Rettferdig harme og rettssikkerheten

Jeg har vært ganske opprørt de siste dagene, og det har gitt meg noe å tenke på. Det handler om Eugene Obiora som ble drept da politiet anholdt ham i september i fjor. Det viser seg i ettertid at han døde som følge av kvelning, og den politimannen som anholdt ham har blitt etterforsket. Den samme politimannen har også tidligere vært etterforsket for rasistisk vold. Også den gangen var det en sak som opprørte oss voldsomt.

Det jeg burde engasjere meg mest i og bli rasende over, – det er at saken mot politimannen nå er henlagt. Jeg er opprørt over det, – og rasende. Det er alltid vanskelig å vite hvorfor vi ikke gjør mer når våre medmennesker blir behandlet dårlig eller feil av systemet. I mitt tilfelle må jeg innrømme at jeg bare har lest masse om saken, og så diskutert den med venner og familie. Mer har jeg ikke gjort. Beklager! Kanskje handler det om at jeg har en grunnleggende tillit til systemet vårt,  – men at systemet ikke fortjener denne tilliten min. Jeg må gå noen runder med meg selv om dette. Denne saken rokker i hvert fall ved min tro på at systemet fungerer. Selv i mine godtroende nesebor stinker den, og jeg håper alle de som nå skriver om saken, demonstrerer og ber om at den blir gjenopptatt – får gjennomslag.

Lykke til!

Men så er det altså følgesaken til Obioras død som har opprørt meg aller mest. De siste dagene har mange bloggere, særlig ungdom på venstresida, publisert både navn og bilde på politimannen. De mener hensikten helliger midlet. Når systemet ikke fungerer, når saken blir tiet i hjel, når politimannen ikke blir stilt for retten, – så må de ty til alle de midler de har for å bli hørt.

Jeg forstår følelsen, – men likevel er jeg dypt og inderlig uenig. Jeg blir helt fortvila over at disse menneskene ikke er villige til å forsvare et viktig rettsprinsipp fordi akkurat denne saken appellerer til deres rettferdighetssans. Å publisere navn og bilde på denne mannen er lynsjing. «Men han er helt sikkert skyldig», sier de som har publisert navnet hans, – som om det skulle ha noen betydning. Vi må kunne regne med at de fleste av dem som ble lynsjet i gamle dager også var skyldige, – likevel forsvarer vi jo deres rett til et forsvar og en rettssak. Vi vet at i likhet med at uskyldige blir dømt, så blir også skyldige frikjent. Det er en av de triste konsekvensene ved vårt rettssystem. 

Til forsvar for dem som har publisert navnet hans, ser jeg at det nettopp er når folk har tydd til veldig drastiske midler at verden har flyttet seg framover. Jeg kan likevel ikke akseptere det. Ikke i denne saken. Det er jo faktisk sånn at vi som ikke var der, heller ikke vet helt sikkert hva som skjedde. Vi har våre mistanker, – men vi kan ta feil. Vi har tatt feil før.

Jeg kan bare forestille meg hvordan jeg ville reagert om jeg var Eugene Obioras mor, – men jeg håper og tror ganske sikkert at jeg likevel ville reagert negativt på at politimannens identitet ble publisert, at jeg ville klart ta vare på det jeg tror på i en sånn situasjon også. Det finnes mye å lese om denne saken på nettet, men jeg kan ikke lenke til noe av det, for da risikerer jeg at navn og bilde på politimannen blir publisert her på min side også.

Det er mange moralske spørsmål her, – men jeg vil ikke slakte ett viktig moralsk prinsipp til fordel for et annet. Det beste for alle parter ville være å få en rettssak. Sånn som det er nå, vil denne politimannen for alltid ha dette hengende ved seg. Det må jo ha enorme konsekvenser for både ham og hans familie. Alle vi som tviler på at alt har gått riktig for seg, har mistet noe av tilliten til samfunnet. Det er alvorlig når unge mennesker mister tilliten til det samfunnet de skal leve i. En rettssak ville ryddet opp i mye av dette.

Min solidaritet ligger hos Eugene Obioras familie – og hos et samfunn som ikke må leke med viktig rettsprinsipper. Angrip systemet, demonstrer, skriv, rop og skrik – men ikke heng en mann og hele hans familie opp i nærmeste tre.

Obioras sak er jo ikke den eneste som fortjener vårt engasjement. Heller ikke i vårt samfunn er det vanskelig å hoste opp saker der mennesker har blitt behandlet feil av systemet, og ingen av oss reagerer hver gang. Vi velger når vi vil reagere, – og det gjør vi når urettferdigheten rammer en person eller en sak som ligger vårt hjerte nær.

Så må vi leve med skylden for alle dem vi ikke står opp for.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s