Alt det gamle trælet

Jeg skulle mange ganger ønske at jeg bodde i et ryddig, minimalistisk hus med få ting og mye orden. Jeg vet at jeg ville trives godt med det. Samtidig så vil jeg det slett ikke. Skulle vi hatt det på den måten, så måtte vi ryddet bort hele familiens fortid, – og det vil jeg jo ikke. Det er få ting vi omgir oss med som vi har valgt selv. Veldig mye av både møbler og gjenstander har vi fått i arv. Vi koker for eksempel fortsatt middagen vår i kjelene etter Thovalds farmor, og hun giftet seg i 1913. De fungerer fortsatt godt, og ingen skal si at vi sløser og kjøper nytt bare for moro skyld.

Alle disse tingene har en historie å fortelle, og disse historiene har vi fortalt videre til våre barn. Men historier har en tendens til å blekne, og jeg har nok en følelse av at det meste vil gå ut av familien med oss. Jeg ser ikke for meg at ungene våre vil slepe med seg farfars gamle skrivebord, mormors gamle parafinlampe eller noe av det andre gamle trælet vi omgir oss med.

Så hva er vitsen? Nå har vi tatt vare på alle disse tingene i en blanding av pliktfølelse og historiske interesse, og så blir vi kanskje skuffet når neste generasjon forkaster det. Vi skulle kanskje like godt kvittet oss med det allerede nå, så kunne vi fått et minimalistisk, ryddig hus.

Vi kunne det, – men vi får det ikke til.

I stedet skal jeg fotografere noen av de gamle tingene, og så skrive ned historien de har å fortelle. Det kan kanskje være med på bevare noe av det for ettertiden, – i hvert fall på trykk.

Fortryllende kuler

Jeg har alltid brukt veldig få smykker. I ørene har jeg to bitte små gullringer. De ble satt der da jeg var fjorten år og traff mannen i mitt liv. De har sittet der siden, og jeg har ingen planer om å fjerne verken dem eller mannen.

På høyre ringfinger har jeg gifteringen min, – men den har vært litt av og på. Noen ganger har jeg fått litt klaustrofobi av den trange ringen (ikke av mannen), og så har jeg tatt den av en periode. Men ellers har det altså vært lite med smykkepynt på meg.

Noen ganger har jeg hatt en lærrem med en ravkule rundt armen, men så gikk den i stykker for noen år siden. Jeg liker best smykker som er enkle og som ikke koster så mye, – og så falt jeg altså for disse her. De minner meg om vikingsmykker av det slaget man kan finne i museumsbutikker.

De er danske og heter Troldekugler. Jeg har samlet på dem et par år. Med alle sine farger og mønstre, så kan jeg jo ikke akkurat si at de er enkle.

De finnes både i glass, gull og sølv, – ja, man får også noen med stener i. Denne liker jeg aller best.

Men denne limegrønne er heller ikke så verst, –

eller denne

Billige er de heller ikke. Riktig nok koster ikke hver kule så mye, men når et armbånd er fullt, så kommer det fort på 4000 kroner. Så langt hadde jeg faktisk ikke tenkt før noen gjorde meg oppmerksom på det, men når det går 20 kuler på et ambånd, og hver kule koster i snitt 200 kroner, så sier det seg selv.

Og så skal man jo også kjøpe selve armbåndet å henge kulene på. Heldigvis får man spredd utgiftene. Selv om smykket er fullt, så hjelper ikke det. Det kommer stadig nye som man gjerne vil ha. Her er det noen på den andre siden av disken som har hatt en fantastisk forretningside. Jeg kunne for eksempel tenke meg ett med bare blå og turkise kuler. Hjelpes! Dette kan bli dyrt.

Men man må jo ikke bare ha originale kuler på kjedet. Denne keramikkblomsten har jeg for eksempel hatt i diverse lærremmer helt siden jeg var tenåring.

Denne fikk jeg av en  jeg kjenner en gang, og jeg tror han har laget den selv.

Nå har den eneste forhandleren av Troldekugler her i byen lagt ned. De andre fører bare konkurrenten Pandora. Jeg har en Pandorakule også, men den er litt større enn de andre.

