Bereist mat

Det er så mye snakk om mat for tida: Mat og helse, mat med lav glykemisk indeks, lavkalorimat, fet mat, økologisk mat, mat og CO2-utslipp, – mat, mat, mat. Jeg liker mat. Hele familien min elsker mat, – og et par av oss er nok litt matavhengige og forbruker mer mat enn godt er. Vi satt ved middagsbordet og pratet om det en dag.

Vi liker tanken på at mye av den maten vi spiser er produsert her vi bor, eller i det minste i Norge. Vi vil ha et norsk jordbruk. Det er mange følelser knyttet opp til dette, kanskje mer følelser enn kunnskap og fakta. Jeg har alltid tenkt at det er en fordel at maten er produsert nær forbrukeren, men nå leser jeg noe annet i avisene. Norske tomater krever mer energi å produsere enn italienske – selv om de italienske har reist gjennom hele Europa før de havner på brødskiva vår. Kan det være riktig?

Det ga meg noe å tenke på, – og jeg fant ut at jeg ville lage en liste :-)over hvor maten vi spiser kommer fra. Gjett om jeg fikk meg en overraskelse? Jeg er jo klar over at vi på denne tiden av året holder på å gå tomme for grønnsaker her oppe under Nordpolen, men at det skulle være så lite norsk mat på bordet vårt, – det var jeg ikke klar over.

Mesteparten av meieriproduktene vi får i oss er fra Norge, men hvis vi ville, kunne vi valgt utenlandsk yoghurt for eksempel. I stedet valgte vi norsk mysost, gulost, melk og fløte – og så et lite stykke fransk chèvre som vi spiste med norsk honning og rosèpepper fra India.

Bortsett fra noen franske, vakumpakkede bagetter, er brødet vi har spist denne uka norsk. Før ble det blandet mye mer utenlandsk hvete i det norske melet enn det som er tilfellet i dag. Nå er kvaliteten på den norske hveten så bra, og kvantumet stort nok, til at 70% av melet i posen er norskdyrket.

Vi spiser ikke bare ost på brødskivene. Den deilige tørka skinka vi har meska oss med hele uka kommer fra Italia, men den har Thorvald selv vært der nede og hentet.

Vi spiste også en del fisk, noe av den fra Findus. Jeg forutsetter at både torsken og flyndra kommer fra norske farvann, – men jeg er ikke sikker. På Findus sine hjemmesider kan jeg lese at 40% av deres varer produseres i utlandet. Jeg vet ikke hva det betyr. Er fisken fisket eller bare bearbeidet i utlandet. Noen fortalte meg at fisken kanskje er fisket her, – men senere pakket og bearbeidet i et annet land, og så fraktet tilbake til Norge for å selges.

Og så er det grønnsakene og frukten. At nypotetene er utenlandske på denne tida av året, – det visste jeg. Og når vi kjøper dem, så gjør vi et valg. Kanskje et jålete valg. Vi er så sugne på nypoteter nå på våren, og så kjøper vi dem som tilbys, selv om de kommer fra Israel. De koster 15 kroner pr kilo. I min nye iver på å finne norske varer, fant jeg også norske nypoteter, og dem kjøpte jeg – til 35 kroner kiloen. Det var de verdt, for de skulle bakes i båter sammen med olivenolje (fra Italia) og timian (fra Frankrike ) og grovt salt (fra Danmark). Men når vi skal ha lapskaus eller potetmos, så kjøper jeg de norske gammelpotetene. De er forresten kjempefine ennå. Men har artikkelen jeg leste rett, så er det ikke sikkert at de norske nypotetene er mer energibesparenede enn de israelske, – for hvordan dyrker man egentlig poteter i Norge på denne tiden av året? Under plast? I drivhus?

Og det er ikke bare potetene: Også gulrøttene var fra Israel, og purren og tomatene fra Nederland; men verst var de lekre, grønne aspargesene. De er dyrket i Kina og pakket i Danmark. Og de var billige. Frukten er heller ikke norsk. Eplene, og de var kjempegode, kom fra Italia. Denne uka har det vært jordbær på tilbud i flere butikker. De beste kom fra Belgia og kostet på det billigste bare 14 kroner kurven.

Det beste vi spiste den uka jeg foretok mitt lille studium kom virkelig langveisfra. Det var en herlig oksefilet, og den kom fra Uruguay. Er det mulig? Fra Uruguay! Billig var den også. Og det slår meg at all maten er veldig billig. Når vi sammenligner med inntektene våre, så har vi aldri noen gang i historien brukt så liten prosentdel av lønna vår på mat. Det merkes. Jeg er ikke sikker på at det er bare positivt. Hvis jeg vil ha et norsk landbruk, burde jeg ikke da også være villig til å betale noe mer for maten? Det er jeg faktisk.

Det er godt vi ikke lever under blokkade og Napoleonskriger. Hva i huleste skulle vi spist da?

 Det må innrømmes: Denne gangen har jeg ikke tatt alle bildene selv.