Min røde penn

Det er vår, jeg er lærer – den kombinasjonen betyr retting. Det er det vi fortsatt kaller det: Retting. Men det er jo så mye mer. Mine femtenåringer har hatt norsktentamen, og hver og en av dem har produsert noen sider tekst. Noen skriver lange epos, mens andre sliter med å fylle et par sider. 

”Det er rart at den samme buksa kan sitte så fint på èn, – og se ut som en gardin surra rundt bena på en annen.

I år kunne de velge mellom to temaer: Ungdom eller konflikt. De fikk lese teksthefter med inspirerende tekster før de valgte, og så kom alle de andre valgene: Sjanger, tema, synsvinkel, alle de litterære virkemidlene osv osv. Det er ikke enkelt for en unge som aller helst ville vært ute i vårsola.

Alle pensjonistene satt i bingorommet og koste seg. De pratet, og antallet spiste mokkabønner økte i takt med antallet tomme kaffekopper.

Noen er utrolig bevisste og legger mye arbeid i det de skriver. Det dukker stadig opp små gullkorn som jeg kan varme meg på. Andre tar det mer på hælen, for å si det mildt. Men alle 59 har skrevet en tekst.

Min oppgave er å gi respons til disse tekstene. Jeg retter feil også, – det er riktig det. Og jeg bruker min røde penn. Noen av mine kolleger retter med blått, grønt eller med blyant. De mener det ser snillere ut. Jeg er snill! Det er ikke fargen på blekket som avgjør det, – men hva jeg skriver. Noen ganger tegner jeg et hjerte i margen, – de vet hva det betyr, ungene.

”Hun dro kroppen ut av senga mens det kalde gulvet tok et hardt grep rundt føttene hennes. 

Og så liker jeg tradisjoner. Lærerkommentarer med rødt blekk er en tradisjon jeg velger å bevare. Men min oppgave er å gi disse ungene en respons som kan hjelpe dem videre. Når de skriver tekster i løpet av skoleåret, kan alle få respons av meg minst en gang før de leverer det ferdige produktet. På den måten kan de bearbeide teksten under forhåpentligvis kyndig veiledning. På tentamen er det umulig! Jeg rekker ikke over 59 tekster. I stedet får de lov til å gi hverandre respons. Og det skal sies: Den responsen er ikke fullt så kyndig, og det er varierende hva de får ut av det.

”På gata, på skolen, hjemme og på jobb – du må bare tørre å gjøre noe, trå til for å gjøre morgendagen tryggere, – for deg, dine barn, dine barnebarn, – ja, til og med dine barnebarns barn. You can make a difference!

Når jeg «retter» nå, så skal jeg gi denne responsen skriftlig. Det betyr mye skriving, – og det hender mine kommentarer fyller minst like mange, og noen ganger flere, sider enn den teksten eleven har skrevet. Jeg synes denne delen av jobben er veldig vanskelig. Det er komplisert å snakke om språk. Hvordan skal jeg få podene til å forstå at en tekst mangler snert, er for refererende eller går utenfor sjangeren? Vanskelig. Men jeg gjør så godt jeg kan, og resten tar vi muntilg når de får tekstene tilbake.

”Jeg skulle ønske foreldre ble levert med bruksanvisning!

Dette er tidkrevende arbeid, men jeg liker veldig godt å sitte her med tekoppen og min røde penn. Når jeg leser tekstene kjenner jeg ofte igjen den eleven som har skrevet,  og jeg blir bedre kjent med dem. Og som dere ser, –  noen ganger kommer det et og annet gullkorn.

”Bare du, jeg og pennen må vite om det!

Jeg liker denne delen av jobben min også.

En lørdag time for time

Det er utrolig hvor mye som skjer på en lang frilørdag. I går hadde jeg med meg kamera hvor jeg gikk. Planen var å dokumentere hele dagen. Men det var vanskeligere enn jeg trodde, – for det meste av det jeg gjorde glemte jeg å ta bilde av. Det er viktigere å gjøre det enn å dokumentere det.