Neste gang jeg er i Danmark håper jeg at jeg finner en i rav som jeg kan henge ved siden av de andre. Forhåpentligvis blir det en Danmarktur i sommer, og der er det flere forhandlere. Og mens jeg venter, så har jeg bestilt et par sølvkuler på nettet 🙂

Hva var det jeg sa?

Jeg snakket av erfaring både her og her. Det har en tendens til å regne i juni, – akkurat når valmuene mine blomstrer. Derfor får de ofte et kort og sørgelig liv.

Med de store hodene og de tunge bladene sine er de veldig sårbare for tunge regndråper. De tåler rett og slett ikke å bli våte. Thorvald har forsøkt å binde dem opp, men det hjelper så lite. Det ender sånn som dette hver gang.

Men regner har sine fordeler. Naturen nyter det, og det gjør i grunnen jeg også, men i dag har regnet pøst ned uten at jeg har deltatt i aktiviteten. I stedet har det vært full arbeidsdag, selv om kalenderen sier at det skal være fri. Jeg har rettet tentamener for en syk kollega som ikke kunne selv, og så ble dagen som den måtte bli: Den røde pennen min og jeg ved bordet i stua sammen med en kopp te. Det er helt greit.

Da arbeidet var gjort, gikk Marthe og jeg en ettermiddagstur. Det var utrolig rent og deilig ute. Over alt blomstret syrinene, noen mer enn andre. Ett sted så vi til og med rosa syriner. Dem har jeg ikke lagt merke til før. Vi plukket årets første bukett både fra fellesarealer og fra andres og egen hage. Våre egne syriner er ennå bare halvveis utsprungne, så her kan det bli flere buketter de neste dagene.

Og det er mere som er på vei. Nyperosene for eksempel.

Bereist mat

Det er så mye snakk om mat for tida: Mat og helse, mat med lav glykemisk indeks, lavkalorimat, fet mat, økologisk mat, mat og CO2-utslipp, – mat, mat, mat. Jeg liker mat. Hele familien min elsker mat, – og et par av oss er nok litt matavhengige og forbruker mer mat enn godt er. Vi satt ved middagsbordet og pratet om det en dag.

Vi liker tanken på at mye av den maten vi spiser er produsert her vi bor, eller i det minste i Norge. Vi vil ha et norsk jordbruk. Det er mange følelser knyttet opp til dette, kanskje mer følelser enn kunnskap og fakta. Jeg har alltid tenkt at det er en fordel at maten er produsert nær forbrukeren, men nå leser jeg noe annet i avisene. Norske tomater krever mer energi å produsere enn italienske – selv om de italienske har reist gjennom hele Europa før de havner på brødskiva vår. Kan det være riktig?

Det ga meg noe å tenke på, – og jeg fant ut at jeg ville lage en liste :-)over hvor maten vi spiser kommer fra. Gjett om jeg fikk meg en overraskelse? Jeg er jo klar over at vi på denne tiden av året holder på å gå tomme for grønnsaker her oppe under Nordpolen, men at det skulle være så lite norsk mat på bordet vårt, – det var jeg ikke klar over.

Mesteparten av meieriproduktene vi får i oss er fra Norge, men hvis vi ville, kunne vi valgt utenlandsk yoghurt for eksempel. I stedet valgte vi norsk mysost, gulost, melk og fløte – og så et lite stykke fransk chèvre som vi spiste med norsk honning og rosèpepper fra India.

Bortsett fra noen franske, vakumpakkede bagetter, er brødet vi har spist denne uka norsk. Før ble det blandet mye mer utenlandsk hvete i det norske melet enn det som er tilfellet i dag. Nå er kvaliteten på den norske hveten så bra, og kvantumet stort nok, til at 70% av melet i posen er norskdyrket.

Vi spiser ikke bare ost på brødskivene. Den deilige tørka skinka vi har meska oss med hele uka kommer fra Italia, men den har Thorvald selv vært der nede og hentet.

