Jeg snakket av erfaring både her og her. Det har en tendens til å regne i juni, – akkurat når valmuene mine blomstrer. Derfor får de ofte et kort og sørgelig liv.
Med de store hodene og de tunge bladene sine er de veldig sårbare for tunge regndråper. De tåler rett og slett ikke å bli våte. Thorvald har forsøkt å binde dem opp, men det hjelper så lite. Det ender sånn som dette hver gang.
Men regner har sine fordeler. Naturen nyter det, og det gjør i grunnen jeg også, men i dag har regnet pøst ned uten at jeg har deltatt i aktiviteten. I stedet har det vært full arbeidsdag, selv om kalenderen sier at det skal være fri. Jeg har rettet tentamener for en syk kollega som ikke kunne selv, og så ble dagen som den måtte bli: Den røde pennen min og jeg ved bordet i stua sammen med en kopp te. Det er helt greit.
Da arbeidet var gjort, gikk Marthe og jeg en ettermiddagstur. Det var utrolig rent og deilig ute. Over alt blomstret syrinene, noen mer enn andre. Ett sted så vi til og med rosa syriner. Dem har jeg ikke lagt merke til før. Vi plukket årets første bukett både fra fellesarealer og fra andres og egen hage. Våre egne syriner er ennå bare halvveis utsprungne, så her kan det bli flere buketter de neste dagene.
Og det er mere som er på vei. Nyperosene for eksempel.
Livet leker 