Som alle andre lørdager startet dagen med rundstykker fra Odds og aviser, aviser, aviser.

Kl 07.30.

 

Så var det tid for å rydde kjøkkenslagmarken og gjøre huset presentabelt for gjester i kveld.

 Kl 09.30. – 10. 00.

Før og etter.

 

10.30.
Rent hus

 

Tid for bytur. I dag var det torvet, grønnsakbutikken Oliven og Ilebys blomster som sto for tur.

Kl 11.10.

Kl 11.25.

Endelig hjemme. Varer pakkes ut, potetsalat lages og så: ut i hagen! Thorvald hadde hentet rumpetroll til dammen, – og nå var det bare å brette opp ermene.

Kl 11.30. 15.00.

Det er konfirmasjonshelg, og nabobarn skal ha den obligatoriske konvolutten. Sånt kan det fort bli et kaffeslabberas av. Så får man en liten visitt selv når man kommer hjem, så må klesvaska tas ned,

– og før man vet ordet av det er det kveld. Maten må ordnes og bordet dekkes.

 

At kvelden ble hyggelig, bør ikke dokumenteres med bilder. Det har vi inne i hjertet. Og det ble sent. Etterpå lot vi slagmarken få være alene i stua, og så gikk vi opp og fant dynene våre.

I morgen er det atter en dag.

Kl 08.00. – 01.30.

Referat fra en sløv fredag

Noen dager er bedre enn andre. Denne fredagen var bedre enn de fleste. En god hverdag.

Planen var å sove litt lenger enn vanlig bare fordi jeg kunne det, men det går sjelden her i huset. Som vanlig kom min sønn styrtende inn på soverommet sånn i halv åtte-tida for å ransake sokkeskuffen han deler med sin far. Da jeg gløttet opp fra mine dynegjemmer, fikk jeg se et uventet syn: Det var ikke min sønn som sto der, – men er rødruss. Så kom jeg på at han er nettopp det – russ. Hittil i år har han holdt seg unna russefeiring i utide, – men nå er det tiden, det er i dag russen springer ut. Så får hans far og jeg holde pusten i noen uker!

Siden jeg først var oppe, var det bare å dra på jobb. Planen var å rette 10 tentamener før klokka ti, – men planen gikk i vasken. På lærerværelset var det nemlig trivelige mennesker av flere slag, og så ble det en lang og hyggelig prat over tekoppen. Men som en av dem påpekte: Det er nyttig å få pratet litt også, – og gudene skal vite at det er sjelden vi har tid.

Da jeg endelig kom meg på plass, rakk jeg bare et par tekster før jeg måtte av sted til frisøren. Hun klippet meg fint, men så klinte hun som vanlig en masse stæsj og lukt i håret mitt, før hun fønet det. Resultatet var at jeg følte meg som en gammel kjerring. Men etter en tur i dusjen er jeg nok fornøyd.

Og så rakk jeg jammen ti tekster før lunsj likevel. I lunsjpausen kom min sønn og hans venner på besøk på skolen. De våget seg ikke opp på lærerværelset, for de hadde en svak erindring fra sin egen tid på skolen om at rektor ikke vil ha horder av russ på besøk. At tre rolige, nyutsprungne er mer enn velkomne, hadde de ikke klart å nyansere det til. Selv ble de i hvert fall tatt godt imot av sin gamle norsklærer og sin gamle musikklærer. Den sistnevnte bare blåste av meg da jeg forskrekket kommenterte at de luktet øl. De er jo russ, – må vite.  Russefeiringen er ikke min favoritt blant kulturuttrykk, – men ok. Uansett elsker jeg denne lange staken av en ung mann som visstnok er ungen min. Og når han legger armen rundt meg og gir meg et kyss, så kan jeg ikke hjelpe for det, – jeg er håpløst forelsket i min sønn ( – men av og til er det en ulykkelig kjærlighet, for han volder meg noen bekymringer).

