynene. I Hörnan er stoffene ordnet etter farge og stil, og det er en fryd å gå fra det ene rommet til det andre. Jeg falt veldig for alle de hvite, grå og sandfargede stoffene. Selv om det er sjelden jeg velger disse bleke nyansene, liker jeg dem veldig godt.

stoffd.jpg stoffe.jpg

Og så falt jeg for dette. De røde hjertene er i deilig fløyel. Men jeg trenger det altså ikke til noe som helst, og da kan jeg ikke bare kjøpe det for hyggens skyld.

stoffb1.jpg

Da tekstilene var unnagjort fortsatte jeg til interiørbutikkene, og dem er det mange av i Strömstad. Utstillingene er utrolig lekre, og selv om jeg klarte å styre lyst og lommebok, fikk jeg festet mye lekkert til netthinna.

blomster.jpg lampe.jpg

Her var det skap på skap med lekkerheter, – og jeg hadde like lyst på utstillingsskapa som jeg hadde på innholdet.

skap2.jpg skap1.jpg

Det tar på å springe rundt i butikker, – men Strömstad har også lunsj å by på. Selv om det fortsatt er kjølig mai, var det ikke noe problem å sitte ute.

restaurant.jpg

Når man rusler rundt i Strömstad så forventer man nesten å se Pippi, Tommy og Annika komme løpende nedover borstenene. Det er en nydelig by med mange vakre hus og spennende forretninger.

gule.jpg

Eller kanskje Farbror Melker kunne komme inn fra Saltkråkan for å handle hos Skipshandler Hansson.

hansson.jpg

Sverigetur betyr også å kjøpe mat og vin. En av grunnene til det er selvfølgelig prisen, – særlig når det gjelder vin. Når det gjelder maten er motivasjonen en annen. Det er rett og slett hyggelig å handle noen andre matvarer enn dem vi får hjemme. Utvalget er et annet.

vin.jpg mat1.jpg

Roser hadde det også. Skjønne roser!

rose1.jpg rose2.jpg

Selv om Strömstad er vår nabo, så er det alltid litt eksotisk. Det er ikke bare maten som er annerledes. Det er mopedene også. Sånne har vi ikke hjemme.

moped.jpg

Jeg klarte å begrense kjøpelysten i dag. Jeg hadde veldig lyst på en piggete kopp eller mugge

kopp1.jpg kopp2.jpg

– eller denne rosesaksen.

saks.jpg

Men det kan jo være et julegavetips til alle som er glade i meg 🙂

Etter regn

suren.jpg



Det har vært et skikkelig uvær i dag. Et dumt ord: uvær, – ikke-vær. Det er nettopp regn vi trenger nå, og det må gjerne komme mer, mye mer. Flott vær! La det bare pøse ned noen dager til. Det er ikke nok at støvet legger seg. Vi må ha skikkelig rotbløyte.

Om tre dager er det 17. mai, og den dagen kan vannet gjerne holde seg på plass der oppe i skyene. Det har mye å si for feiringen at det er bra vær. Vi krysser fingrene.

På snora bak i hagen vår hang noen håndklær til tørk. Det var i hvert fall det som var planen da jeg hengte dem opp. Jeg glemte å ta dem inn før regnet kom, og nå henger de der som noen våte, tunge filler. De skal få henge til det slutter å regne og de har tørket på naturlig vis.

peon.jpg hvit.jpg

Blåst har det også, og vi holder oss stort sett inne. Men jeg måtte en liten tur ut for å lukte litt på våren. Det lukter alltid spesielt godt etter at det har regnet. Det var vått over alt, og kronbladene fra de blomstrende trærne hadde lagt et pudderdryss på vannpytter og i gatene.

bjerka.jpg kompost.jpg trillebor.jpg fortau1.jpg

Det er sikkert innbildning, men det ser ut for meg som om det regner hvert år akkurat når valmuene skal til å blomstre. Ennå er det for det meste knopper, men de er på vei å springe ut. Når de blomstrer blir de tunge, og så legger de seg på bakken og blir våte og ødelagte før vi får nytt synet av dem. Vi har bundet dem opp, så forhåpentligvis går det bedre i år.

valmue2.jpg valmue11.jpg

I hagen til Tanten var tønna full av vann, – men Tanten er ikke der lenger.

vatn.jpg

Bekymringer eter energi

Sånn ytre sett har det vært en flott dag, men det hjelper ikke. Jeg har noe å bekymre meg over, og da er det i grunnen ingen ting som hjelper. Heller ikke en vakker dag i mai. Det er merkelig at en bekymring skal kunne ta så mye energi og livsglede. Jeg blir helt tappet av det.

