 |
I dag er det 100 år siden Astrid Lindgren ble født. Gratulerer med dagen, Astrid. For meg er Astrid Lindgren en av de store forfatterne, – og en stor personlighet, – på mange måter et forbilde. Sånne damer har jeg alltid likt. Det er noe med blandingen av det nøkterne, ujålete, mens det samtidig er rom for generøsitet og galskap.
Her i huset leste vi henne flittig da ungene var små, og hun var veldig populær. Og så gammel som hun er, så var bøkene hennes også en del av min barnelitteratur.
Fra jeg selv var liten husker jeg spesielt bøkene om barna i Bakkebygrenda. Jeg identifiserte meg med en av hovedpersonene, – jeg tror hun het Lisa. Jeg var Lisa, og jeg kan huske at jeg virkelig følte alt det hun følte. For meg var Bakkebygrenda det ultimate sted på denne jord. Da jeg var liten kunne jeg leve meg så inn i en person i ei bok, at virkelighetene glapp fullstendig for meg, og det tok tid å komme tilbake til verden igjen.
Når jeg skal gi elevene mine et eksempel på at litteratur kan berøre følelsene våre, så leser jeg de to første kapitlene i Brødrene Løvehjerte. Jeg skal si de blir berørte, – men verst går det alltid utover tårekanalene til læreren.
Og så alle de andre selvfølgelig: Pippi er lest, men hun var aldri favoritten. Vi på Saltkråkan ble både lest og sett på barne-TV. Jeg elsket dem Tjorven, Båtsmann, Farbror Melker, – og så underskjønne Malin. Jeg skulle bli Malin når jeg ble stor. Som voksen har jeg oppdaget Madicken. Ungene og jeg har kost oss med henne,- og nettopp det er noe av det flotte med Astrid Lindgren: Hun skriver for både store og små. Se det snør, Madicken. Den må bare fram med jevne mellomrom enten det er barn i huset eller ikke. Og akkurat nå har jeg lest Lotta i Bråkmakergata for C og M.
Men i dag, på hundreårsdagen for Astrids fødsel, hørte jeg noe utrolig dumt på radio. Det var et program i anledning hundreårsjubileet, og så sa programlederen plutselig at mange har ment at noen av hovedpersonene i bøkene til Astrid Lindgren ikke er gode rollemodeller for barn. Det verste var at de mente at det interessante i diskusjonen var om disse personenen faktisk er gode rollemodeller eller ikke. For et lavmål av et diskusjonsnivå. Det er godt mulig at Pippi ikke er en god rollemodell, – men hvem i huleste har sagt at litterære figurer skal være gode rollemodeller? Akkurat det skiter jeg faktisk i. Skal ikke unger få lese bøker av alle slag? Kan ikke de få nyte litteratur for litteraturens egen skyld?
Tenk om det skulle være et krav til voksenlitteraturen at personene skulle være gode rollemodeller, figurer som kunne lære oss hvordan vi skal behandle våre barn, opptre på jobben og andre oppbyggeligheter. Nei fri meg fra programlitteratur enten det gjelder voksne eller barn.
Tenk at den dama aldri fikk noen Nobelpris.
Livet leker 