Vanligvis er arbeidsdagene om våren lange. I går var jeg ikke hjemme før klokka åtte. I dag pilte jeg ut døra jeg klokka ett. Deilig! Jeg besøkte min mor på hennes stekvarme veranda. Så handlet jeg inn litt mat til gjestene som kommer i morgen.

Hjemme var det bare vår, vår, vår. Hagen er et eneste rot, men til og med det er deilig, – for det er sånn det skal være før alt er i orden. Thv og jeg dro på hagesenter og kjøpte inn damduk til dammen vår, og så satte vi i gang. Det var varmt, vi drakk øl – og Thv gravde. Vi gjorde som oppskriften sa. Det ble kanskje ikke verdens mest proffe dam, – men fin nok for meg. Fortsatt mangler stener langs kanten, grus, planter både utenfor og i vannet og fisk selvfølgelig. Det kommer, det kommer ikke mas!

Ennå er det bare april, – men det gror i hagen, – om enn langsomt.

Det gror i bakken

– og det gror høyere oppe

Og så var det tid for middag. På en sånn dag er det bare utemat som gjelder. Vi grillet lammestek i skiver, og spiste den med salat og olivenbrød. Siden vi skulle innvie sommeren i dag, ble det rosevin, og ikke en hvilken som helst: El mimo. Thv påstår at den regnes som en av de beste i verden, og det kan jeg skrive under på. Senere ble det chablis.

Her vi bor er det trangt og liten vei til naboen. Vil du ha fred og ro, så flytter du ikke hit.

Vi vil ikke ha fred og ro, – så da nabo Frank satte anlegget på full guffe med  ACDC, Bob Dylan og annen musikk for gamle folk, så nøt vi det! Da maten lå i magen kom han over gjerdet. Det gjorde noen andre naboer også, – og jammen: Det var sommer! Både katter og mennesker koste seg.

Så gikk vi inn i vårt rotete hus for å se på årets siste Nytt på nytt med Anne-Kat, – og verdens siste Skavlan.

Det eneste jeg har savnet i dag er å prate med Marthe. Hun er i Oslo denne helgen. Men ryktet forteller at det kommer flere dager og flere anledninger til prat.

Og i morgen får vi gjester. Jeg lurer på når vi skal få ryddet opp.

Det vår vi tenke på i morgen.

Arbeidsuke

Denne uka har alle elevene våre forsøkt seg ute i det virkelige livet, – i arbeidslivet. Det har gitt oss lærerne et kjærkomment pusterom til å få unna alt det vi ellers ikke rekker: møter, skriving av rapporter, retting, litt rydding – og til og med et kurs.

Men i dag var det tid for den store besøksrunden. Vi delte ungene mellom oss, og jeg fikk 17 elever som var spredd utover i sentrum. Det var jeg veldig fornøyd med, for det er ikke ofte jeg går rundt i byen på en ny og blank formiddag.

Startskuddet gikk klokka halv ni, og så vandret jeg fra arbeidsplass til arbeidsplass hele dagen. Først klokka tre var jeg ferdig, og da var det bare å komme seg opp på skolen. Der ventet en ny runde med foreldresamtaler.

Det er utrolig mange arbeidsplasser i et bysentrum. En av de første elevene møtte jeg på biblioteket, – og der har jeg aldri hatt noe imot å stikke innom. Så fikk jeg lånt en bok også.

Noen arbeidsplasser er mer spesielle enn andre. Her lager de for eksempel ortopedisk fottøy, proteser og støtteskinner. Denne er det et barn som venter på. 

Og så er det selvfølgelig alle smågutters drømmeyrke:

Denne karen er ingen smågutt, men han er overbevist om at her skal han jobbe når han blir voksen. Det kommer han sannsynligvis til å gjøre også, og da må han dele brannbil med sin far.

Så gikk jeg videre. En arbeidet med det myke,

– en annen med det harde.

Men like hvitt og lekkert var det begge steder.

Da hun var helt liten var nok dette drømmebutikken. Nå har hun innsett at butikkjobbing innebærer hardt arbeid og lange dager. 

