Klokken er snart tre, men jeg får ikke sove. Det skyldes delvis at jeg er syk, men mest av alt at jeg har en tanke som kverner oppe i hodet mitt, en sånn tanke som gjør meg aldeles rasende og fly, eitrende forbanna. Og nå må det ut!
Hvordan kan det være mulig for noen å agitere for private sykehus? Det er altså komplett uforståelig for meg. Selv om jeg alltid har ment det samme, så kom tanken litt lenger fram i bevisstheten etter min lille debut som relativt frisk sykehuspasient. Vi hører til dem med ganske god økonomi. Statistisk ligger vi vel litt over midt på treet i inntekt, men vi føler oss kjemperike, særlig når vi sammenligner med det store flertallet i verden. Da er vi kjemperike. Hvis det ble nødvendig, så skulle jeg nok klart å kjøpe meg en god sykeforsikring så jeg og mine var sikret, – men hva så?
Tenk om jeg ble syk. Tenk om jeg ble operert av Norges fremste ekspert på området, – og så visste jeg samtidig at noen andre måtte ta til takke med en mer uerfaren og mindre fingernem kirurg, – bare fordi de hadde dårligere råd enn jeg har. Det måtte da ha gitt meg en vond smak i munnen? Jeg kjenner en liten gutt som bor alene med sin mor. Jeg kjenner mange sånne små gutter og jenter. De har i perioder veldig dårlig økonomi. Det gjør ikke noe. Det går greit. Men tenk om han skulle bli alvorlig syk. Han ville selvfølgelig fått behandling, – men tenk om hans mor skulle ha en snikende følelse av at andre barn med samme lidelse hadde større sjanser enn ham til å bli frisk, bare fordi foreldrene hadde bedre økonomi. Hvordan ville hun følt overfor det samfunnet hun bor i. Hvordan kan presumtivt intelligente mennesker mene at det er riktig? Når jeg hører om det amerikanske helsesystemet, så forundrer det meg at en hel nasjon kan akseptere et sånt system, og enda verre: At det finnes nordmenn som ønsker det samme. Alle får behandling, sier de. Men hva slags behandling?
Det norske helsevesenet er ikke perfekt, – ingen ting er perfekt. Mitt hovedargument for å fjerne lange sykehuskøer og korridorpasienter er at ingen skal kunne finne grunner til å ønske seg et privat sykehus, og det er nettopp disse to momentene som blir trukket fram når noen roper på private løsninger. Det er viktig og riktig at folk får velge, sier de. Kyss meg bak!!!!! Hvem er det som vår velge? Riktig, – du visste det. Har man noen gang hørt folk med dårlig økonomi ønske seg en gradering av helsetjenester utfra ideen om at det er så fint å få velge?
Tenk hvis jeg får kreft. Det får veldig mange av oss. Da vet jeg at ekspertisen er samlet på Radiumhospitalet og Rikshospitalet. Jeg kjenner mange som har vært der, og de kan ikke få sagt nok om hvor godt ivaretatt de blir på alle måter. Og det alle framhever som det aller viktigste er den tilliten de føler. De får den beste behandlingen de kan få i Norge. Så går det noen ganger godt, og andre ganger ikke. Men går det galt, så skyldes det ikke at man hadde feil forsikring. Tenk å ligge i sin sykeseng og undre seg over om man ville levd lenger om man hadde hatt råd til sykehuset borte i svingen. Det sykehuset der man kan betale for det aller, aller ypperste. Det er uverdig.
Vi har få private sykehus i Norge, foreløpig, men det er nok av både politikere og velgere som synes det hadde vært fortreffelig med fler. La oss holde dem langt unna makta. Og hvorfor kan ikke flere reise seg opp og fortelle hva for et privilegium det er å få betale noen og tredve prosent i skatt. Her i familien min er vi fire voksne mennesker som alle er enige om at vi gjerne betaler mer – bare vi slipper å høre mer om private sykehus.
Lurer du på hva neste tema i denne serien skal handle om? Privatskoler, selvfølgelig. Jeg må bare vente til ei søvnløs natt med nok raseri og energi.
Får jeg sove nå? Vet ikke, – men så er det sagt!
Livet leker 