Konferansetimer, utviklingssamtaler, foreldresamtaler – kjært barn har mange navn. To ganger i året setter vi oss ned: Lærer, elev og foreldre. Det er de eneste gangene vi er samlet for å prate om hvordan vi håndterer hverdagen sammen på skolen og hjemme, og hvordan eleven har utviklet seg personlig og faglig siden sist vi satt sånn. Stort sett er det ganske hyggelig. Vi får sagt det vi skal, og så går vi hvert til vårt.
Men det er en side ved disse samtalene jeg ikke liker, og det er den nye rollen alle de tre aktørene går inn i når vi sitter sånn på skolen en ettermiddag. Hjemme regner jeg med at unger og foreldre har det avslappet og greit, omtrent som vi har det i vår familie. Og jeg vet hvordan vi har det her på skolen. Jeg kjenner elevene mine gangske godt. Vi har en trygg og god atmosfære, vi prater og har det fint sammen. Noen ganger krangler vi, og andre ganger er vi veldig nær hverandre. Det minner i grunnen også litt om et familieliv. Så bringer vi disse tre aktørene sammen, og da skjer det noe. Plutselig sitter ungen der og er taus som en østers. Den samme ungen som tidligere på dagen har hengt rundt meg og skravlet som en gal om ett eller annet, den samme ungen som hadde munndiarè ved middgsbordet hjemme, – har plutselig lite å melde i denne sammenhengen. Det nødvendige blir sagt, – men helst ikke mer. Så blir det oss voksne som prater mest. Det føles litt merkelig, og jeg får så lyst til å forklare for foreldrene at det faktisk ikke er sånn stemningen er mellom oss til hverdags. Men så slår det meg at foreldrene antagelig sitter og har akkurat de samme tankene overfor meg: Tenk om hun tror vi har det sånn mellom oss når vi er hjemme. Kanskje er det en så kunstig situasjon at den er umulig å endre?
Tenk om foreldrene kunne tatt imot den invitasjonen vi kommer med hvert år om å komme til oss på skolen og være sammen med oss en dag eller to. Da hadde de fått sett hvordan ungen deres fungerer sammen med lærere og kamerater i en mer naturlig situasjon.
Så spørs det bare om femtenåringer tillater at mor og far kommer på skolen for å leke flue på veggen.
Livet leker 