Roseanna, Jenny og Victoria

Da jeg var sju år gammel, flyttet vi til sentrum av Fredrikstad. Huset vårt lå like ved Kirkeparken, og i den ene enden av Kirkeparken lå biblioteket.

Vi flyttet inn i juni, og allerede etter et par dager hadde mamma vist meg hvor biblioteket var.

Bygningen ser kanskje ikke så innbydende ut sånn ved første øyekast, – nesten som en en borg eller en festning, men for meg var det kjærlighet ved første blikk. Dette er et hus med mange spennende detaljer. Her var det kriker og kroker å gjemme seg bort i, og huset innbød til ei lita jentes livlige fantasi. Også i dag er det et flott bygg. Det gamle er bevart, men nå er huset tilført lekre nye møbler, flott belysning og selvfølgelig lyd- og bildemedier, data og alt som hører med i vår moderne verden. Stemningen er imidlertid den samme som da jeg var liten, – i hvert fall synes jeg det.

Det man husker fra barndommen er ofte fragmenter, og de danner ikke alltid et sant bilde av hva som faktisk skjedde, – men når jeg tenker tilbake, så er det som om jeg var på biblioteket hver eneste dag. Og jeg  var der virkelig ofte. Det var der jeg møtte min første venninne som jeg senere skulle gå i klasse med i tolv år. Jeg sto og slet med å få opp den tunge døra til biblioteket, og så kom hun og hjalp meg.

Den er vanskelig den dørvrideren.

Det var ikke noe SFO tilbake på 60-tallet, og begge mine foreldre arbeidet hver dag. Så gikk vi på biblioteket etter skoletid. Der var det alltid noe å finne på.

Vi gjorde alt mulig på biblioteket. Selvfølgelig leste vi bøker og blader, men vi  lekte også gjemsel, – stille, selvfølgelig, så ikke de voksne kunne høre oss. Biblioteket er et digert hus, og vi kunne boltre oss i tre etasjer. Så spilte vi spill og la puslespill, og det var her jeg smugrøkte for første, og eneste gang. Det var på do i kjelleren.

At Fredrikstad bibliotek er en flott bygning kan alle se, og for en stund siden ble ett av dørhåndtaka på do kidnappet. Noen hadde tatt det med seg, antagelig for å bruke det i et hus som savnet nettopp en sånn dørvrider. Etter en etterlysning i lokalavisa ble dørhåndtaket levert tilbake, ubeskadiget og uten at det ble krevd finnerlønn.

På 1970-tallet kom musikkavdelingen på loftet, – akkurat i rett tid for meg da jeg entret tenårene. At pappa var en av de snekkerne som skapte det gamle loftet om til musikkavdeling, gjorde det ekstra hyggelig for meg.

Og så var det selvfølgelig først og fremst alle bøkene. Jeg bar hjem store bæreposer med bøker, og alt ble lest. Nå om dagen rekker jeg en bok eller to i måneden. Den gangen leste jeg stabler av bøker. Hvordan hadde vi tid? De første årene lånte jeg bare på barneavdelingen.

Hjemme hadde pappa lest Dyrene i Hakkebakkeskogen og Bobseybarna for meg. Moren til en venninne leste Barna i Nyskogen for oss. Det var en opplevelse. Ellers slukte vi alle Frøken Detektiv-bøkene, og dem kunne vi ikke låne på biblioteket i Fredrikstad den gangen. De var ikke ansett som lødige nok. Men det var mer enn nok annet å ta av, og snart følte jeg at jeg hadde vært gjennom det meste. Etter en overgangsfase med Ung i dag-bøkene, der jeg spesielt godt husker Peters Baby, – var det tid for noe mer.

Problemet var at jeg trodde det var ulovlig for barn å låne bøker i voksenavdelingen. For å komme til barneavdelingen måtte man gå gjennom voksenavdelingen, men jeg trodde ikke jeg hadde lov til å være der en gang, så jeg bare hastet forbi alle de spennende hyllene.

Til slutt sprakk jeg. Jeg måtte ha noe mer. Det er merkelig at man kan huske en bestemt dag så godt, men det gjør jeg. Antagelig var jeg ti eller elleve år den dagen jeg forsiktig gikk ut fra barneavdelingen og inn på voksenavdelingen. Denne gangen fortsatte jeg ikke ut, men jeg gikk til venstre og bort til hyllene for skjønnlitteratur. Og der sto de, bøkene, på rekke og rad, – hylle på hylle. Hvor i all verden skulle jeg begynne? Hva skulle jeg velge? Og så falt ideen ned i hodet mitt helt plutselig. Jeg ville begynne på A, – og jobbe meg gjennom hele biblioteket. Men fortsatt var det for mange bøker. Jeg ville begynne på A, og så plukke ut alle romanene som hadde et kvinnenavn som tittel.

I dag kan jeg ikke huske hvilken bok som var den første, – men jeg husker fortsatt mange av de bøkene jeg leste den våren, for det var om våren det begynte:  An Magritt av Johan Falkberget, Victoria av Knut Hamsun, Line av Axel Jensen, Rebecca av Daphne De Maurier, Anna Karenina av Leo Tolstoj, Jenny av Sigrid Undset, Fru Martha Oulie og Kristin Lavransdatter av den samme forfatteren. Den sistnevnte har riktig nok ikke et kvinnenavn som tittel, men jeg vet at jeg leste i hvert fall Kransen på denne tiden. Den jeg husker aller best var faktisk Roseanna av Sjövall og Wahlö. Hjelp – den var spennende.  

Det var helt sikkert mange fler, men dette er de jeg husker. Antagelig husker jeg akkurat disse fordi mange av dem tilhører den evige litteraturen, de bøkene man kommer tilbake til om og om igjen. Og det er slett ikke sikkert det var disse bøkene som var viktigs for meg den gangen. De jeg husker helt konkret at jeg var voldsomt opptatt av i tillegg til Roseanna var Jenny, Rebecca og Kransen. Hvis noen skulle foreta sine første litterære valg etter samme prinsipp i dag, så ville flere av titlene blitt de sammen, men kanskje ville hun også hatt Paula av Isabel Allende og Oda av Ketil Bjørnstad på lista.

Når man tenker på hvor ung jeg var, er det mulig jeg kunne gjort bedre valg, men sånn var det ikke for meg den gangen. Bøkene var helt perfekte for meg alle sammen. Etter en lang tid med kjedsomhet på barneavdelinga, var jeg sulten på noe nytt og voksent, – og det var jo nettopp det jeg fikk. Her var det spenning, krim, kjærlighet og lidenskap – alt hva jeg ønsket meg, – og kanskje litt til
.

Da jeg skulle utdanne meg, bodde jeg utenbys i noen år. Jeg kan ennå huske den aller første gangen jeg var på biblioteket igjen som voksen. Hun som sto bak skranken og ba om lånekortet mitt i 1983 var den samme, lille, mørke damen som lånte meg min første bok i 1967.

Da jeg begynte å skrive dette innlegget, så var planen å skrive om bøkene på biblioteket. I stedet ble det vel så mye bygningen det skulle komme til å handle om. Men Fredrikstad bibliotek er først og fremst tekst. Til og med på ringen rundt utlånsdisken er det tekst.

Fortsatt legger jeg mine veier om Fredrikstad bibliotek.

Reklame