Vi spiste også en del fisk, noe av den fra Findus. Jeg forutsetter at både torsken og flyndra kommer fra norske farvann, – men jeg er ikke sikker. På Findus sine hjemmesider kan jeg lese at 40% av deres varer produseres i utlandet. Jeg vet ikke hva det betyr. Er fisken fisket eller bare bearbeidet i utlandet. Noen fortalte meg at fisken kanskje er fisket her, – men senere pakket og bearbeidet i et annet land, og så fraktet tilbake til Norge for å selges.

Og så er det grønnsakene og frukten. At nypotetene er utenlandske på denne tida av året, – det visste jeg. Og når vi kjøper dem, så gjør vi et valg. Kanskje et jålete valg. Vi er så sugne på nypoteter nå på våren, og så kjøper vi dem som tilbys, selv om de kommer fra Israel. De koster 15 kroner pr kilo. I min nye iver på å finne norske varer, fant jeg også norske nypoteter, og dem kjøpte jeg – til 35 kroner kiloen. Det var de verdt, for de skulle bakes i båter sammen med olivenolje (fra Italia) og timian (fra Frankrike ) og grovt salt (fra Danmark). Men når vi skal ha lapskaus eller potetmos, så kjøper jeg de norske gammelpotetene. De er forresten kjempefine ennå. Men har artikkelen jeg leste rett, så er det ikke sikkert at de norske nypotetene er mer energibesparenede enn de israelske, – for hvordan dyrker man egentlig poteter i Norge på denne tiden av året? Under plast? I drivhus?

Og det er ikke bare potetene: Også gulrøttene var fra Israel, og purren og tomatene fra Nederland; men verst var de lekre, grønne aspargesene. De er dyrket i Kina og pakket i Danmark. Og de var billige. Frukten er heller ikke norsk. Eplene, og de var kjempegode, kom fra Italia. Denne uka har det vært jordbær på tilbud i flere butikker. De beste kom fra Belgia og kostet på det billigste bare 14 kroner kurven.

Det beste vi spiste den uka jeg foretok mitt lille studium kom virkelig langveisfra. Det var en herlig oksefilet, og den kom fra Uruguay. Er det mulig? Fra Uruguay! Billig var den også. Og det slår meg at all maten er veldig billig. Når vi sammenligner med inntektene våre, så har vi aldri noen gang i historien brukt så liten prosentdel av lønna vår på mat. Det merkes. Jeg er ikke sikker på at det er bare positivt. Hvis jeg vil ha et norsk landbruk, burde jeg ikke da også være villig til å betale noe mer for maten? Det er jeg faktisk.

Det er godt vi ikke lever under blokkade og Napoleonskriger. Hva i huleste skulle vi spist da?

 Det må innrømmes: Denne gangen har jeg ikke tatt alle bildene selv.

Piratene er her igjen – nå helt til verdens ende

Hvor langt kan man dra en historie? Det gjenstår å se, – og vi må jo av sted for å se denne gangen også. Vi trodde faktisk at Keith Richards skulle være med, men sånn ser det ikke ut. Det er litt skuffende, men det er da et galleri som holder også uten ham. 

Marthe skal se den allerede i kveld, – og gjett om hun er klar. Antrekket er i hvert fall i orden. Det faktum at man har fylt 22 år er intet hinder for å leke.

Gratulerer med dagen, Astrid – og fri oss for programlitteratur

I dag er det 100 år siden Astrid Lindgren ble født. Gratulerer med dagen, Astrid. For meg er Astrid Lindgren en av de store forfatterne, – og en stor personlighet, – på mange måter et forbilde. Sånne damer har jeg alltid likt. Det er noe med blandingen av det nøkterne, ujålete, mens det samtidig er rom for generøsitet og galskap.

Her i huset leste vi henne flittig da ungene var små, og hun var veldig populær. Og så gammel som hun er, så var bøkene hennes også en del av min barnelitteratur.

