Retningsvektorer i tredimensjonale koordinatsystemer

Sønnen skal ha matteprøve. Han er på oppløpssiden, og vil gjerne sprinte over målstreken med æra i behold. Da må det leses, – helt fram til midnatt.

Jeg skjønner ingen ting av disse tallene, – absolutt ingen ting, men heldigvis har vi en mattefar i huset. Begge gutta sliter, men sammen utgjør de en flott liten kollokviegruppe.  Det finnes verre måter å tilbringe en sen mandagskveld.

Sykemeldt

Jeg er vant til å ha jernhelse, og bortsett fra noen dager i forbindelse med barnefødsler tror jeg ikke at jeg har vært sykemeldt før. Det er en merkelig opplevelse å være her hjemme i et tomt hus når alle andre er ute i livet. Jeg er mye bedre, og nå har jeg laget meg en liten liste over små ting jeg kan gjøre i huset, – det skal sies at det trengs: Sette på en vaskemaskin, rydde peishylla, vaske smulene ut av bestikkskuffen. Sånne ting som tar noen få minutter, men så må jeg sette meg ned og hvile litt igjen, for pusten blir tung og jeg begynner å hoste. Og en sånn hvilestund har jeg nå: En sofapute, et glass blåbærsaft og PC-en på knærne. Utsikten fra sofaen er ei stue som aller helst vil være alene. Den ser ut sånn som den gjør hver dag når den er hjemme alene og vi er på skolen, og jeg får en følelse av at den ikke ønsker meg velkommen. Jeg ikke har noe her å gjøre sånn en tirsdag formiddag. 

Det er ikke det at jeg ikke liker å ha fri. En avspaseringsdag eller to er gull verdt, men det er noe annet. Da har jeg fri, og så veksler jeg mellom hyperaktivt husarbeid og stille ro med en god bok og en kopp te. Og viktigst: Jeg vet at det er en meget kort fristund før jobben braker løs igjen.

Jeg har aldri vært hjemmeværende, og heller aldri hatt redusert stilling, – heller ikke da ungene var små. Med de fleksible arbeidstidene vi lærere har, var det alltid lett å tilpasse det til familielivet. Og hva skulle jeg gjøre her hjemme? I våre dager går det ikke an å si at det er et yrke å være hjemme og ta seg av hus og hjem. Da måtte man i hvert fall hengi seg til hjemmebakt brød og hermetisering av kjøttkaker. Riktig nok ser det ofte ut som et takras her, og det er alltid noe å gjøre, – men vi klarer da fint å holde familiebedriften gående, og selv om det ikke hermetiseres, så har vi da både hjemmelaget mat og kaker. F

Hjemmefra er jeg oppdratt til at alle skal ut og bidra i samfunnet, og den oppdragelsen jeg fikk der har jeg nok dratt litt for langt. Jeg kan merke at jeg føler meg unyttig og uproduktiv når jeg er hjemme for lenge. Det gjelder faktisk også i de lange feriene, og det er litt synd. Så blir jeg rastløs og vil i gang igjen. Heldigvis, burde jeg vel si, – for det betyr jo at jeg finner mening i jobben min, og at jeg føler jeg gjør nytte.

Og nå vil jeg tilbake til skolen, kollegene og ungene. Denne uken skal de levere en liten oppgave til meg på mail, – og nå tikker de inn med små hilsner og ønsker om god bedring. Snart er jeg der igjen.