En annen drømmer om å bli journalist, og har allerede hatt to tekster i lokalavisa denne uka.

I avishuset var det mye å se på fra den gang beskrivelsen av en PC ville blitt sett på som løgn og forbannet dikt.

Siden vi befant oss i sentrum av byen, var mange naturlig nok i ulike butikker, og her kunne man få kjøpt det meste hjertet kan begjære.

Det var rent så jeg ble sulten av å gå der og kikke.

Men det var det en råd med, for det var ikke bare jeg som besøkte elever i dag. Vi var fler, – og så tok vi oss tid til fiiin damelunch midt på dagen. Jammen ble det ikke litt latter og skravling med hyggelige kolleger i dag også.

Det beste med runden i dag var alle de fornøyde ungene. Det nest beste var skussmålene de fikk fra sjefene sine. Det ble full pott. Samtlige arbeidet godt, var blide og høflige.

Som om ikke jeg visste det.

Det er jo mine unger!

På kurs

I dag har vi vært på kurs. Det er en sjelden foreteelse, – og derfor ganske populært. Et stort rom fullt av forventningsfulle lærere som vet hva de vil ha: Først og fremst faglig påfyll, – gjerne mye faglig påfyll. Noen ganger får vi det, – andre ganger ikke, – og da er det ikke sikkert at det er dem på podiet som har skylden.

Dagens problemstilling var: Når manglende tekstforståelse hemmer fagutviklingen. Et hett tema, kanskje særlig for oss på ungdomstrinnet. Det har skjedd noe med elevenes lesforståelse de senere årene. Det viser Pisa-undersøkelsen oss også. Noen av foreleserne ga oss hjerneføde. Vi fikk forskningsresultater som fortalte oss noe som ga gjenkjennnelse: Vi på ungdomsskolen driver lite systematisk øvelse i hvordan man forstår en tekst. Tekster på de høyere klassetrinna er i stor grad kontekstavhengige og krever forkunnskaper. Det gjør at spriket mellom minoritetsspråklige og majoritetsspråklige er større der enn på barnetrinnet. Men hva gjør vi med det? Noen svar fikk vi,  – og noen riktig gode strategier for å bedre leseforståelsen.

Men vi vet også hva vi ikke vil ha: Morsomme eksempler og  søte historier fra klasserommet. Vi som lånte øre til de andres tunger i dag har alle mer praktisk erfaring enn dem, og vi vasser i unger og praktisk eksempler hver eneste dag. Vi kjenner situasjonen slik den er. Nå vil vi lære å bli bedre. Vi vil ha kunnskap om ny forskning, sånn at vi kan lære å legge opp bedre pedagogiske strategier som kan hjelpe ungene på vei. Hvordan kan vi hjelpe våre elever til å forstå det de leser bedre?

Gi en lærer et wienerbrød, og du har en venn for livet, – var det en som sa en gang. Sant nok. Det er jo flere faktorer enn de faglige på et sånt kurs. Det er deilig å komme ut av hverdagen, og i dag var kurset lagt i nydelige omgivelser med alt fra klassiske møbler til tropisk badeland.

Det var rikelig med pauser, og da fikk vi pratet med hverandre uten at elevene sto i bakgrunnen og hoppet for å slippe til. En bonus med kurs er at vi også treffer lærere fra andre skoler,  – kanskje noen vi en gang jobbet sammen med. Og så var det wienerbrødet, her representert ved en fantastisk luchbuffet med tilhørende dessertherligheter. Selv om magen ble mett før øynene, var jeg mer opptatt av å spise enn å fotografere maten.

Noen gode forelesere, ny kunnskap, ideer til nye måter å tilnærme seg problemet og dessuten sosialt samvær og god mat av ymse slag.

Alt i alt var det en vellykket kursdag.

Kosmetikk for hagemøbler

De gamle hagemøblene våre har sett bedre dager. Aller helst ville vi kjøpe nye, men det skal ikke skje før det er helt nødvendig. Vi har nemlig kjøpt nye møbler til hytta, – og det får holde for i år.