Været har vært kaldt, men pent, og vi har vært ute. De små har hoppet trampoline og vi har frisert plenen. Det er alltid moro med den første plenklippen. Siden vår have ikke er større enn en middels stue, så tar det ikke all verdens tid. Det ble pent, – men det hjalp ikke på humøret.

katten.jpg russ1.jpg

Og så har jeg gravd opp fire, døde roser og plantet en ny, – Flammentanz. La oss håpe den overlever.  Det er nok det manglende snødekket som har tatt knekken på rosene i vinter. De trenger en dyne når det er som kaldest, rosene.

Søtsaker skal ha en antidepressiv effekt, så jeg bakte en rabarbrakake. Oppskriften fant jeg hos denne damen, – og den smakte til og med enda bedre enn vi hadde håpet på. Min mor, som ellers ikke er noen kakemons, var helt enig. Men effekten uteble. Når bekymringen er reell, så hjelper det ikke med doping.

katt.jpg gul.jpg kake.jpg ballong.jpg

Det har vært liv og røre her i hele dag. De små er alltid energiske, – og så hadde sønnen med seg to ekstra til middag. Det var hyggelig, – men tok ikke bort de svarte flekkene i hjertet mitt. Fortsatt bekymret.

Bekymringer er det eneste som kan stoppe munnen på meg. Jeg er ellers veldig pratsom – noen ganger for pratsom. Når jeg er bekymret, blir jeg helt stille. Jeg orker ikke si noe, og så kommer det heller ikke noe ut.

Livet leker ikke hver dag!

Kald start, varm avslutning

Det har vært ganske kaldt de siste dagene. Ikke annet å forvente, kanskje. Fortsatt er vi bare i begynnelsen av mai. Men nå er det helg, og da har vi noen forventninger som gjør at vi drømmer om varme, – forventninger om uteliv. Men dagen i dag startet like kaldt som den i går.

Etter jobb og litt middag satte vi oss til i stua. Ungene så en tegnefilm, og vi trodde det skulle bli en innekveld. Etter en stund tok jeg med de to små til byen for å leie en film til innekveldbruk, – og så skulle C få joggesko av samme slag som M fikk for noen uker siden. Og mens vi var i byen skjedde et mirakel. Været snudde, og det ble mye varmere. Klokka tre var det 11 grader – klokka seks var det 17.

Hurra, – det ble varmt.

skoliten.jpg hoppeliten.jpg

Da vi kom hjem ble det verken film eller inneliv i første omgang. Ungene kastet seg over gjerdet til naboen for å leke med de store jentene. Ingen ting er som store jenter når man selv er tre og fire år. Av med skoene og opp i trampolina, – eller trampe lina, som M sier. Ting skal tross alt ha et logisk navn. Gamle vikarforeldre synes det ser litt skummelt ut med all hoppinga, – men de tar seg sammen og lar det stå til.

trampoline.jpg

Mens ungene hoppet og hygget seg, -kastet jeg meg over ugresset. Løvetannen skal opp. Ikke fordi jeg hater løvetann. men fordi jeg nyter følelsen når jeg kjører løvetannstikka ned i jorda, knekker til og hører det lille kneppet når rota gir seg. Og så klimaks: Når jeg drar den lange rota opp av jordsliren sin. Ohhh! Og så kantklippet jeg rundt bed og gjerder. I morgen skal Thorvald klippe gresset for aller første gang.

klippeliten.jpg lovetannliten.jpg

Før vi forlot utelivet til fordel for den filmen vi har leid og litt sofakos, så tok vi oss en liten runde for å se på knoppene. Og nå skjer det ting. Når jeg ser på denne bitte lille, nesten ferdige, drueklasen, kan jeg nesten smake druesafta vi skal lage til høsten. Vi pleier å få 20 kilo druer.

drue1.jpg

I valmuebedet er det bare knopper. Unntaket er denne utålmodige her. Hun har tydeligvis bestemt seg for å bli årets første.

valmue1.jpg

Nå håper vi at morgendagen skal begynne som denne sluttet. 