Fra jeg selv var liten husker jeg spesielt bøkene om barna i Bakkebygrenda. Jeg identifiserte meg med en av hovedpersonene, – jeg tror hun het Lisa. Jeg var Lisa, og jeg kan huske at jeg virkelig følte alt det hun følte. For meg var Bakkebygrenda det ultimate sted på denne jord. Da jeg var liten kunne jeg leve meg så inn i en person i ei bok, at virkelighetene glapp fullstendig for meg, og det tok tid å komme tilbake til verden igjen.

Når jeg skal gi elevene mine et eksempel på at litteratur kan berøre følelsene våre, så leser jeg de to første kapitlene i Brødrene Løvehjerte. Jeg skal si de blir berørte, – men verst går det alltid utover tårekanalene til læreren. 

Og så alle de andre selvfølgelig: Pippi er lest, men hun var aldri favoritten. Vi på Saltkråkan ble både lest og sett på barne-TV. Jeg elsket dem Tjorven, Båtsmann, Farbror Melker, – og så underskjønne Malin. Jeg skulle bli Malin når jeg ble stor. Som voksen har jeg oppdaget Madicken. Ungene og jeg har kost oss med henne,- og nettopp det er noe av det flotte med Astrid Lindgren: Hun skriver for både store og små. Se det snør, Madicken. Den må bare fram med jevne mellomrom enten det er barn i huset eller ikke. Og akkurat nå har jeg lest Lotta i Bråkmakergata for C og M. 

Men i dag, på hundreårsdagen for Astrids fødsel, hørte jeg noe utrolig dumt på radio. Det var et program i anledning hundreårsjubileet, og så sa programlederen plutselig at mange har ment at noen av hovedpersonene i bøkene til Astrid Lindgren ikke er gode rollemodeller for barn. Det verste var at de mente at det interessante i diskusjonen var om disse personenen faktisk er gode rollemodeller eller ikke. For et lavmål av et diskusjonsnivå. Det er godt mulig at Pippi ikke er en god rollemodell, – men hvem i huleste har sagt at litterære figurer skal være gode rollemodeller? Akkurat det skiter jeg faktisk i. Skal ikke unger få lese bøker av alle slag? Kan ikke de få nyte litteratur for litteraturens egen skyld? 

Tenk om det skulle være et krav til voksenlitteraturen at personene skulle være gode rollemodeller, figurer som kunne lære oss hvordan vi skal behandle våre barn, opptre på jobben og andre oppbyggeligheter. Nei fri meg fra programlitteratur enten det gjelder voksne eller barn.

Tenk at den dama aldri fikk noen Nobelpris.

De har sprunget ut

Borte i huset til Tanten har valmuene vært ute en hel uke allerede. Hos oss kom de første i går. Sånn er det med syrinene også. Nå blomstrer de over hele Bydalen, men hos oss er det fortsatt noen dager igjen. Vi er sist ute med det meste her i huset.

I år synes jeg det har gått ekstra sakte, og de knoppene som er i ferd med å åpne seg ser ut som om de har blitt litt skitne på kronbladene. De sliter virkelig med å komme seg ut av skallet sitt.

Nå kan vi nyte dem i flere dager, – forutsatt at det ikke regner. Kommer regnet er de borte før vi rekker å si paraply.

Roseanna, Jenny og Victoria

Da jeg var sju år gammel, flyttet vi til sentrum av Fredrikstad. Huset vårt lå like ved Kirkeparken, og i den ene enden av Kirkeparken lå biblioteket.

Vi flyttet inn i juni, og allerede etter et par dager hadde mamma vist meg hvor biblioteket var.

Bygningen ser kanskje ikke så innbydende ut sånn ved første øyekast, – nesten som en en borg eller en festning, men for meg var det kjærlighet ved første blikk. Dette er et hus med mange spennende detaljer. Her var det kriker og kroker å gjemme seg bort i, og huset innbød til ei lita jentes livlige fantasi. Også i dag er det et flott bygg. Det gamle er bevart, men nå er huset tilført lekre nye møbler, flott belysning og selvfølgelig lyd- og bildemedier, data og alt som hører med i vår moderne verden. Stemningen er imidlertid den samme som da jeg var liten, – i hvert fall synes jeg det.

