Det er en underlig historie dette påskeevangeliet, – fullt av tortur, ondskap og lidelse. Selve lidelseshistorien har gjentatt seg for millioner av mennesker rundt om i verden både før og etter Jesu tid, om og om igjen. Det som er underlig for meg er tanken om den stedfortredende soningen. Enten man jager en stakkars (synde-)bukk ut i ørkenen i Det gamle testamentet, eller man korsfester en mann i Det nye, så er det langt forbi og utenfor min logikk at det skal tjene det godes hensikt. Jeg kan til nød forstå at noen synes det er en vakker tanke, en symbolhandling, at Jesus frelste verden en gang for alle ved å påta seg hele menneskehetens skyld og straff, – til nød kan jeg forstå det, kanskje. Men at noen vil bygge sitt liv og sin etikk på dette, klarer jeg ikke å fatte.
Selv om mine kristne venner sier at det ikke er sånn, synes jeg lidelseshistorien tar bort det personlige ansvar. Som mennesker må vi jo kjempe hver eneste dag, hvert minutt og hvert sekund for å velge riktig, gjøre de valgene som er gode for oss selv, våre medmennesker og den kloden vi lever på. Det er vanskelig, – men det er vår oppgave. Og når vi trår feil, så har vi trådt feil, vi har bommet på målet, vi har syndet. For meg er det da ingen hjelp i å be en Gud om tilgivelse i trygg forvisning om at jeg vil få det bare jeg tror på ham. Det holder bare ikke.
Da er det for sent!
Men så er jeg altså ikke kristen.
Den korsfestede sier
Ta meg ned. Det er på tide.
Trodde jeg jeg kunne lide
det som millioner led.
Dachau, Buchenwald og Belsen,
hvor var jeg og hvor var frelsen?
Ta meg ned.
Menneskene har bedratt meg.
Gud og djevel har forlatt meg.
Ta meg ned og bær meg bort.
La den siste bleke jøde
vitne om de andre døde
bedre enn jeg kunne gjort.
Ta meg ned. Det er på tide.
Lansegapet i min side,
tornekronen – hva var det?
Nylig slo et barnehjerte
hjelpeløst av angst og smerte
i en gassovn. Ta meg ned.
Ta meg ned. Jeg var der ikke.
Redselen i barneblikket,
morens gråt gikk meg forbi.
Knus mitt kors som ikke kunne
redde den som gikk til grunne.
Ta meg ned. Gjør verden fri.
Inger Hagerup
Livet leker 
Tilbaketråkk: Prisen på lam og lun hygge « Livet leker
Tilbaketråkk: Fjell, esler og jomfru Maria « Livet leker
Ja, vi kunne hatt mange interssante diskusjoner rundet dette, Hege. Men at Jesu forsoning skulle frata oss ansvaret for vårt eget liv, er en i hvert fall en myte. Når Jesus sier at den som vil følge etter han hver dag må ta sitt eget kors opp, så betyr det at jeg hver dag må kjempe mot egoisme og likegyldighet både i eget liv og i verden rundt meg. Det vet jeg at dere humanetikere gjør også, men for meg er Jesus et forbilde i så måte. Fortsatt god påske!
Det forstår jeg, Sigmund, men offerlamtanken forstår jeg ikke. Grunnen til at jeg tok med Inger Hagerups dikt her, er at jeg heller ikke forstår hva som er så spesielt med Jesu lidelse.
God påske til deg også, skjønt nå er det vel på tida at vi jobber litt igjen.
Alltid spennende å lese refleksjonene dine, Hege – de er nesten alltid med på å sette igang og røre ved noe i mine egne systemer, tanker og følelser. Leste nylig noen, for meg nydelige ord og tanker av teologen Haakon Kessel. Prøver å feste noen av tankene ned med pc – du nevner offerlamtanken – veldig ofte i vår vestlige kultur vektlegges det at synd er en gjeld – en gjeld som må betales og at Jesus på korset betalte den gjelden, jfr. bildet av et offerlam. Men det finnes også andre bilder – f.eks. at synd er sykdom – sår som må leges gjennom tilgivelse og forsoning – for noen kan dette gi et litt annet syn på det å bli såkalt»frelst». Synd er ikke bare et regnestykke med gjeld som skal tilbakebetales, men noe som er destruktivt i mitt liv – som jeg trenger å få gjort opp og trenger en helbredelse for. Det er en annen måte å forholde seg til tilgivelse på, ikke bare som en gjeld som er strøket, men at det settes igang en helbredelse av hjertet. I øst-kirken, den gresk-ortodokse, praktiseres syndsbekjennelsen mer som en helbredelseshandling. Mens det i vesten er mer det juridiske bilde som dominerer, gjelsdutslettelse – straffen er sonet. Poenget er kanskje å hele tiden, i kommunikasjon, være på leit etter stadig nye bilder som kan gjøre det abstrakte og ufattelige litt mer fattbart og til å gripe og kjenne seg berørt av.
Må bare dele et bilde til – lånt fra den katolske professor William T.Cavanaugh: – De tidlige kirkefedrene pleide å snakke om synd ikke først og fremst som individuell synd, men mer som den tilstanden at vi er delt opp i enkeltindivider. Adams synd sammenlignes med en porselensdukke som knuses. Synd er å bli stykket opp. Motsatsen eller kuren er å bli brakt sammen igjen på den dype måten som f.ex.nattverden gjør mulig. Som det sies i den engelske teksten: «we consume and are being consumed in this Eucharistic practice.» Forbruk handler ofte om å la seg fylle med materielle ting som et forsøk på å stille vår dypeste hunger.- Så langt Cavanaugh and his thoughts!
Da fortsetter jeg å pleie meg sjøl og forkjølelsen – stålende Finnmarkssol ute og APRIL!! 🙂
Takk for deling, Torunn. Det er alltid fint å høre hvordan du tenker.
Som ikke-troende blir jeg en tørrpinn i denne sammenhengen, og jeg kjenner at jeg ikke klarer å overgi meg til sånne bilder. Synden er så konkret for meg: Det er å ikke ha vilje til å gjøre godt, å sette sine egne behov foran andres, – alt det som legger sten til byrden for mine medmennesker. Den åndelige dimensjonen har jeg så lite behov for. Det betyr ikke at alt er håndfast og konkret, – jeg kan også undre meg over verden, den mangfoldige menneskenaturen osv, – men det holder med undringen, og det er fullstendig ufattbart for meg at noen kan velge å knytte undringen til en gud. Sånn er det bare.
Fint at det er sol i Finnmark også. Her har vi hatt ei fantastisk påske. Sol og blå himmel hver eneste dag, – men det har vært kaldt. I går og i dag kjente vi at det snudde, og vi har sittet ute i hagen uten yttertøy. Det er et skille.
Stikk gjerne innom her igjen.
Takk for hilsen tilbake og stikk-innom-invitasjonen – ofte fint med spontane innfall – veldig kjekt å komme innom til dere!
Liker ærligheten din – og også tanken om synd som ofte noe svært konkret, iblant faktisk ubehagelig konkret og nært. -Det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke alltid.
Kjenner ellers at sørlendingen i meg misunner dere den nydelige vårtida som venter dere – her må vi glede oss over lyset som er på vei…
Nyt april og nytt liv!