Listenevrotiker

Jeg tror jeg er født lat, – og så har jeg bare ikke kommet meg siden. I tillegg er jeg glemsk. Dette er en dårlig kombinasjon som jeg er nødt til å leve med, og det kan faktisk få katastrofale følger. Det er nemlig alltid så mye som skal gjøres, – og hvis jeg verken har spesielt lyst til å gjøre dem eller husker at de bør gjøres – ja, så står alt på stedet hvil. Det gjør det ofte!

Det er her listene kommer inn. Jeg har lister for absolutt alt: ukemenylister, innhold-i-fryseboksen – lister, handlelister, fødselsdagslister, arbeidslister, vaskelister.

Hvis jeg ikke hadde hatt listene til å holde orden på meg, ville jeg stått på hodet i fryseboksen fem minutter før middag hver dag og lurt på hva vi skulle spise, – uten å finne det jeg lette etter fordi det for lengst var fortært; jeg ville virret rundt i butikken og glemt både Fire melk og Dagbla’ fra i går, ingen ville fått gratulasjoner på fødselsdagen og alt jeg skulle gjøre ville blitt utsatt til en annen gang.

Jeg liker godt å lage disse listene, men noen ganger hender det jeg er for lat til å gjøre det, – eller jeg glemmer det. Hvis jeg allerede har utført noe av det som skulle stå på lista, så skriver jeg det opp likevel, – bare for å få gleden av å stryke det ut med en gang. Hvor nevrotisk er ikke det? Det er nemlig det aller beste med listene mine – utstrykingen. Om kvelden sjekker jeg dagens gjøreliste, og da bør det helst ikke være for mange punkter uten en rød strek over.

Det er nettopp det som gjør at listene reduserer min medfødte latskap. Her om dagen sto det på lista at jeg skulle rette ti elevtekster den dagen. Uten liste ville jeg trolig bare trukket på skuldrene, tenkt at jeg måtte forholde meg til at jeg ikke kan rekke alt, – og så gått glad og fornøyd hjem. Men nå sto det altså på lista at jeg skulle rette ti denne dagen – ikke fem. Her ville det aldri komme en belønning i form av en rød strek, så jeg stakk fem tekster ned i veska mi, og før jeg la meg om kvelden var de retta: Tykk, rød strek over det punktet.

Hadde det ikke vært for listene, ville jeg hatt mye dårlig samvittighet for alt som ikke ble gjort. Med listene unngår jeg det. Selv om et par punkter blir stående uten rød strek, – så overfører jeg de punktene til neste dag vel vitende om at jeg i hvert fall prøvde.

Når det nærmer seg jul tar det helt av. Allerede i september har jeg julegavelista liggende i veska mi. Det kunne jo hende jeg snubla over noe som passet til en eller annen. Ikke nok med at jeg lager lister for meg selv,  men da får Thorvald også utlevert noen. Han sier han synes det er greit, men jeg er ikke overbevist. En gang jeg sa at verden ville blitt et bedre sted hvis jeg fikk bestemme alt ( – og det mener jeg selvfølgelig), så sa han at han trodde det ville blitt kjedelig. Jeg tror han tenkte på listene alle ville være nødt til å følge. Og så da? Da ville i hvert fall ting bli gjort. Dessuten tok jeg ham i å stryke ut på en liste her om dagen, han også. Han skulle til Italia, og hadde laget liste over hva som skulle med i kofferten. Listene mine er smittsomme.

Jeg synes alle skulle skrive lister.

Lenge leve listene.

Reklame