Vikarforeldre

Mammaen til to små unger vi kjenner er på skoletur, og da får vi lov til å leke reserveforeldre i fem hele dager. I hvert fall er det det vi har kalt det hittil  – reserveforeldre. Uansett: Heldige oss.

Her en dag da jeg var ute og gikk med de to små, så var det en nabo som spurte om vi var sånne reservebesteforeldre,- men da protesterte jeg. Egentlig er vi bare barnepassere for en venninne som går på skole, og vi er i hvert fall ikke besteforeldre! Først tenkte jeg at det handlet om alderen, og at jeg følte meg for ung til å være bestemor. Men det ikke det som er grunnen. Når disse to barna besøker oss fordi mammaen skal lese lekser og gå på skole, så er det jo hennes jobb vi skal vikariere i.

Besteforeldre har en helt annen rolle. De har masse privilegier, – og det har barnebarna deres også. Sammen med besteforeldre kan det spises godteri på feil tidspunkt, det kan regjeres i stua til klokka er alt for mye og besteforeldre kan tvinnes rundt lillefingre og alle andre fingre når det måtte passe. Sånn kan ikke vi ha det. Vi skal hjelpe til med å fylle et hull i hverdagslivet, og da skal det være hverdag når ungene er hos oss. Det betyr sunn mat, faste rutiner – og masse suss og kos, selvfølgelig. Vi er altså ikke reservebesteforeldre, men heller ikke reserveforeldre. Ungene har to flotte foreldre. Om vi må ha et navn på det, så er vi kanskje vikarforeldre, – men aller mest må vi forsøke å være voksne venner som ungene kan stole på helt til de blir store nok til å kunne løsrive seg fra alle typer foreldre.

Og nå sover de søtt, begge to.