Det man husker fra barndommen er ofte fragmenter, og de danner ikke alltid et sant bilde av hva som faktisk skjedde, – men når jeg tenker tilbake, så er det som om jeg var på biblioteket hver eneste dag. Og jeg  var der virkelig ofte. Det var der jeg møtte min første venninne som jeg senere skulle gå i klasse med i tolv år. Jeg sto og slet med å få opp den tunge døra til biblioteket, og så kom hun og hjalp meg.

Den er vanskelig den dørvrideren.

Det var ikke noe SFO tilbake på 60-tallet, og begge mine foreldre arbeidet hver dag. Så gikk vi på biblioteket etter skoletid. Der var det alltid noe å finne på.

Vi gjorde alt mulig på biblioteket. Selvfølgelig leste vi bøker og blader, men vi  lekte også gjemsel, – stille, selvfølgelig, så ikke de voksne kunne høre oss. Biblioteket er et digert hus, og vi kunne boltre oss i tre etasjer. Så spilte vi spill og la puslespill, og det var her jeg smugrøkte for første, og eneste gang. Det var på do i kjelleren.

At Fredrikstad bibliotek er en flott bygning kan alle se, og for en stund siden ble ett av dørhåndtaka på do kidnappet. Noen hadde tatt det med seg, antagelig for å bruke det i et hus som savnet nettopp en sånn dørvrider. Etter en etterlysning i lokalavisa ble dørhåndtaket levert tilbake, ubeskadiget og uten at det ble krevd finnerlønn.

På 1970-tallet kom musikkavdelingen på loftet, – akkurat i rett tid for meg da jeg entret tenårene. At pappa var en av de snekkerne som skapte det gamle loftet om til musikkavdeling, gjorde det ekstra hyggelig for meg.

Og så var det selvfølgelig først og fremst alle bøkene. Jeg bar hjem store bæreposer med bøker, og alt ble lest. Nå om dagen rekker jeg en bok eller to i måneden. Den gangen leste jeg stabler av bøker. Hvordan hadde vi tid? De første årene lånte jeg bare på barneavdelingen.

Hjemme hadde pappa lest Dyrene i Hakkebakkeskogen og Bobseybarna for meg. Moren til en venninne leste Barna i Nyskogen for oss. Det var en opplevelse. Ellers slukte vi alle Frøken Detektiv-bøkene, og dem kunne vi ikke låne på biblioteket i Fredrikstad den gangen. De var ikke ansett som lødige nok. Men det var mer enn nok annet å ta av, og snart følte jeg at jeg hadde vært gjennom det meste. Etter en overgangsfase med Ung i dag-bøkene, der jeg spesielt godt husker Peters Baby, – var det tid for noe mer.

Problemet var at jeg trodde det var ulovlig for barn å låne bøker i voksenavdelingen. For å komme til barneavdelingen måtte man gå gjennom voksenavdelingen, men jeg trodde ikke jeg hadde lov til å være der en gang, så jeg bare hastet forbi alle de spennende hyllene.

Til slutt sprakk jeg. Jeg måtte ha noe mer. Det er merkelig at man kan huske en bestemt dag så godt, men det gjør jeg. Antagelig var jeg ti eller elleve år den dagen jeg forsiktig gikk ut fra barneavdelingen og inn på voksenavdelingen. Denne gangen fortsatte jeg ikke ut, men jeg gikk til venstre og bort til hyllene for skjønnlitteratur. Og der sto de, bøkene, på rekke og rad, – hylle på hylle. Hvor i all verden skulle jeg begynne? Hva skulle jeg velge? Og så falt ideen ned i hodet mitt helt plutselig. Jeg ville begynne på A, – og jobbe meg gjennom hele biblioteket. Men fortsatt var det for mange bøker. Jeg ville begynne på A, og så plukke ut alle romanene som hadde et kvinnenavn som tittel.