Vikarforeldre

door1.jpg

Mammaen til to små unger vi kjenner er på skoletur, og da får vi lov til å leke reserveforeldre i fem hele dager. I hvert fall er det det vi har kalt det hittil  – reserveforeldre. Uansett: Heldige oss.

Her en dag da jeg var ute og gikk med de to små, så var det en nabo som spurte om vi var sånne reservebesteforeldre,- men da protesterte jeg. Egentlig er vi bare barnepassere for en venninne som går på skole, og vi er i hvert fall ikke besteforeldre! Først tenkte jeg at det handlet om alderen, og at jeg følte meg for ung til å være bestemor. Men det ikke det som er grunnen. Når disse to barna besøker oss fordi mammaen skal lese lekser og gå på skole, så er det jo hennes jobb vi skal vikariere i.

Besteforeldre har en helt annen rolle. De har masse privilegier, – og det har barnebarna deres også. Sammen med besteforeldre kan det spises godteri på feil tidspunkt, det kan regjeres i stua til klokka er alt for mye og besteforeldre kan tvinnes rundt lillefingre og alle andre fingre når det måtte passe. Sånn kan ikke vi ha det. Vi skal hjelpe til med å fylle et hull i hverdagslivet, og da skal det være hverdag når ungene er hos oss. Det betyr sunn mat, faste rutiner – og masse suss og kos, selvfølgelig. Vi er altså ikke reservebesteforeldre, men heller ikke reserveforeldre. Ungene har to flotte foreldre. Om vi må ha et navn på det, så er vi kanskje vikarforeldre, – men aller mest må vi forsøke å være voksne venner som ungene kan stole på helt til de blir store nok til å kunne løsrive seg fra alle typer foreldre.

Og nå sover de søtt, begge to.

chrsiterliten.jpg litenmalene.jpg

Rettferdig harme og rettssikkerheten

Jeg har vært ganske opprørt de siste dagene, og det har gitt meg noe å tenke på. Det handler om Eugene Obiora som ble drept da politiet anholdt ham i september i fjor. Det viser seg i ettertid at han døde som følge av kvelning, og den politimannen som anholdt ham har blitt etterforsket. Den samme politimannen har også tidligere vært etterforsket for rasistisk vold. Også den gangen var det en sak som opprørte oss voldsomt.

Det jeg burde engasjere meg mest i og bli rasende over, – det er at saken mot politimannen nå er henlagt. Jeg er opprørt over det, – og rasende. Det er alltid vanskelig å vite hvorfor vi ikke gjør mer når våre medmennesker blir behandlet dårlig eller feil av systemet. I mitt tilfelle må jeg innrømme at jeg bare har lest masse om saken, og så diskutert den med venner og familie. Mer har jeg ikke gjort. Beklager! Kanskje handler det om at jeg har en grunnleggende tillit til systemet vårt,  – men at systemet ikke fortjener denne tilliten min. Jeg må gå noen runder med meg selv om dette. Denne saken rokker i hvert fall ved min tro på at systemet fungerer. Selv i mine godtroende nesebor stinker den, og jeg håper alle de som nå skriver om saken, demonstrerer og ber om at den blir gjenopptatt – får gjennomslag.

Lykke til!

Men så er det altså følgesaken til Obioras død som har opprørt meg aller mest. De siste dagene har mange bloggere, særlig ungdom på venstresida, publisert både navn og bilde på politimannen. De mener hensikten helliger midlet. Når systemet ikke fungerer, når saken blir tiet i hjel, når politimannen ikke blir stilt for retten, – så må de ty til alle de midler de har for å bli hørt.

