En hotelldrøm i Pisa

Thorvald er i Italia denne helga, og nå ringte han nettopp hjem for å fortelle om alt det de opplever.

Det fikk meg til å tenke på vår Italiatur i juni i fjor. Denne turen var vår sølvbryllupsgave til oss selv, og det var Thorvald som hadde arrangert hele turen, og det var spennende for meg som liker å ha full kontroll å bare lene meg tilbake å se hva som skjedde og hvor vi skulle bo.

I Pisa hadde han bestilt rom på det nydeligste hotellet jeg noen gang har bodd på. Det heter Hotel Royal Victoria, og påstår å være ett av de eldste i byen. Hotellet ligger helt nede ved bredden av Arno, og strøket rundt var akkurat sånn som man vil at det skal være når man er i Pisa: Trange bakgater, et yrende menneskeliv, konserter i bakgårdene om kveldene, varm luft, lukten av mat og vin. Alt fikk vi de dagene vi bodde på dette hotellet.

Ekstra livlig var det fordi Italia vant en viktig fotballkamp i VM den første kvelden vi var i Pisa, og den som synes det er liv i Fredrikstad når FFK har vunnet, de skulle ta seg en tur til Italia. De var spik, spenna gærne!

Ute var det ekstremt varmt, inne på hotellet var det kjølig og deilig. Det var mye som var spesielt med dette hotellet, men det mest spesielle var alle de store, åpne hallene utenfor hotellrommene. Bare de kunne i seg selv gitt rom for flere gjesterom. I stedet hadde eierne latt dem stå som de var, møblert med gamle møbler.

Flere rom så også ut til bare å stå på stas. Vi fant en gammel spisestue, et musikkværelse og en skrivestue der de reisende kunne skrive sine postkort hjem Ingen av disse rommene så ut til å være i bruk. De fungerte mer som museum. Og utenfor alle etasjene var det små verandaer der en kunne lufte seg litt.

Da vi kom ned i kjelleren for å hente leiebilen vår, fungerte den også som et museum for oss. Kjelleren fungerte som lagerom for møbler og andre ting som skulle repareres eller som bare var ute av sirkulasjon for en stund. 

Over alt var det rent og delikat. Frokosten ble servert i en nydelig spisesal med vinduer ut mot gården. Rundt oss svinset hyggelige servitører som stadig fylte på med mer te eller kaffe i et servise med monogram. Vi følte oss så godt tatt hånd om.

Vi ble sittende lenge med den siste tekoppen. Det var så morsomt å lytte til alle som pratet på ulike språk rundt oss. Vi hørte mange amerikanere, noen enkgelskmenn og flere skandinaver. Den siste dagen vi var der, satt en norsk familie med flere barn ved bordet ved siden av oss. De så ut til å like hotellet like godt som vi gorde.

Utenfor de slepne vinduene var det varmt. Om kveldene kunne vi trekke opp på takterrassen. Den var stor og deilig og fylt med skjønne blomster. Der satt vi med et glass vin og så utover hustakene. Det var så nydelig at det nesten som en klisje på Italia.

Vi har alltid et begrenset budsjett når vi er ute og reiser, men Thorvald forsikret meg om at vi ikke bodde over evne, – og det til tross for at han trodde han hadde bestilt et stort dobbeltrom med bad til 80 Euro pr natt. Så vel var det nok ikke. Det var noe han hadde misforstått underveis. Rommet var pent og rent, men badet måtte vi lete lenge etter. Riktig nok hadde vi både vask og bidet, – men ikke do og dusj. Til gjengjeld var det et pent, flislagt bad vi kunne benytte ute i gangen, så vi led ingen nød.
Det var en opplevelese å få bo på Hotel Royal Victoria.

Dorsk og døll

Riktig nok startet dagen med litt jobbing, – og det av det hyggelige slaget. Mine humanistiske konfirmanter hadde sin seremoni klokken 1100, – og da var jeg selvfølgelig på plass. Det var en stilig og flott seremoni med fine taler, klassisk sang og noen små humorisktiske innslag.

Bunaden min var jekket på, men det var så vidt. Hvert år i mai er bunaden et mål på hvor mye kropp jeg består av. Den avslører alt! I dag kunne jeg konstatere at det var mer av meg våren 2005 enn det er nå, men det var en god del mindre våren 2006. Ikke bra, – og grunn nok til å bli i dårlig humør. Kanskje det er derfor jeg ikke er noen fornøyd med dagen i dag. Det kan også skyldes at jeg ikke sovnet før klokken tre i natt.

Etter at jeg kom hjem fra konfirmasjonen har jeg ikke gjort det skapte grann. Det skal visstnok være både deilig og sunt å unne seg en lat dag av og til, – men for meg kan det lett bikke over i det dorske og dølle, og det har det gjort i dag. Jeg har lest mine vanlige aviser, pratet med ungene og handlet inn litt. Ellers har jeg bare soset rundt i smårotet i huset. Vi har ikke hatt noe felles måltid, og resultatet er at jeg bare har småspist når jeg har hatt lyst. Heller ikke bra. Jeg blir enda mere døll og dorsk av å småspise. Æsj.

Nå er klokka snart halv fire, og det er ettermiddag. Kanskje jeg skal ta rev i seila nå, – eller er det for sent? Jeg kunne jo sette på en vaskemaskin, finne fram noen kåserier som elevene skal  lese til mandag, rydde litt på kjøkkenet, stryke tøy en halvtime, gå tjue minutter på tredemølla….. Det er nok å ta i  – hvis jeg vil. Men det var det med viljen. Dorsk og Døll er nemlig farlige typer. Når de først har grepet fatt i deg, så vil de likesom ikke slippe. De holder fast og gjør deg ennå sløvere, tyngre i hodet og mindre initiativløs.

Æsj!