Sånn ytre sett har det vært en flott dag, men det hjelper ikke. Jeg har noe å bekymre meg over, og da er det i grunnen ingen ting som hjelper. Heller ikke en vakker dag i mai. Det er merkelig at en bekymring skal kunne ta så mye energi og livsglede. Jeg blir helt tappet av det.
Været har vært kaldt, men pent, og vi har vært ute. De små har hoppet trampoline og vi har frisert plenen. Det er alltid moro med den første plenklippen. Siden vår have ikke er større enn en middels stue, så tar det ikke all verdens tid. Det ble pent, – men det hjalp ikke på humøret.
Og så har jeg gravd opp fire, døde roser og plantet en ny, – Flammentanz. La oss håpe den overlever. Det er nok det manglende snødekket som har tatt knekken på rosene i vinter. De trenger en dyne når det er som kaldest, rosene.
Søtsaker skal ha en antidepressiv effekt, så jeg bakte en rabarbrakake. Oppskriften fant jeg hos denne damen, – og den smakte til og med enda bedre enn vi hadde håpet på. Min mor, som ellers ikke er noen kakemons, var helt enig. Men effekten uteble. Når bekymringen er reell, så hjelper det ikke med doping.
Det har vært liv og røre her i hele dag. De små er alltid energiske, – og så hadde sønnen med seg to ekstra til middag. Det var hyggelig, – men tok ikke bort de svarte flekkene i hjertet mitt. Fortsatt bekymret.
Bekymringer er det eneste som kan stoppe munnen på meg. Jeg er ellers veldig pratsom – noen ganger for pratsom. Når jeg er bekymret, blir jeg helt stille. Jeg orker ikke si noe, og så kommer det heller ikke noe ut.
Livet leker ikke hver dag!
Livet leker 