Jeg trener

Jeg er ikke stolt av det, – men kondisjon er altså et ord som ikke befinner seg i mine blodårer. Selv om jeg er aktiv og i farta, elsker fysisk arbeid og uteliv, – så har jeg aldri likt å trene. Hvorfor kan man jo spekulere på. Når jeg i utgangspunktet er veldig fysisk, liker å være høyt og lavt og gjerne vil være sunn og frisk, så burde jo motivasjonen ha vært der. Men nei, – sånn har det aldri vært.

Da jeg var barn fryktet jeg gymtimene, særlig når vi skulle løpe. Jeg husker ennå den forhatte 60-meteren, og læreren min som ropte at jeg gjerne kunne legge inn en lunsjpause. På ungdomsskolen var det heller ingen morsom lek for meg, men nå var jeg ikke redd lenger. Jeg hadde forstått at jeg var god på andre ting, og så kompenserte jeg. Og på lang sikt hadde jeg godt av å være dårlig i noe. Det jekket meg ned noen hakk. Vi trenger alle noen nederlag og vonde stunder.

Men det er jo synd at jeg aldri fant tonen med fysisk aktivitet. På videregående gikk det bedre. Vi fikk en gymlærer som testet oss i starten av skoleåret. Hun lovte 5 i gymkarakter til alle som ikke pinglet ut av månedlige grunner eller annet tull. Dessuten måtte vi forbedre våre personlige testresultater. Jeg skal si vi jobba det året! Pinglete har jeg aldri vært, og nå så jeg min sjanse.

Men varig kondisjon ble det ikke av det. Og nå har vi altså passert «best før»-datoen. Jeg hører om folk i vår alder som får høyt blodtrykk, hjerteinfarkt og det som verre er. Jeg har ikke noe av det ennå, – men det kan jo komme. Skrekk og gru! Jeg vil jo leve lenge i landet. 

For et par år siden begynte jeg å gå tur med en venninnne tre dager i uka. Jeg holdt ut et par år. Kondisjonen ble litt, men ikke mye bedre, – til det prata vi for mye. Det verste var at jeg jubla hver gang venninna mi ikke kunne gå, – for så slapp jeg. Det falt meg ikke en gang inn at jeg kunne gå alene.

I januar kjøpte vi tredemølle. Den har stått i stua i et halvt år nå, – og det funker. Ja, ja – jeg vet det: Jeg burde komme meg ut i frisk luft og alt det der. Men når jeg ikke gjør det da! Hva er alternativet? Hjerteinfarkt?

Og jeg skal si at kondisjonen kom. I starten var det veldig tungt, og hadde ikke appratet stått i stua, så spørs det om jeg ikke hadde sneket meg unna. Men etter noen uker skjedde det noe. Plutselig kunne jeg gå raskt opp bakken til min mors hus uten å bli andpusten. Jeg måtte øke hastigheten på tredemølla for å kjenne at jeg tok i, og det gikk greit å gå raskt i en halv time. Sant å si kunne jeg gå hvor lenge det skulle være. Men jeg ble sliten og svetten silte, – og det var det som var meningen. Det er første gang i mitt førtisjuårige liv at jeg har trent sånn at svetten har silt.

Og så kom lungebetennelsen og tok meg før påske. Det ble null trening en periode, og mølla sto bare til pynt i stua og skulte på meg inntil jeg kom i gang igjen. Nå har jeg lært to ting om kondisjon: Den kommer fort, – og den forsvinner like fort. Det var som å begynne på nytt igjen. Men det hjelper for hver dag, og nå er jeg tilbake der jeg var.

Nå kan jeg med hånden på hjertet (- det hjertet som ikke skal få hjerteinfarkt) si at jeg liker å trene – på tredemølle. Det har gått sport i det, bokstavelig talt. Jeg setter på Dagsrevyen eller et radioprogram, og så er jeg i farta. Etterpå fører jeg skjema over antall km, kalorier og tid. Og det vokser for hver dag som går. Nå skal mølla få flytte opp i andre etasje. Den er et fremmedelement der den står nå, og jeg må ikke lenger ha den i stua for å huske at jeg skal bruke den.

Nå har jeg lyst.