Her om dagen gikk jeg til innkjøp av sort treolje, – og jammen: Møblene ble som nye.

Det er ingen tvil om at det var nødvendig:

Etter første strøk la jeg meg flatt ned på verandagulvet og nøt synet av huset, rosebusken som vokser opp gjennom gulvet og den blå, blå himmelen. Da siste strøk var tatt noen dager senere, og herlighetene skulle innvies – da regnet det.

Hva er dette?

Da vi var i bruktbutikken her om dagen, så vi denne kontrapsjonen.

Hva kan det være?

Thorvald gjettet på at det er en melkeseparator, og det er vel ikke helt usannsynlig. Kan noen hjelpe?

Vi fant disse merkene på maskinen, så er den vel fra Sveits:

En gammel duk

Ute regner det kattunger. Inne ved spisebordet sitter far og sønn bøyd over matematikkbøkene. De har holdt på i flere timer, og det rare er at de klarer å bevare humøret. Jeg er glad jeg slipper. I stedet hev jeg meg over strykekurven. Stryking er en aktivitet jeg utsetter så lenge som mulig, men i dag måtte jeg til pers. Stuegardinene som ble vasket i påsken, har ennå ikke kommet på plass, og så var det den gamle duken.

Som så mye annet her i huset kommer den fra Thorvalds barndomshjem, – eller fra hans far eller farfars barndomshjem. Vi vet ikke hvor duken kommer fra, og heller ikke om noen i familien har brodert den. Men den er ganske gammel, og kommer man nær på, kan man se at den er ganske slitt.

Her i huset har den ligget framme hver dag i femten år, og den var slitt allerede da vi arvet den i 1991. Av og til spør folk om det ikke er bedre å bevare en sånn fin tekstil pakket i plast i en skuff. Mulig det, – men da får vi jo ingen glede av den. Ingen vet om neste generasjon vil være interessert i å bruke en sånn duk. Det er vi, – så da gjør vi det.

Og nå fikk den sin årlige vask og stryk før den ble lagt på plass.

Det finnes flere fine duker i våre gjemmer. Dem kan jeg skrive om en annen gang.

Jeg kjøpte nesten ikke noe!

Min svigermor pleide å kalle seg loppedronningen. Hun elsket å gå på loppemarkeder og i bruktbutikker, og noen ganger gjorde hun flotte funn. Jeg elsker også å gå og rote i bruktbutikker. I dag kunne vi ikke dy oss. Vi måtte innom en.

Da vi var unge og trengte både det ene og det andre, så hadde jeg en unnskyldning for å gå dit. Men det har jeg ikke nå. Tvert om burde jeg bli bruktbutikkenes hovedleverandør. Vi har huset fullt av gamle ting vi ikke har hjerte til å kaste. På loftet har vi ting som bare ikke kan kastes:

*Gamle spisestuestoler i ek (De mangler bare sete og stopping)
*Flotte persianerkåper etter svigermor (Det er ingen som vil gå med pels lenger)
*En flott gammel messingfender til å ha foran en kamin (Ingen har sånne kaminer nå)
*Min gamle barneseng (Marthe sier hun vilbruke den hvis hun blir mor)
*Gamle byggesett av fly (Thv skal bygge dem når han blir pensjonist)
*Mengder av tekstiler etter min skreddersvigermor (Jeg skal sy når jeg blir gammel)
*Gamle flosshatter og andre eldgamle klær (Vi kan bli bedt på kostymeparty)
*Kilovis med strikkegarn (Det kan komme en krig)

Og det er mer, – mye mer. I kjelleren er det på samme måten, men der er det andre typer ting: Gamle Norgesglass til hermetisering, serviser, vinballonger……. Og så lurer vi på hvorfor vi ikke klarer å få det skikkelig ryddig. Det er umulig! Det er ikke ledig plass å rydde det bort på. Over alt er det noe, og vi kan bare ikke kaste det! Det representerer jo to – tre generasjoners historie.

