Hipp, hipp, heisann, hurra!

Årets nasjonaldag er feiret – som vanlig på 17. mai. Tidlig om morgenen fikk jeg mail fra Amanda i Brisbane. Hun kunne fortelle at Heidi hadde gått i 17. mai-tog med norsk bunad mens vi ennå lå og sov. Amanda har egentlig danske aner, og derfor går hun i den dansk-norske klubben i Brisbane. Det vi synes er morsomt er at hun har valgt en norsk drakt til datteren sin.

Det ble fint vær med masse sol. Riktig nok var det litt kjølig, særlig de gangene sola gikk bak en sky, men for oss som går i bunader er det helt greit at det ikke er så varmt.

I byen var det som vanlig fullt av folk om formiddagen. Det virker som om alle må en tur til sentrum 17. mai. Vi gikk til byen midt på dagen, vel vitende om at alle de som spiller i korps har vært oppe for å spille revelje fra klokken fem om morgenen. 

Som vanlig var barnetoget dagens høydepunkt,

Korpsmusikk liker jeg bare på 17. mai, – men da er det også greit.

Henrik er russ i år, og han kunne ikke gå et skritt uten at småungene var over ham for å få russekort. Men min sønn er som vanlig vennlig mot alle som er små. Riktig nok forlangte han at de skulle si «Vær så snill» når de spurte og «Takk» når de fikk. Så er han blitt voksen og skal oppdra barn, – han også.

Og så er det alle bunadene. Det er de som setter farge på dagen. Her er en hel familie med flotte drakter.

Og dette er en av elevene mine. Er hun ikke fin?

Jeg har blitt mer og mer glad i bunader etter hvert, og jeg får bare ikke nok. I går mente en konservator ved Folkemuseet at bunader avgjort har blitt en del av motebildet. Akkurat nå er det veldig in å ha bunad, – og gjennom historien har farger, bruk av hodeplagg osv endret seg etter moten. I dag synes jeg det var ekstra mange småbarn som hadde ekte bunader.

Selv har jeg Østfold festbunad. Den fikk jeg da jeg var fjorten år, og den har vært tatt ut og inn mange ganger siden den gang. Nå er den temmelig slitt.

Det jeg liker aller best med den er de hvite broderiene på skjorta.

Marthe har Nordlandsbunad, og den har jeg og mormor brodert sammen. I dag har den imidlertid hengt i skapet, for Marthe er i Oslo og griller sammen med venner. Det spiller ingen rolle. Bunaden kan alltid tas fram igjen.

Det er detaljene som er det flotte med bunadene. Alle broderiene, de flotte sømmene og alt tilbehøret.

Etter barnetoget var vi hos naboen og spiste spekemat og rømmegrøt,

og så kake som jeg hadde bakt.

Den hadde jeg lagt sjelen min og mye annet godt i

Og nå er det nok. Vi har fri på skolen i morgen også, og det vil vi utnytte. Vi drar på hytta.

Hipp, hipp, heisann, hurra!