I dag kan jeg ikke huske hvilken bok som var den første, – men jeg husker fortsatt mange av de bøkene jeg leste den våren, for det var om våren det begynte:  An Magritt av Johan Falkberget, Victoria av Knut Hamsun, Line av Axel Jensen, Rebecca av Daphne De Maurier, Anna Karenina av Leo Tolstoj, Jenny av Sigrid Undset, Fru Martha Oulie og Kristin Lavransdatter av den samme forfatteren. Den sistnevnte har riktig nok ikke et kvinnenavn som tittel, men jeg vet at jeg leste i hvert fall Kransen på denne tiden. Den jeg husker aller best var faktisk Roseanna av Sjövall og Wahlö. Hjelp – den var spennende.  

Det var helt sikkert mange fler, men dette er de jeg husker. Antagelig husker jeg akkurat disse fordi mange av dem tilhører den evige litteraturen, de bøkene man kommer tilbake til om og om igjen. Og det er slett ikke sikkert det var disse bøkene som var viktigs for meg den gangen. De jeg husker helt konkret at jeg var voldsomt opptatt av i tillegg til Roseanna var Jenny, Rebecca og Kransen. Hvis noen skulle foreta sine første litterære valg etter samme prinsipp i dag, så ville flere av titlene blitt de sammen, men kanskje ville hun også hatt Paula av Isabel Allende og Oda av Ketil Bjørnstad på lista.

Når man tenker på hvor ung jeg var, er det mulig jeg kunne gjort bedre valg, men sånn var det ikke for meg den gangen. Bøkene var helt perfekte for meg alle sammen. Etter en lang tid med kjedsomhet på barneavdelinga, var jeg sulten på noe nytt og voksent, – og det var jo nettopp det jeg fikk. Her var det spenning, krim, kjærlighet og lidenskap – alt hva jeg ønsket meg, – og kanskje litt til
.

Da jeg skulle utdanne meg, bodde jeg utenbys i noen år. Jeg kan ennå huske den aller første gangen jeg var på biblioteket igjen som voksen. Hun som sto bak skranken og ba om lånekortet mitt i 1983 var den samme, lille, mørke damen som lånte meg min første bok i 1967.

Da jeg begynte å skrive dette innlegget, så var planen å skrive om bøkene på biblioteket. I stedet ble det vel så mye bygningen det skulle komme til å handle om. Men Fredrikstad bibliotek er først og fremst tekst. Til og med på ringen rundt utlånsdisken er det tekst.

Fortsatt legger jeg mine veier om Fredrikstad bibliotek.

Hyttehelg

Vi bruker hytta vår veldig lite om våren. Det er ikke fordi vi ikke liker å være der, men det er så mye som skjer i byen på denne tiden av året. Det er en av de travleste periodene på jobben, og så er det alt som skal gjøres i hus og hage. Våren er også en årstid for selskapelighet, og så blir det få helger igjen til å dra på hytta.

Men nå har vi vært der. Vi dro ut 17. mai om kvelden, og det var utrolig deilig å komme ut i skogen etter all viraken i byen. Thorvalds brødre og resten av familien var også der, så det ble en smule sosialt. Det ble skikkelig hyttekos. Vi måtte til og med tenne opp i vedovnen, for det var ganske kaldt.

Om kveldene spiste vi tapas og drakk vin mens vi lot oss underholde av en god film. Det er merkelig dette med hyttelivet. Når vi er der ute får vi en helt annen ro i kroppen. Det er vitterlig nok å henge fingrene i, men ingen ting haster, og alt kan utsettes en dag eller to uten at det gjør noe.

Skolearbeidet måtte imidlertid gjøres, så jeg har sittet litt med elevtekstene mine, men det er også deilig på hytta. Ellers har Thorvald montert et party-telt i aluminium på kjøkkenverandaen vår. Ingen skal si at det ble pent, men praktisk er det. Vi er velsignet med en solrik tomt på toppen av en knaus, og når solen setter inn er det nesten umulig å finne en skyggefull spiseplass. Derfor har vi prøvekjørt med vanlige party-telt, og de fungerte utmerket på de fleste måter. Problemet er bare vinden. Når man holder til på en topp, vil vinden ta med seg det meste, og et sånt telt virker som et seil. Nå er stativet boltet fast i verandaen, og så får vi se om solen kommer.