Jeg forstår følelsen, – men likevel er jeg dypt og inderlig uenig. Jeg blir helt fortvila over at disse menneskene ikke er villige til å forsvare et viktig rettsprinsipp fordi akkurat denne saken appellerer til deres rettferdighetssans. Å publisere navn og bilde på denne mannen er lynsjing. «Men han er helt sikkert skyldig», sier de som har publisert navnet hans, – som om det skulle ha noen betydning. Vi må kunne regne med at de fleste av dem som ble lynsjet i gamle dager også var skyldige, – likevel forsvarer vi jo deres rett til et forsvar og en rettssak. Vi vet at i likhet med at uskyldige blir dømt, så blir også skyldige frikjent. Det er en av de triste konsekvensene ved vårt rettssystem. 

Til forsvar for dem som har publisert navnet hans, ser jeg at det nettopp er når folk har tydd til veldig drastiske midler at verden har flyttet seg framover. Jeg kan likevel ikke akseptere det. Ikke i denne saken. Det er jo faktisk sånn at vi som ikke var der, heller ikke vet helt sikkert hva som skjedde. Vi har våre mistanker, – men vi kan ta feil. Vi har tatt feil før.

Jeg kan bare forestille meg hvordan jeg ville reagert om jeg var Eugene Obioras mor, – men jeg håper og tror ganske sikkert at jeg likevel ville reagert negativt på at politimannens identitet ble publisert, at jeg ville klart ta vare på det jeg tror på i en sånn situasjon også. Det finnes mye å lese om denne saken på nettet, men jeg kan ikke lenke til noe av det, for da risikerer jeg at navn og bilde på politimannen blir publisert her på min side også.

Det er mange moralske spørsmål her, – men jeg vil ikke slakte ett viktig moralsk prinsipp til fordel for et annet. Det beste for alle parter ville være å få en rettssak. Sånn som det er nå, vil denne politimannen for alltid ha dette hengende ved seg. Det må jo ha enorme konsekvenser for både ham og hans familie. Alle vi som tviler på at alt har gått riktig for seg, har mistet noe av tilliten til samfunnet. Det er alvorlig når unge mennesker mister tilliten til det samfunnet de skal leve i. En rettssak ville ryddet opp i mye av dette.

Min solidaritet ligger hos Eugene Obioras familie – og hos et samfunn som ikke må leke med viktig rettsprinsipper. Angrip systemet, demonstrer, skriv, rop og skrik – men ikke heng en mann og hele hans familie opp i nærmeste tre.

Obioras sak er jo ikke den eneste som fortjener vårt engasjement. Heller ikke i vårt samfunn er det vanskelig å hoste opp saker der mennesker har blitt behandlet feil av systemet, og ingen av oss reagerer hver gang. Vi velger når vi vil reagere, – og det gjør vi når urettferdigheten rammer en person eller en sak som ligger vårt hjerte nær.

Så må vi leve med skylden for alle dem vi ikke står opp for.

Listenevrotiker

Jeg tror jeg er født lat, – og så har jeg bare ikke kommet meg siden. I tillegg er jeg glemsk. Dette er en dårlig kombinasjon som jeg er nødt til å leve med, og det kan faktisk få katastrofale følger. Det er nemlig alltid så mye som skal gjøres, – og hvis jeg verken har spesielt lyst til å gjøre dem eller husker at de bør gjøres – ja, så står alt på stedet hvil. Det gjør det ofte!

Det er her listene kommer inn. Jeg har lister for absolutt alt: ukemenylister, innhold-i-fryseboksen – lister, handlelister, fødselsdagslister, arbeidslister, vaskelister.

Hvis jeg ikke hadde hatt listene til å holde orden på meg, ville jeg stått på hodet i fryseboksen fem minutter før middag hver dag og lurt på hva vi skulle spise, – uten å finne det jeg lette etter fordi det for lengst var fortært; jeg ville virret rundt i butikken og glemt både Fire melk og Dagbla’ fra i går, ingen ville fått gratulasjoner på fødselsdagen og alt jeg skulle gjøre ville blitt utsatt til en annen gang.

liste.jpg

Jeg liker godt å lage disse listene, men noen ganger hender det jeg er for lat til å gjøre det, – eller jeg glemmer det. Hvis jeg allerede har utført noe av det som skulle stå på lista, så skriver jeg det opp likevel, – bare for å få gleden av å stryke det ut med en gang. Hvor nevrotisk er ikke det? Det er nemlig det aller beste med listene mine – utstrykingen. Om kvelden sjekker jeg dagens gjøreliste, og da bør det helst ikke være for mange punkter uten en rød strek over.

