Det har vært ganske kaldt de siste dagene. Ikke annet å forvente, kanskje. Fortsatt er vi bare i begynnelsen av mai. Men nå er det helg, og da har vi noen forventninger som gjør at vi drømmer om varme, – forventninger om uteliv. Men dagen i dag startet like kaldt som den i går.
Etter jobb og litt middag satte vi oss til i stua. Ungene så en tegnefilm, og vi trodde det skulle bli en innekveld. Etter en stund tok jeg med de to små til byen for å leie en film til innekveldbruk, – og så skulle C få joggesko av samme slag som M fikk for noen uker siden. Og mens vi var i byen skjedde et mirakel. Været snudde, og det ble mye varmere. Klokka tre var det 11 grader – klokka seks var det 17.
Hurra, – det ble varmt.
Da vi kom hjem ble det verken film eller inneliv i første omgang. Ungene kastet seg over gjerdet til naboen for å leke med de store jentene. Ingen ting er som store jenter når man selv er tre og fire år. Av med skoene og opp i trampolina, – eller trampe lina, som M sier. Ting skal tross alt ha et logisk navn. Gamle vikarforeldre synes det ser litt skummelt ut med all hoppinga, – men de tar seg sammen og lar det stå til.
Mens ungene hoppet og hygget seg, -kastet jeg meg over ugresset. Løvetannen skal opp. Ikke fordi jeg hater løvetann. men fordi jeg nyter følelsen når jeg kjører løvetannstikka ned i jorda, knekker til og hører det lille kneppet når rota gir seg. Og så klimaks: Når jeg drar den lange rota opp av jordsliren sin. Ohhh! Og så kantklippet jeg rundt bed og gjerder. I morgen skal Thorvald klippe gresset for aller første gang.
Før vi forlot utelivet til fordel for den filmen vi har leid og litt sofakos, så tok vi oss en liten runde for å se på knoppene. Og nå skjer det ting. Når jeg ser på denne bitte lille, nesten ferdige, drueklasen, kan jeg nesten smake druesafta vi skal lage til høsten. Vi pleier å få 20 kilo druer.
I valmuebedet er det bare knopper. Unntaket er denne utålmodige her. Hun har tydeligvis bestemt seg for å bli årets første.
Nå håper vi at morgendagen skal begynne som denne sluttet.