Og jeg elsker altså fortsatt å gå i bruktbutikker, -men det går sport i å hygge seg en liten stund, og så gå tomhendt ut. I dag kjøpte jeg bare denne:

Den skal brukes som blomsterurne ute i hagen i sommer. Bare vent en stund, så får du se.

Og ingen ting av dette kjøpte jeg!

Bekjennelser fra en uklok lærer

Vi har det hyggelig i klassen vår. Det har vi faktisk. Men så hender det at det går galt, – og i dag gikk det galt.

59 unger, 90 minutter norskundervisning, 2 lærere, 2 observerende studenter og et flott og godt planlagt opplegg:

Først får ungene se bilder fra ekskursjonen til Elingaard – stor suksess, men naturlig uro og latter over så mange bilder av dem selv i all verdens positurer. Så over til det faglige. Det brukes litt tid på å få ro. Vi er midt i realismen. Jeg leser høyt fra Gift. Fortsatt stor suksess og interesserte unger. Vi ser en liten snutt fra en filmatisering av romanen. Begrenset suksess. Klasserommet har vinduer på alle kanter, inkludert i taket. Det er for lyst. Bildet blir for svakt. Neste post på programmet: Elever arbeider med oppgaver til teksten. Katastrofe! Vanligvis er de flinke til å jobbe på denne måten. Ikke i dag! De fant ikke roen. Det ble arbeidet langsomt. De pratet om alt som skulle skje senere.

Etter en stund fikk først lærer en og så lærer to nok. Jobben skulle gjøres i dag, og ungene fikk en sint, stram og kald beskjed om å gjøre oppgavene ferdige i halvparten av lunchpausen.

Au da! Det var ikke bra. Riktig nok løste det et problem, for arbeidet kom i gang, – men det var en usedvanlig lite hyggelig slutt på en ellers god arbeidsuke.

Hvorfor gikk det sånn? I ettertid er det lett å se svaret. Det har vært en lealaus uke med to tentamener og en ekskursjon. Arbeidsrytmen var brutt. Snart skulle vi ta helg, og i hele neste uke skal elevene ut i arbeidslivet. De var rett og slett ikke klare for å sitte stille med sin Gift. De ville prate. De hadde lopper i blodet. Det burde jeg visst! Det vet jeg! Likevel gikk det altså galt.

Når det skjærer seg er det alltid flere faktorer som har skylden. I dag skyldtes det altså en odde uke, en kommende arbeidsuke, 59 viltre og hormonfylte unger og to slitne lærere en sen fredag.

Men det var noe mer. Vi hadde studenter i klasserommet, og de skulle se hvordan jobben skal gjøres (Sic!). Den kloke læreren som til vanlig bor inne i meg hadde visst tatt helg litt for tidlig denne fredagen. Fordi studentene var der, ville jeg holde fast ved mitt opprinnelige program. Det ironiske er at jeg nettopp har veiledet de samme studentene i at man i situasjoner som i dag må gå bort fra plan A og over til plan B.

Da jeg så at det ikke gikk som jeg ville akkurat i dag, så skulle jeg avblåst de skriftlige oppgavene. I stedet skulle jeg tatt med ungene og gått utenfor skolen for å plukke søppel i det fine solskinnet, eller jeg skulle pratet mer med dem om arbeidsuka, eller jeg skulle organisert en liten konkurranse, eller jeg skulle ………  Men jeg var sliten, – og så gikk det som det gikk. Og jeg ser humoren i at det skjedde akkurat mens vi skulle jobbe med Alexander Kiellands Gift.

Det er sårt å tenke på at dette aldri ville skjedd hvis vi ikke hadde vært så utrolig mange i klassen. Dette året har jeg gjort noen negative, ukloke ting for første gang. Men så er det også første gang jeg har hatt en så stor elevmasse.

Og snart kommer en ny mandag med nye sjanser for både store og små. Når man har det fint sammen, og det har vi, så har man mye å gå på i forhold til hverandre. Læreren glemmer at ungene var uregjerlige – og ungene glemmer at læreren mistet hodet.

Takk for det!