Det er nettopp det som gjør at listene reduserer min medfødte latskap. Her om dagen sto det på lista at jeg skulle rette ti elevtekster den dagen. Uten liste ville jeg trolig bare trukket på skuldrene, tenkt at jeg måtte forholde meg til at jeg ikke kan rekke alt, – og så gått glad og fornøyd hjem. Men nå sto det altså på lista at jeg skulle rette ti denne dagen – ikke fem. Her ville det aldri komme en belønning i form av en rød strek, så jeg stakk fem tekster ned i veska mi, og før jeg la meg om kvelden var de retta: Tykk, rød strek over det punktet.

Hadde det ikke vært for listene, ville jeg hatt mye dårlig samvittighet for alt som ikke ble gjort. Med listene unngår jeg det. Selv om et par punkter blir stående uten rød strek, – så overfører jeg de punktene til neste dag vel vitende om at jeg i hvert fall prøvde.

Når det nærmer seg jul tar det helt av. Allerede i september har jeg julegavelista liggende i veska mi. Det kunne jo hende jeg snubla over noe som passet til en eller annen. Ikke nok med at jeg lager lister for meg selv,  men da får Thorvald også utlevert noen. Han sier han synes det er greit, men jeg er ikke overbevist. En gang jeg sa at verden ville blitt et bedre sted hvis jeg fikk bestemme alt ( – og det mener jeg selvfølgelig), så sa han at han trodde det ville blitt kjedelig. Jeg tror han tenkte på listene alle ville være nødt til å følge. Og så da? Da ville i hvert fall ting bli gjort. Dessuten tok jeg ham i å stryke ut på en liste her om dagen, han også. Han skulle til Italia, og hadde laget liste over hva som skulle med i kofferten. Listene mine er smittsomme.

Jeg synes alle skulle skrive lister.

Lenge leve listene.

Jeg trener

vondt1.jpg

Jeg er ikke stolt av det, – men kondisjon er altså et ord som ikke befinner seg i mine blodårer. Selv om jeg er aktiv og i farta, elsker fysisk arbeid og uteliv, – så har jeg aldri likt å trene. Hvorfor kan man jo spekulere på. Når jeg i utgangspunktet er veldig fysisk, liker å være høyt og lavt og gjerne vil være sunn og frisk, så burde jo motivasjonen ha vært der. Men nei, – sånn har det aldri vært.

Da jeg var barn fryktet jeg gymtimene, særlig når vi skulle løpe. Jeg husker ennå den forhatte 60-meteren, og læreren min som ropte at jeg gjerne kunne legge inn en lunsjpause. På ungdomsskolen var det heller ingen morsom lek for meg, men nå var jeg ikke redd lenger. Jeg hadde forstått at jeg var god på andre ting, og så kompenserte jeg. Og på lang sikt hadde jeg godt av å være dårlig i noe. Det jekket meg ned noen hakk. Vi trenger alle noen nederlag og vonde stunder.

Men det er jo synd at jeg aldri fant tonen med fysisk aktivitet. På videregående gikk det bedre. Vi fikk en gymlærer som testet oss i starten av skoleåret. Hun lovte 5 i gymkarakter til alle som ikke pinglet ut av månedlige grunner eller annet tull. Dessuten måtte vi forbedre våre personlige testresultater. Jeg skal si vi jobba det året! Pinglete har jeg aldri vært, og nå så jeg min sjanse.

Men varig kondisjon ble det ikke av det. Og nå har vi altså passert «best før»-datoen. Jeg hører om folk i vår alder som får høyt blodtrykk, hjerteinfarkt og det som verre er. Jeg har ikke noe av det ennå, – men det kan jo komme. Skrekk og gru! Jeg vil jo leve lenge i landet. 

