Hvis noen tvang meg til å leve hele sommersesongen innenfor våre hagegjerder, – så ville jeg likevel være et lykkelig menneske. Vi har en bitte liten tomt på noe sånt som 400 m2. Da vi kjøpte huset for tjue-en år siden, var jeg litt tvilende til hele prosjektet nettopp fordi hagen var så liten. Hva tenkte jeg på? Den gangen visste jeg ikke hvor mye natur det kan være i bare et lite stykke jord. Nå vet jeg det.
Når man har en hage er man aldri arbeidsledig, og om jeg ville, kunne jeg ha noe å pusle med hver eneste dag. Råker vi opp for noe å gjøre, så setter vi i gang et nytt prosjekt – ei utestue eller en hagedam for eksempel.
Vår hage er ofte båder rotete og ustelt, – og det er helt greit. Det viktigste er at det er ute, det er gress, det er dyr, det er jord, det er planter. Særlig er det kaotisk nå om våren før alt er på plass. Krukkene er tomme og alle bed hyler etter stell. Og det beste er at jeg gleder meg til alt som skal gjøres, for ingen ting haster i en hage. Det jeg ikke rekker, – det rekker jeg ikke. Og når jeg blir lei, så kan jeg bare sette meg ned for å hvile litt, eller spise middag ute i det grønne.
Akkurat nå skjer det noe der ute hver dag. Noen planter har sprunget ut, men for det meste er det fullt av bristeferdige knopper på druer og valmuer og alt det andre. Hvis det hadde gått an å gjøre et lydopptak av det, så er jeg sikker på at det knirker i alle knoppene.
Det kunne rett og slett blitt en deilig sommer om jeg måtte tilbringe hver dag her. En sommer uten mas og styr, – bare meg og hagen.
Og det behøver jo heller ikke være bare meg. Det er andre også som liker å være i vår hage. Som i går for eksempel. Da kom mormor som ville se barnebarnet i russeklær, – og så fikk jeg Tuva på fanget da svoger Nils kom på middag med hele familien.
Og ennå har sesongen så vidt begynt!
Livet leker 