 |
Som mange av mine kolleger, har jeg en konto med oppsparte overtidstimer. Dem har jeg tjent ved å være vikar når andre har vært syke. Problemet er at jeg sjelden har behov for å ta dem ut i avspasering. Ikke har jeg lyst heller, og så hoper de seg opp.
I dag var det eksamen for 10. klasse, og siden det var lite arbeid å gjøre for oss som har 9. klasse, ble vi nærmest beordret til å holde oss hjemme.
Jeg klager ikke. I stedet ble jeg enig med meg selv om å reise en tur til det store utland, ut i Europa, til EU. Det ligger 30 minutters kjøring hjemmefra, – og i dag spanderte jeg 45 minutter, og havnet helt i Strömstad, en liten, idyllisk sommerby ute ved kysten i Bohuslän.
Det er sjelden jeg er på tur alene, og jeg liker det. Det ble en sånn være-snill-mot-Hege-dag. Bare det å sitte i bilen alene med musikken på bånn guffe er en nytelse. Først snirkler det seg av sted gjennom et grønt og frodig Østfold-landskap, så er er det full fart på den nye E6, før vi krysser den nye flotte Svinesundbroa. Når jeg kikker bort på den gamle, så kan jeg ikke forstå at det bare er to år siden vi sluttet å bruke den. Og veiarbeidene forteller oss at det forsatt er en del som gjenstår før vi kan suse av sted på ny vei helt til Göteborg.
Strömstad er en søvnig og forblåst by om vinteren. Om sommeren våkner den til liv, og det er mennesker og båter over alt. Særlig nordmenn i båt ankommer gjestehavna, eller for å reise videre til Kosteröerna. Nå er det et kvarter til sommersesongen starter opp, og det ble hamret og snekret over alt for å få alt klart til innrykket.
Også butikkutstillingene bærer preg av at dette er en kystby. Det er båter og maritimt utstyr i nesten alle vinduer.
Når man er på tur sånn alene, så kan man gjøre akkurat hva man vil, og det er ikke nødvendig å spørre noen om hvor man skal gå først. Jeg hev meg inn i stoffbutikken Hörnan. Der har de alt hjertet kan begjære, og i dag begjærte mitt noe rød- og hvitstripete bolsterstoff til utemøblene våre.
Det fikk jeg – og alt det andre måtte jeg nøye meg med å nyte med øynene. I Hörnan er stoffene ordnet etter farge og stil, og det er en fryd å gå fra det ene rommet til det andre. Jeg falt veldig for alle de hvite, grå og sandfargede stoffene. Selv om det er sjelden jeg velger disse bleke nyansene, liker jeg dem veldig godt.
Og så falt jeg for dette. De røde hjertene er i deilig fløyel. Men jeg trenger det altså ikke til noe som helst, og da kan jeg ikke bare kjøpe det for hyggens skyld.
Da tekstilene var unnagjort fortsatte jeg til interiørbutikkene, og dem er det mange av i Strömstad. Utstillingene er utrolig lekre, og selv om jeg klarte å styre lyst og lommebok, fikk jeg festet mye lekkert til netthinna.
Her var det skap på skap med lekkerheter, – og jeg hadde like lyst på utstillingsskapa som jeg hadde på innholdet.
Det tar på å springe rundt i butikker, – men Strömstad har også lunsj å by på. Selv om det fortsatt er kjølig mai, var det ikke noe problem å sitte ute.
Når man rusler rundt i Strömstad så forventer man nesten å se Pippi, Tommy og Annika komme løpende nedover borstenene. Det er en nydelig by med mange vakre hus og spennende forretninger.
Eller kanskje Farbror Melker kunne komme inn fra Saltkråkan for å handle hos Skipshandler Hansson.
Sverigetur betyr også å kjøpe mat og vin. En av grunnene til det er selvfølgelig prisen, – særlig når det gjelder vin. Når det gjelder maten er motivasjonen en annen. Det er rett og slett hyggelig å handle noen andre matvarer enn dem vi får hjemme. Utvalget er et annet.
Roser hadde det også. Skjønne roser!
Selv om Strömstad er vår nabo, så er det alltid litt eksotisk. Det er ikke bare maten som er annerledes. Det er mopedene også. Sånne har vi ikke hjemme.
Jeg klarte å begrense kjøpelysten i dag. Jeg hadde veldig lyst på en piggete kopp eller mugge
– eller denne rosesaksen.
Men det kan jo være et julegavetips til alle som er glade i meg 🙂
Livet leker 