For et par år siden begynte jeg å gå tur med en venninnne tre dager i uka. Jeg holdt ut et par år. Kondisjonen ble litt, men ikke mye bedre, – til det prata vi for mye. Det verste var at jeg jubla hver gang venninna mi ikke kunne gå, – for så slapp jeg. Det falt meg ikke en gang inn at jeg kunne gå alene.

I januar kjøpte vi tredemølle. Den har stått i stua i et halvt år nå, – og det funker. Ja, ja – jeg vet det: Jeg burde komme meg ut i frisk luft og alt det der. Men når jeg ikke gjør det da! Hva er alternativet? Hjerteinfarkt?

Og jeg skal si at kondisjonen kom. I starten var det veldig tungt, og hadde ikke appratet stått i stua, så spørs det om jeg ikke hadde sneket meg unna. Men etter noen uker skjedde det noe. Plutselig kunne jeg gå raskt opp bakken til min mors hus uten å bli andpusten. Jeg måtte øke hastigheten på tredemølla for å kjenne at jeg tok i, og det gikk greit å gå raskt i en halv time. Sant å si kunne jeg gå hvor lenge det skulle være. Men jeg ble sliten og svetten silte, – og det var det som var meningen. Det er første gang i mitt førtisjuårige liv at jeg har trent sånn at svetten har silt.

Og så kom lungebetennelsen og tok meg før påske. Det ble null trening en periode, og mølla sto bare til pynt i stua og skulte på meg inntil jeg kom i gang igjen. Nå har jeg lært to ting om kondisjon: Den kommer fort, – og den forsvinner like fort. Det var som å begynne på nytt igjen. Men det hjelper for hver dag, og nå er jeg tilbake der jeg var.

Nå kan jeg med hånden på hjertet (- det hjertet som ikke skal få hjerteinfarkt) si at jeg liker å trene – på tredemølle. Det har gått sport i det, bokstavelig talt. Jeg setter på Dagsrevyen eller et radioprogram, og så er jeg i farta. Etterpå fører jeg skjema over antall km, kalorier og tid. Og det vokser for hver dag som går. Nå skal mølla få flytte opp i andre etasje. Den er et fremmedelement der den står nå, og jeg må ikke lenger ha den i stua for å huske at jeg skal bruke den.

Nå har jeg lyst.

sko21.jpg sko11.jpg

En hotelldrøm i Pisa

Thorvald er i Italia denne helga, og nå ringte han nettopp hjem for å fortelle om alt det de opplever.

Det fikk meg til å tenke på vår Italiatur i juni i fjor. Denne turen var vår sølvbryllupsgave til oss selv, og det var Thorvald som hadde arrangert hele turen, og det var spennende for meg som liker å ha full kontroll å bare lene meg tilbake å se hva som skjedde og hvor vi skulle bo.

I Pisa hadde han bestilt rom på det nydeligste hotellet jeg noen gang har bodd på. Det heter Hotel Royal Victoria, og påstår å være ett av de eldste i byen. Hotellet ligger helt nede ved bredden av Arno, og strøket rundt var akkurat sånn som man vil at det skal være når man er i Pisa: Trange bakgater, et yrende menneskeliv, konserter i bakgårdene om kveldene, varm luft, lukten av mat og vin. Alt fikk vi de dagene vi bodde på dette hotellet.

Ekstra livlig var det fordi Italia vant en viktig fotballkamp i VM den første kvelden vi var i Pisa, og den som synes det er liv i Fredrikstad når FFK har vunnet, de skulle ta seg en tur til Italia. De var spik, spenna gærne!

italia.jpg fortau.jpg

Ute var det ekstremt varmt, inne på hotellet var det kjølig og deilig. Det var mye som var spesielt med dette hotellet, men det mest spesielle var alle de store, åpne hallene utenfor hotellrommene. Bare de kunne i seg selv gitt rom for flere gjesterom. I stedet hadde eierne latt dem stå som de var, møblert med gamle møbler.

hallthvstort.jpg

Flere rom så også ut til bare å stå på stas. Vi fant en gammel spisestue, et musikkværelse og en skrivestue der de reisende kunne skrive sine postkort hjem Ingen av disse rommene så ut til å være i bruk. De fungerte mer som museum. Og utenfor alle etasjene var det små verandaer der en kunne lufte seg litt.

