Jakten på våren

I palmehelga var det så varmt og godt at sol og varme i seg selv ga etterlengta vårfornemmelser. Nå er det surere, og sola glimrer stort sett med sitt fravær. Da den tittet fram et øyeblikk i dag gikk jeg ut i hagen på jakt etter våren. Det ser så grått ut, og jeg ville finne ut om det gikk an å finne noe grønt og spirende. Ute på veggen traff jeg en liten fyr som var ute i samme ærend som jeg var:

Vi har mange klatreplanter på veggene våre, og alle sammen hadde begynt å kvikne til, både klematis, kaprifol og drue. Thorvalds drue er den som trenger mest sol og varme før den tenner skikkelig, men allerede nå hadde den fått noen små, røde skudd.

Valmuene kommer alltid tidlig, men dem har vi liten glede av. Når de kommer i juni begynner det ofte å regne, og så legger de seg ned og råtner. I fjor bandt Thorvald dem opp, og da gikk det bedre. Rosene er i gang rundt hele huset, – mer og mindre, for noen av dem er døde. Det betyr at jeg har en unnskyldning til å kjøpe noen nye. I høst kjøpte vi et par roser, og de har overlevd. En av dem fant jeg aldri noen palass til. Den ble stående i en potte over vinteren. Under over alle under, – den har overlevd. Nå skal den puttes i jorda. Og så er det rabarbraen. Bare den får en bøtte med lunkent gjødselvann, så er den klar for rabarbragrøten til 17. mai.

Vi har få blomster å skryte av. De fleste tulipanene er døde, og de som fortsatt lever er fillete og rare. Kanskje på tide å fornye løkstammen. Men noen få påskeliljer har vi, og de kommer nå. Men ennå er det mye å gjøre. Vi har spadd opp bringebær og solbær i vår. Dem hadde vi liten glede av. I stedet skal vi lage et urtebed med krydderplanter og salat. Det blir årets nye prosjekt.

Middag i en eim av kattepiss

I dag har vi vært mye ute i hagen med de små. Vi har vasket med kraftvask og høytrykkspyleren har vært i flittig bruk. Men ennå er ikke utestua vår klar for sesongen. Den er full av rot og kaos. Om vinteren er den selskapsrom for gatas katter, og det gir en helt spesiell odør før vi får vasket.

Ved middagstider krøp Thorvald inn i utestua og gravde fram grillen vår. Nå skulle det skje: Årets første utemiddag.

Brød og pølser var kjøpt inn, – grill til barna og lammewurst til oss voksne. Det var litt kjølig, men ingen klaget. Ungene fikk sitte på en kjelke, og alle passet på å ikke puste gjennom nesa, – så slapp vi å kjenne katteparfymen. Maten smakte fortreffelig, det gjør den alltid når vi spiser ute. Det handler bare om å inrette seg.

567, – kroner på IKEA

I går ettermiddag kjørte vi Marthe på påskeferie til kjæresten i Oslo. Vi hadde god tid og lyst på en tur.  Kjærestens foreldre bor like ved IKEA på Slependen. Der har vi ikke vært siden i oktober, så nå var det på tide.

IKEA er et merkelig varehus. De fleste som drar dit skal ikke ha noe. Selv skal jeg alltid bare ha noen stearinslys, – men det slår ikke feil. Sammen med det andre som havner i kurven koster det alltid 1000 kroner. Det betyr at vi var flinke i går. Prisen på kurven ble 567, – kroner. Slett ikke verst. I tillegg til både det ene og det andre, fikk vi 12 nye glass, en grillpanne og en ny wok, – så går den gamle i søpla. Teflonbelegget på den har hengt som gammelt skjegg i lang tid nå. Det har nok ikke bare vært helse i den woken vi har spist det siste året.

Og så ruslet vi rundt sammen med alle de andre ikeianerne. Vi tittet på lekre interiører, nøt farger, lys og tekstiler, – før vi til slutt havnet der alle veier fører på IKEA, – oppgjørets time:

Thank you, Steven!

Noen ganger får vi vin i gave. Ofte er det fordi Thorvald har hjulpet noen med å få en gjenstridig pc opp å stå, andre ganger kommer vinen bare som en ufortjent oppmerksomhet. Sånn var det med denne. For et par år siden kom flasken i hus. Giveren heter Steven, – en amerikansk venn vi ser relativt sjelden. Flasken havnet i vinkjelleren under rubrikken «Verdt å vente på», – men her om dagen fant Thorvald ut at det var på tide. Påskeferien startet, jeg var blitt frisk og livet lekte som det skulle. Jeg er ikke opptatt av å finsmake på vin, – men med åra merker jeg at jeg har blitt mer kresen. Det kunne jeg gjerne være denne gangen. Radici, riserva, 1997 smakte akkurat som den skulle: Mild, fin og avbalansert, og viktigst: Uten for mye syre, og akkurat passe krydret for min smak. Og så kommer den fra området rundt Vesuv, og det gir jo en ekstra dimensjon. Så ser jeg Pompeii for mitt indre blikk, oldtidsbyen jeg ennå venter på å besøke.

Men det blir nok lenge til neste gang. Den finnes ikke i sortimentet på polet og må bestilles både i Norge og Sverige. Dessuten var den dyr.

Thank you, Steven!