Jeg skulle mange ganger ønske at jeg bodde i et ryddig, minimalistisk hus med få ting og mye orden. Jeg vet at jeg ville trives godt med det. Samtidig så vil jeg det slett ikke. Skulle vi hatt det på den måten, så måtte vi ryddet bort hele familiens fortid, – og det vil jeg jo ikke. Det er få ting vi omgir oss med som vi har valgt selv. Veldig mye av både møbler og gjenstander har vi fått i arv. Vi koker for eksempel fortsatt middagen vår i kjelene etter Thovalds farmor, og hun giftet seg i 1913. De fungerer fortsatt godt, og ingen skal si at vi sløser og kjøper nytt bare for moro skyld.
Alle disse tingene har en historie å fortelle, og disse historiene har vi fortalt videre til våre barn. Men historier har en tendens til å blekne, og jeg har nok en følelse av at det meste vil gå ut av familien med oss. Jeg ser ikke for meg at ungene våre vil slepe med seg farfars gamle skrivebord, mormors gamle parafinlampe eller noe av det andre gamle trælet vi omgir oss med.
Så hva er vitsen? Nå har vi tatt vare på alle disse tingene i en blanding av pliktfølelse og historiske interesse, og så blir vi kanskje skuffet når neste generasjon forkaster det. Vi skulle kanskje like godt kvittet oss med det allerede nå, så kunne vi fått et minimalistisk, ryddig hus.
Vi kunne det, – men vi får det ikke til.
I stedet skal jeg fotografere noen av de gamle tingene, og så skrive ned historien de har å fortelle. Det kan kanskje være med på bevare noe av det for ettertiden, – i hvert fall på trykk.
Livet leker 