Nå i helgen har den bare tittet innom i ny og ne. Men regn og blåst har vi fått. I natt regnet det så voldsomt at jeg våknet av det. Heldigvis var det sol og blest da vi våknet. Dagen har vært ganske lat, men vi har også vært ute og gått tur i skogen. Vanligvis snur vi oss mot sjøen når vi er på hytta, men denne helgen har vi vært skogmennesker. Det var fuktig og fint med akkurat passe temperatur til å gå tur i. Det er rart hvor bleke fargene i skogen er sammenlignet med fargene hjemme i hagen. Der er det de sterke fargene som rår: Lilla syriner, røde roser, gule fredløs. I skogen er det grå lav, grønn mose og brun bark.

Akkurat som i hagen en det mye som blomstrer på denne tiden, både gran, furu og bjørnemose, men blomstene er mindre prangenede og mye mer beskjedne enn dem vi har i hagen. Det har også sin sjarm.

Selv om det fortsatt er en dag igjen av helgen, så er vi hjemme. Vi skal på fest i kveld, – og det kan fort komme til å bli en kontrast til det fredelige hyttelivet.

Hipp, hipp, heisann, hurra!

Årets nasjonaldag er feiret – som vanlig på 17. mai. Tidlig om morgenen fikk jeg mail fra Amanda i Brisbane. Hun kunne fortelle at Heidi hadde gått i 17. mai-tog med norsk bunad mens vi ennå lå og sov. Amanda har egentlig danske aner, og derfor går hun i den dansk-norske klubben i Brisbane. Det vi synes er morsomt er at hun har valgt en norsk drakt til datteren sin.

Det ble fint vær med masse sol. Riktig nok var det litt kjølig, særlig de gangene sola gikk bak en sky, men for oss som går i bunader er det helt greit at det ikke er så varmt.

I byen var det som vanlig fullt av folk om formiddagen. Det virker som om alle må en tur til sentrum 17. mai. Vi gikk til byen midt på dagen, vel vitende om at alle de som spiller i korps har vært oppe for å spille revelje fra klokken fem om morgenen. 

Som vanlig var barnetoget dagens høydepunkt,

Korpsmusikk liker jeg bare på 17. mai, – men da er det også greit.

Henrik er russ i år, og han kunne ikke gå et skritt uten at småungene var over ham for å få russekort. Men min sønn er som vanlig vennlig mot alle som er små. Riktig nok forlangte han at de skulle si «Vær så snill» når de spurte og «Takk» når de fikk. Så er han blitt voksen og skal oppdra barn, – han også.

Og så er det alle bunadene. Det er de som setter farge på dagen. Her er en hel familie med flotte drakter.

Og dette er en av elevene mine. Er hun ikke fin?

Jeg har blitt mer og mer glad i bunader etter hvert, og jeg får bare ikke nok. I går mente en konservator ved Folkemuseet at bunader avgjort har blitt en del av motebildet. Akkurat nå er det veldig in å ha bunad, – og gjennom historien har farger, bruk av hodeplagg osv endret seg etter moten. I dag synes jeg det var ekstra mange småbarn som hadde ekte bunader.

Selv har jeg Østfold festbunad. Den fikk jeg da jeg var fjorten år, og den har vært tatt ut og inn mange ganger siden den gang. Nå er den temmelig slitt.

Det jeg liker aller best med den er de hvite broderiene på skjorta.

Marthe har Nordlandsbunad, og den har jeg og mormor brodert sammen. I dag har den imidlertid hengt i skapet, for Marthe er i Oslo og griller sammen med venner. Det spiller ingen rolle. Bunaden kan alltid tas fram igjen.

Det er detaljene som er det flotte med bunadene. Alle broderiene, de flotte sømmene og alt tilbehøret.

Etter barnetoget var vi hos naboen og spiste spekemat og rømmegrøt,

og så kake som jeg hadde bakt.

Den hadde jeg lagt sjelen min og mye annet godt i

Og nå er det nok. Vi har fri på skolen i morgen også, og det vil vi utnytte. Vi drar på hytta.

Hipp, hipp, heisann, hurra!