skrivestue1.jpg efuy1.jpg

Da vi kom ned i kjelleren for å hente leiebilen vår, fungerte den også som et museum for oss. Kjelleren fungerte som lagerom for møbler og andre ting som skulle repareres eller som bare var ute av sirkulasjon for en stund. 

kjeller1.jpg sukler.jpg

Over alt var det rent og delikat. Frokosten ble servert i en nydelig spisesal med vinduer ut mot gården. Rundt oss svinset hyggelige servitører som stadig fylte på med mer te eller kaffe i et servise med monogram. Vi følte oss så godt tatt hånd om.

liggesofa.jpg breaksfast1.jpg

Vi ble sittende lenge med den siste tekoppen. Det var så morsomt å lytte til alle som pratet på ulike språk rundt oss. Vi hørte mange amerikanere, noen enkgelskmenn og flere skandinaver. Den siste dagen vi var der, satt en norsk familie med flere barn ved bordet ved siden av oss. De så ut til å like hotellet like godt som vi gorde.

spise.jpg

Utenfor de slepne vinduene var det varmt. Om kveldene kunne vi trekke opp på takterrassen. Den var stor og deilig og fylt med skjønne blomster. Der satt vi med et glass vin og så utover hustakene. Det var så nydelig at det nesten som en klisje på Italia.

vindu1.jpg blomst.jpg natt.jpg terasse.jpg

Vi har alltid et begrenset budsjett når vi er ute og reiser, men Thorvald forsikret meg om at vi ikke bodde over evne, – og det til tross for at han trodde han hadde bestilt et stort dobbeltrom med bad til 80 Euro pr natt. Så vel var det nok ikke. Det var noe han hadde misforstått underveis. Rommet var pent og rent, men badet måtte vi lete lenge etter. Riktig nok hadde vi både vask og bidet, – men ikke do og dusj. Til gjengjeld var det et pent, flislagt bad vi kunne benytte ute i gangen, så vi led ingen nød.
Det var en opplevelese å få bo på Hotel Royal Victoria.

stortteraase.jpg

Dorsk og døll

Riktig nok startet dagen med litt jobbing, – og det av det hyggelige slaget. Mine humanistiske konfirmanter hadde sin seremoni klokken 1100, – og da var jeg selvfølgelig på plass. Det var en stilig og flott seremoni med fine taler, klassisk sang og noen små humorisktiske innslag.

Bunaden min var jekket på, men det var så vidt. Hvert år i mai er bunaden et mål på hvor mye kropp jeg består av. Den avslører alt! I dag kunne jeg konstatere at det var mer av meg våren 2005 enn det er nå, men det var en god del mindre våren 2006. Ikke bra, – og grunn nok til å bli i dårlig humør. Kanskje det er derfor jeg ikke er noen fornøyd med dagen i dag. Det kan også skyldes at jeg ikke sovnet før klokken tre i natt.

Etter at jeg kom hjem fra konfirmasjonen har jeg ikke gjort det skapte grann. Det skal visstnok være både deilig og sunt å unne seg en lat dag av og til, – men for meg kan det lett bikke over i det dorske og dølle, og det har det gjort i dag. Jeg har lest mine vanlige aviser, pratet med ungene og handlet inn litt. Ellers har jeg bare soset rundt i smårotet i huset. Vi har ikke hatt noe felles måltid, og resultatet er at jeg bare har småspist når jeg har hatt lyst. Heller ikke bra. Jeg blir enda mere døll og dorsk av å småspise. Æsj.

Nå er klokka snart halv fire, og det er ettermiddag. Kanskje jeg skal ta rev i seila nå, – eller er det for sent? Jeg kunne jo sette på en vaskemaskin, finne fram noen kåserier som elevene skal  lese til mandag, rydde litt på kjøkkenet, stryke tøy en halvtime, gå tjue minutter på tredemølla….. Det er nok å ta i  – hvis jeg vil. Men det var det med viljen. Dorsk og Døll er nemlig farlige typer. Når de først har grepet fatt i deg, så vil de likesom ikke slippe. De holder fast og gjør deg ennå sløvere, tyngre i hodet og mindre initiativløs.

Æsj!